Chateau Musar – et mestermøte

Libanesisk vinproduksjon er blant verdens eldste, og Chateau Musars vinmarker ligger i et område i Bekaadalen der det har vært dyrket vindruer i over seks tusen år.

Fra omkring 4500 f.v.t eksporterte de sjøreisende fønikerne vinen herfra over store deler av Middelhavet. Oldtidsbyen Baalbek, nord i Bekaa har navnet sitt etter den fønikiske fruktbarhetsgudinnen Baal, og den romerske guden Bacchus var hyllet her med templer bygd til hans ære. Disse templene står fortsatt som noen av de best bevarte i verden. Vinen fra dette området er nevnt flere ganger i Bibelen, og det første nedskrevne beviset handler nettopp om handel ut fra byen Byblos.

Den franske Hocharfamilien ankom Libanon på 1200-tallet og det er eieren av Chateau Musar, Gaston Hochar, som har satt av en hel dag for å ta meg med rundt i vinproduksjonen og vinkjelleren. I tillegg har kjellermesteren, den dyktige vinmakeren Tareq Sakr som har vært hos Chateau Musar helt siden 2002, også bestemt seg for å tilbringe dagen med vinsmaking. I løpet av ettermiddagen er jeg godt fornøyd med valget om å ha medbrakt sjåfør. Det blir en smakfull opplevelse.

Vi rekker ikke engang å stige ut av bilen utenfor det vakre Chateau Musar før Gaston med raske skritt, lett haltende, kommer oss i møte og på et engelsk med klar fransk aksent ønsker oss velkommen. Han beklager på det sterkeste at han er iført joggesko som han understreker overhodet ikke passer seg og i hvert fall ikke passer til antrekket, men forklarer at han brakk foten på vei ned i kjelleren for noen uker siden og at i dag er første gang på mange uker han skal ned i vinkjelleren og se til flaskene sine. Som så mange libanesiske menn er også Gaston upåklagelig antrukket.

Eieren av Chateau Musar, Gaston Hochar sammen med vår redaktør Kristina Quintano
Foto: Kristina Quintano

Perfekt terroir

Chateu Musars rødvinsdruer blir alle dyrket i den sørlige delen av Bekaadalen, nord for Lake Qaroun, omtrent tre mil fra Beirut og Byblos. I nærheten av landsbyene Ammiq, Aana og Kefraya nær en fjellkjede med grusete jord over kalkstein, i ett av verdens mest konfliktfylte områder, ligger vingårdene på rekke og rad. Terroiret er perfekt. Det unike jordsmonnet, den steinete, karrige grunnen med høyt kalkinnhold sammen med de spesielle klimatiske forholdene gjør dette til et område som er svært ideelt for vindruedyrking, og druene Cabarnet Sauvignon, Cinsault og Carignan trives meget godt.

Chateau Musar sitt terroir i Bekaadalen er perfekt for vindruer
Foto: Kristina Quintano

De gamle druene Obaideh og Merwah, som blir brukt til Musars hvite viner, trives i kaldere områder og blir dyrket i de høye fjellene, 1500 meter over havet, ikke så langt fra Bsharre. Både de røde og de hvite dyrkes frem og produseres naturlig, og Chateu Musar var den første vinprodusenten i Libanon som hadde økologisk sertifisering på sine produkter. «When you are a winemaker you have the luck to work with something that is alive and you should never kill it», sa Serge Hochar, mannen med den sterke personligheten som gjorde Chateau Musar kjent. Serge, som døde i en drukningsulykke i 2014, var Gastons far og det var hans far som i 1930 grunnla Chateau Musar. Familiens slott, Chateau Musar fra 1800 tallet, ligger vakkert til med utsikt over Middelhavet, rett ved det lille maronittiske området Ghazir utenfor Beirut. Det arabiske navnet på dette området M´zar betyr «overveldende vakkert» og Gaston valgte å bruke dette ordet på sitt nye vinmakeri, derav navnet Musar. Slottet bærer sitt navn med rette.

Gjennom bomber og granater

Musars druer blir alltid håndplukket av lokale beduiner tidlig om morgenen. Det kjølige morgendraget gjør at druene bedre holder på friskheten, og samme dag blir de kjørt i store romslige lastebiler over fjellene til vinmakeriet i Ghazir. De eneste gangene dette ikke har vært mulig, var i 1976 og 1984. På grunn av borgerkrigen som herjet i landet mellom 1975 og 1990 nådde ikke druene frem til vingården i Ghazir, og på grunn av blokader råtnet nesten alle druene mens de fortsatt sto på lasteplanet. Gaston blir fortsatt blank i øynene når han forteller om hvordan de klare å få et lite lass gjennom blokadene med hjelp av hvite flagg, en god dose frekkhet og med livet som innsats. Også i 2006, under konflikten med Israel, valgte de lignende metoder, mellom bomber og granater skulle druene frem. Noen svært få flasker av 1984 ligger i det enorme biblioteket av gamle viner. De klarte å få et lite lass med druer gjennom blokadene før det var for sent.

Vi begynner turen vår i de øverste etasjene av produksjonshuset, og under hele vinsmakingen og omvisningen følger vinmaker Tareq tett på og forklarer ivrig; «Vi bruker kun naturlig gjær, lite svovel og filtrerer ikke vinene», forteller Tareq. «Dette er for å beholde mest mulig av smaken og aromaen. Det kan resultere i at fargen av og til blir mer rustbrun enn burgunder og at den har en tendens til å se litt grumsete ut.» Jeg nevner at et annet lite land i Middelhavet der jeg kjenner vinene svært godt har den samme rustbrune fargen. Jordsmonnet på Malta og i Libanon er svært likt, og både den karrige jorden og kalksteinen gjør vinen fra de to landene spesiell både i smak, konsistens og farge.

«Støvet ligger i et tykt lag over etikettene, og spindelvevet ligger vakkert som en flortynn gardin mellom de ulike årgangene»
Foto: Kristina Quintano

Ned i dypet

Vi beveger oss videre ned i første del av kjellerområdet der rad på rad med eikefat står i sirlige rekker med den vakre Musarlogoen pekende ut. Det er bare noen få av fatene som er nye hvert år, og i de dype steinkjellerne som snirkler seg i syv etasjer under vingården, er det plass til nærmere en million flasker. Vi går videre nedover i etasjene, og det blir kaldere og mørkere for hver vindeltrapp vi beveger oss ned. Langt nede i den mørke kjelleren, med bare et svakt lys hengende fra taket, snur Gaston seg mot meg og spør om jeg er redd for edderkopper. Så langt nede som vi er nå, ser det nærmest ut som vi befinner oss i en kulisse der ingen av flaskene har vært rørt av menneskehender på årevis. Støvet ligger i et tykt lag over etikettene, og spindelvevet ligger vakkert som en flortynn gardin mellom de ulike årgangene. Jeg ser nok skeptisk ut for Gaston skynder seg å legge til at han faktisk aldri har sett en eneste edderkopp der nede, men at det er tydelig at de trives i det kalde mørket.

Rad på rad med eikefat i kjelleren på Chateau Musar
Foto: Kristina Quintano

Jeg tar en god slurk av vinen jeg nettopp har fått i glasset, en dyp blodrød Musar Red fra 2005, med et snev av sorte bær, kirsebærduft, et hint av sjokolade og et snev av, ristet brød? Gaston spør om jeg kan kjenne duften av sigareske i vinen, og selv om jeg nok aldri ville funnet den selv, så kjenner jeg at, jo, når han nevner det så… For hvert rom får jeg en ny vin, jeg smaker meg gjennom den unge elegante utgaven av 2007, som på grunn av en helt usedvanlig vinter som kom i to omganger, gjorde at det et lite øyeblikk så kritisk ut for avlingen, og nå, ni år etter at den ble skapt, lukter den blåbær og fruktkake. Den runde smaken ligger lenge bak i munnen. Både Gaston og Tareq spytter for hver slurk de tar, men jeg klarer ikke dy meg og nyter å vandre rundt i de mørke kalde vinkjellerne, sammen med to av dem som kan mest om libanesisk vin, og kjenne duften av iskald mugg fra veggene. Selv om byen over hodet på oss bærer navnet, «overveldende vakkert» må jeg si jeg synes det er svært vakkert her nede også.

Det er plass til nærmere en million flasker i vinkjelleren på Chateau Musar
Foto: Kristina Quintano

Vinbladtyver

Mens vi står der nede i kjellerene forteller Gaston meg om en bekymring som har blitt stadig økende de siste årene. For noen år siden oppdaget Tareq en morgen da han skulle begynne med innhøstingen, at en del av plantene var ribbet for vinblader. Det var kun Grenacheplantene som manglet bladene sine, og etter å ha ligget i skjul for å finne ut hva som var skjedd med dem, oppdaget de at de rett og slett ble stjålet. En av de tradisjonelle rettene i Libanon inneholder ris med urter pakket inn i vinblader, den lille retten dolmades som også er vanlig i Hellas. Det viste seg at Grenachebladene er spesielt egnet for denne retten, og tyveri av vinbladene har skapt mye hodebry de siste årene, noe som har resultert i at akkurat denne avlingen er gjerdet inne av piggtrådgjerder.

Men Chateau Musar har overlevd andre utfordringer en bladtyveri. Vinen som er elsket og importert til en rekke land, og som nordmenn har lagt sin elsk på, er med håndverk, tre generasjoner av kunnskap og forståelse om spesielle klimatiske forhold, og lave avkastninger sammen med store tanker og visjoner, bokstavelig talt dyrket frem med kjærlighet og utholdenhet mellom bomber og granater. Når jeg setter kursen mot Byblos er jeg både en erfaring og en rekke smaksopplevelser rikere. Bak i bilen klirrer flasker med Chateau Musar 2002 som jeg skal nyte til lam og gode venner i vinter. Om jeg klarer å vente så lenge.

Chateau Musar Castle
Foto: Kristina Quintano

Les også de andre artiklene til Kristina Quintano fra Libanon:
Med Libanon i vinden
Oltidsbyen Byblos – en reise i fortiden
Chateau Musar – Et mestermøte

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar