Da jeg (trodde jeg) tok livet av Arne Næss

I ti år har jeg kviet meg for å skrive om denne turen. Det har vært vondt nok å tenke på den. Arne Næss’ siste kanotur. Den startet så bra, men endte i et mareritt. Jeg var sikker på at han druknet. Og skylden var min. 

Jeg husker det som om det var i går: Kanoen veltet og 95-åringen forsvant i det iskalde vannet med hodet først. Jeg så det skje i sakte fart. Tydelig. Filmen går fortsatt i reprise i hodet mitt.

Tåken lå tett og skapte en passende grøsser-stemning der vi befant oss, dypt inne i Nordmarkas vernete skoger, langt fra folk. Klokken var snart tre på ettermiddagen, og skumringen hadde allerede lagt en demper på det bleke høstlyset. Selv Hollywood kunne ikke skapt en bedre bakgrunnstemning for et drap. Det siste bildet jeg tok av kanoen, bare noen sekunder før ulykken, innvarslet også tydelig at noe dystert var i vente.

Mandag 22. oktober 2007 var en hustrig dag. Reidar Goffeng hadde invitert Arne og meg med på kanotur i en vernet del av Nordmarka. Han hadde ordnet med kjøretillatelse, samt kano og vester fra Turistforeningen.

Arne ble hjulpet inn i et vinterlig turutstyr, en usedvanlig raff slalåmdress, som nok hadde vært grensesprengende moteriktig i Alpene for et halvt århundre siden, med sto-re fargefelt i limegult, lilla, rustrødt og mosegrønt. Den var dessuten utstyrt med to digre brystlommer med klaffer og skinnende trykknapper i metall. Denne dagen virket den skrikende malplassert, men ustyrtelig munter, og kunne utvilsomt komme til nytte dersom han kom på avveie.

RAFF I FORDUMS SKIMOTE: Arne ble hjulpet inn i et vinterlig turutstyr, en usedvanlig raff slalåmdress, som nok hadde vært grensesprengende moteriktig i Alpene for et halvt århundre siden, med store fargefelt i limegult, lilla, rustrødt og mosegrønt.
Foto: Petter Mejlænder

Stemningen var med andre ord topp da vi krøp inn i bilen og styrte mot nærmeste kolonial for å proviantere bålmat. Og humøret ble slett ikke dårligere da vi passerte grensen til Nordmarka og til sist havnet ved enden av en avsides skogsvei. Vi var bare et par hundre meter fra Spålenvannets sørvestlige spiss, i villskogens hjerte, et naturreservat opprettet tolv år tidligere. Området var kjent for gammel skog, krigsminner og kulturhistorie med for lengst nedlagt seterdrift og tømmer-hogst. Et eldorado for svettende milslukere vinterstid.

I dette terrenget var oldingen Arne temmelig hjelpeløs. Men både Reidar og jeg var vant til å støtte, løfte og dra ham på turer både her og der, så vi brøytet oss vei gjennom buskas og kratt, og trivdes i sikksakkgang mellom veldige granlegger, der Arnes outfit og staver endelig kom til sin rett. Det siste strekket ned mot vannet var en skrånende steinur dekket med gress og blåbærlyng, fortsatt frisk og grønn, til tross for årstiden. Her kunne vi like gjerne sendt Arne utfor om bord i kanoen. Det ville han likt.

Vi var kort sagt der ekte mannfolk elsker å være, der selv det minste skritt var en prøvelse og alt slit var en gave som åpenbarte slike gleder som Arne kalte «hilaritas» – en lykke som omfattet hele mennesket, en lykke som fikk oss til å vokse og ønske andre vel.

Dette var utvilsomt Arnes hjemmebane, selv om han helst oppholdt seg der det ikke vokste grantrær, som stengte for utsynet. Hans fortsatt senesterke bein og armer, kombinert med uslokkelige viljestyrke og gnist, bar ham godt. Verre var det med balansen. Men med én og annen håndsrekning og et par løft, kom vi oss ned der landskapet åpnet seg.

Kanoen og sekkene hadde vi dratt ned mens Arne ventet i bilen. Nå lå den i sivet inne i kilen og ventet på oss, akkurat der bekken fra Tvetjernshøgda buktet seg frem mot åpent vann. Scenen var både vakker og trolsk. Det kunne ikke vært bedre.

Å få den muskuløse oldingen ut og inn av båter hadde vi vært med på før, så vi bukserte ham greit opp i kanoen, selv om han var tung som en stein, slik det sømmer seg en steinfilosof. Han, som hadde et fjell til far og nærmest var for fakir å regne, tålte både røff behandling og sultekurer. Han kunne leve uker på vann og tørket ertesuppe med havregryn, krydret med steinstøv og mose, bare det var tilgang på vill natur og ubegripelige bøker. Selvplager ville noen kalt ham. Et rikt liv med enkle midler, var hans versjon. Det var også vår innstilling, der vi sto i surklende gjørme og balanserte kanoen og filosofen, mens vi vurderte hvordan også vi skulle komme om bord i kanoen.

STEINFILOSOF: Å få den muskuløse oldingen ut og inn av båter hadde vi vært med på før, så vi bukserte ham greit opp i kanoen, selv om han var tung som en stein, slik det sømmer seg en steinfilosof.
Foto: Petter Mejlænder

Klokken var 19 minutter over tolv da vi dyttet oss ut gjennom sivet med padleårene og kom på dypt vann. Fra da av hørte vi bare de lette plaskene fra åretak og dråper som falt fra årene. Tåken la et teppe av fred over oss, mens vi gled gjennom det svarte vannspeilet og Spålen videt seg ut.

Arne var plassert foran for å få best mulig utsyn. Det var jo for ham vi gjorde dette. Han skulle bare nyte, og vi var hans flittige sherpaer. Likevel var gleden jevnt fordelt mellom oss. For Reidar og meg var det stort bare å kunne gi dette til Arne, selv om vi bare så bakhodet hans, som virket årvåkent og taust sansende under luen. Vi merket smilet hans også, selv om vi ikke så det slik vi satt.

Stillheten var full av usynlige lyder, som alle var pakket inn i den samme bomullen. Selv tåken hadde lyd. Og så kom det varsomme vindblaff som fikk liv i vannet. Arne hadde nok å se på. Nok å fryde seg over. Hver eneste bølge snakket til ham. Dette var ikke bare vakkert. Det var vakkert, vakkert, vakkert.

Vi tok peiling mot øya, Spålens eneste, for det var surt og kaldt, ikke minst for Arne, som satt stille. Dessuten var lunsjtimen for lengst overskredet. Det var tid for å fyre opp bål og få noe varmt i kroppen. Snart drev vi med vedsanking, rigging og steking, mens Arne hvilte seg mot en furulegg på hans egen alder og drakk te i små slurper.

PUST I BAKKEN: Snart drev vi med vedsanking, rigging og steking, mens Arne hvilte seg mot en furulegg på hans egen alder og drakk te i små slurper. Foto: Petter Mejlænder

Fakiren avsluttet måltidet med en rute melkesjokolade som han hygget seg med et kvarters tid. Selv en av de lokale skogmusene ville spist raskere. Vi var fortsatt frosne, Arne – som alltid – uten å klage. Vi får på ham en ekstra rød skalljakke for det var ikke lett å få bålvarme ut av de fuktige kvistene. Det ble mest røyk.

Da vi igjen gled over vannet og innover kilen, inn mot sivet der vi skulle gå i land og klatre opp til bilen, ba jeg om en siste runde for fotografen før lyset ble helt håpløst. Jeg ble satt av på en stor rullestein i vannkanten, mens Arne og Reidar padlet noen runder forbi.

Det var et perfekt motiv: Arne glidende gjennom landskapet, fredfylt og smilende, uten å sette spor etter seg. Dette var dypøkologi, hans livssyn i bildespråk, i hans livs rike skumringstime.

Hvert eneste klikk var en vitamininnsprøytning, selv om jeg fryktet at 1/8 sekund ville redusere skarpheten for mye, der jeg skalv både av fryd og kulde. Dette var et slikt øyeblikk enhver fotograf drømmer om, helt på grensen til det mulige og sannsynlige. Alt var med: Tåken, den tette granskogen rundt viken, sivet og ikke minst speilingen i vannet, som viste Arne alene uten styrmann. Det var som om vannets magiske speil fortalte at dette var hans siste villmarksreise.

Det var en lykke å stå der på steinen og fotografere den vidgjetne naturfilosofen, han som nå var blitt venn og samarbeidspartner, en nøysom drømmebestefar det var lett å være glad i, en olding som var ung og leken – og klokere enn de fleste. Vi hadde jobbet med tekster som «Fremtidens tenkemåte», «Hva er et menneske?» og «Nærkontakt», mens han lå på sengen ved siden av meg på kontoret mitt. Jeg blir fortsatt inspirert når jeg leser dem. Jeg tenkte at han fortjente disse bildene, som den dopaminomtåkete stemningen der og da gjorde uforlignelige.

VAKKERT: Arne hadde nok å se på. Nok å fryde seg over. Hver eneste bølge snakket til ham. Dette var ikke bare vakkert. Det var vakkert, vakkert, vakkert.
Foto: Petter Mejlænder

Vi hadde gjennomført vår vesle ekspedisjon. Jeg var så fornøyd at jeg neste fløy. Da kanoen gled inn mot steinen var jeg allerede mentalt på den andre siden av kilen og geleidet Arne oppover lia. Jeg skrittet derfor lekende lett opp i kanoen. Det var da jeg begikk den verste av alle sløve synder. Jeg glemte alt som het trygghet og sikkerhet. Jeg tenkte ikke over at ingen holdt kanoen fast og at jeg måtte holde tyngdepunktet lavt. Jeg hadde rett og slett sluttet å tenke kano. Jeg var jo like høy og munter som Arnes psykedeliske dress.

Akkurat idet jeg kjente det vinglete skroget under foten gikk alarmen, og da fot nummer to landet med et tyngdemoment som førte meg forbi kanoen, skjønte jeg at alt gikk ad undas. Kanoen rullet over på siden mens jeg maktesløs festet blikket på de to ryggene foran meg. Jeg husker hvert millisekund, hvordan jeg fortsatte ut i vannet, mens Arne, Reidar og kanoen rullet samme vei. Arne traff det iskalde speilet med hodet først.

I samme øyeblikk som jeg traff vannflaten tenkte jeg «Nå dør han! Dette tåler han ikke. Hjertet tåler det ikke. Kuldesjokket blir for sterkt. Han får lungene fylt med vann. Han kommer aldri opp igjen, men forsvinner i dypet og blir borte.» Jeg, verdens største idiot, druknet ham med selvopptatthet og den naturen han elsket.

Alt går i rasende fart nå. Jeg forsvinner ned i dypet og kjenner hvordan isvannet trenger gjennom alt. Da får jeg kontakt med fast grunn under meg og kaver meg opp og bort mot Arne, som Reidar allerede har fått delvis over vann. Vi drar og løfter ham inn mot land, mens vannet siler av oss.
Før jeg vet ordet av det løfter vi hele den svære og nå enda tyngre Arne opp av vannet og får satt ham på steinen der jeg sekunder tidligere sto og fotograferte. Arne ser forvirret på oss, litt skremt, men han lever og puster. Han ser seg rundt, som for å spørre: Hva skjedde? Hvor er jeg?

Også Reidar ser forferdet ut, mens jeg drukner i fortvilelse. Hele meg vil skru tiden tilbake for å gjenskape det gode livet jeg nettopp levde. Men vi må videre og mitt rasjonelle jeg tar kontroll. Jeg kan ikke føle. Mer enn noen sinne gjelder det å tenke klart. Jeg spør Arne hvordan han har det, om han fryser, hva som helst bare for å få livstegn. Han virker fortumlet, men ikke døden nær. Vi tømmer kanoen for vann og lemper sekkene på land. Vi gjør noen raske overveielser og vet vi ikke har tørt skift. Skal vi fyre opp et bål for å tørke Arne? Skal vi tilkalle hjelp? Hva er best for Arne? Vi dropper bålet og tørkingen. Det vil bare gjøre ham kaldere. Det ville ta timer å tørke klærne og det er umulig å holde ham varm foran et bål her. Vi bestemmer oss for å fortsette der vi glapp taket i illusjonen om en trygg verden. Vi må la ham beholde klærne på, og padle over på den andre siden av viken. Få oss selv og Arne i bevegelse, slik at vi igjen kan produsere varme.

Snart er Arne på vei opp gjennom skogen, med god støtte og oppmuntrende kommentarer, fleip og desperat tøys, som for å dekke all fortvilelsen med en hinne av nær fortid og sminkende smil. Det er som et under. Vannet i Arnes klær, det som ikke renner ut, varmes opp, og han påstår han ikke fryser. Kanskje har skidressen reddet ham? Den må jo ha sperret mye av vannet ute. Hvilken ironi! Og glemselen, den som ellers kan være en plage, den renser situasjonen like lett som en fønvind. Arne husker ikke lenger hva som har skjedd. Han går i ville skauen og merker han er våt, men vi tøyser og sier han tok seg et bad. Det er en kameratslig lek han trives med. Vi får litt varme i oss det krevende stykket opp bakken til bilen.

Vi er slettes ikke vrak. Vi er gutta på heisatur, og Reidar starter bilen, slik vi har planlagt, og skrur varmen og viften på fullt, mens jeg hjelper Arne inn i forsetet. Vi forsikrer oss om at han har det bra og sier han må holde seg innendørs, mens vi går ned og henter kanoen og sekkene. Arne smiler og synes vi overdriver. Ja da … Han skjønner ikke hvorfor vi har så liten tid. Det finnes jo ikke noe bedre enn å sitte her alene og titte ut på trærne nå, etter disse strabasene og i dette gustne mørket. Han vil ikke annet.

Det er da, på vei ned, jeg husker at fotoapparatet og telefonen ligger i lommen på skalljakken min. Telefonen virker uskadd. Den lå i en plastpose. Fotoapparatet stakk jeg bare i lommen, rett før jeg hoppet. Det virker ikke. Alle bildene er sikkert ødelagt av kortslutning. Det er kanskje like greit. Hele turen er jo blitt til et mareritt og trenger intet fotominne som gjør traumet større. Og nå gruer jeg meg til å ringe Arnes kone, Kit-Fai, for å fortelle om ulykken.

Hjemover er bilen varm og Arne nynner. Jeg klarer ikke spille med. Jeg er like omtåket som vinduene, som er dekket av vann-damp. Jeg kvier meg for å ringe Kit-Fai, men når jeg kommer frem bare ler hun. Det er storsinnet og befriende. Hun hadde, og har fortsatt, full tillit til oss, og skjønner at Arne har hatt det morsomt. Det var jo bare et bad. Arne har ikke falt ned en skrent på Hallingskarvet. Slik letter trykket, og reparasjonen fortsetter når vi følger Arne inn på sykehjemmet. Der vrenger vi av ham klærne, det ene plagget etter det andre. Gjørme og dryppende klær samler seg i en haug på gulvet, og vi får ham i dusjen. Når vi går er det ikke vanskelig å se at Arne er glad. Han har hatt en strålende dag. Det kjenner han i kroppen. Den er hans beste minne nå. Også denne gangen stemte liv og lære for ham. Naturen er ikke farlig.

Det er vår slums og kunnskapsløshet som er farlig. Det er essensen av hans dypøkologi. Det er essensen i hans livskunst, for ingen kan påstå at han ikke hadde et rikt og interessant liv med svært enkle midler denne helt ordinære mandagen i oktober.

PS. Bildene ble reddet, men kameraet gikk fløyten.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar