FLORIDA KEYS – der solen går sin gang

Det skal gjøres én gang i livet, skal det ikke – å følge Ernest Hemingways fotspor over Florida Keys til Key West?

Det er noe magisk over øyrekken som strekker seg som en streng fra sydsiden av Miami og sydvestover mot Cuba. Vi kjører utover den smale stripen med land – over en rekke broer, med Atlanterhavet på den ene siden og Mexicogulfen på den andre, og føler oss litt på hellig grunn: Vi er på vei til Ernest Hemingways Key West. Til Sloppy Joe’s Bar, til skrivestuen – den hellige gral for Papas mest ihuga fans, til kattene med seks tær og farvannet der han jaget gulfens største rugger mellom drikketokter og forfatterskap.

SOLEN GÅR SIN GANG: Det er en opplevelse du sent glemmer å oppleve solnedgangen over Hemingways Key West fra en katamaran.
Foto: Tom Andersson

Men kjøreturen fra Miami til Key West er lang, faktisk nærmere fire timer – i alle fall all den tid vi stadig passerer lokale sheriffer strategisk plassert langs veien, sånn litt inn mot mangroveskogen. I tillegg har Florida Keys mer å by på enn Hemingway, cocktailbarer og cubanske rytmer, så vi trår pent på gassen og tillater oss avstikkere i begge retninger; det er uansett aldri langt til havet.

MED KAJAKK I MANGROVESKOGEN

Den første avstikkeren tar vi inn i mangroveskogen. Hit kommer du selvsagt verken til fots eller med bil, ganske en-kelt fordi skogen gror i vannet. Og fordi de fleste av aktivitene langs Florida Keys har en tilknytning til havet, er det aldri langt mellom tilbudene om sjøveis transport. Vi leier hver vår kajakk, og legger ut på padletur anført av guiden Bill Keogh – en mann med et stort og bankende hjerte for mangroveskogens små og store skapninger, skal det vise seg.

MANGROVESKOG: På magisk eventyrtokt gjennom den tette
mangroveskogen i kajakk.
Foto: Julie Knarvik

Bill viser vei over sundet, langs mangroveskogen og inn en smal passasje vi aldri i verden ville funnet på egenhånd. Vi lar padleåren være, og bruker armene til å dra oss inn i en verden vi aldri har sett maken til. Den smale kanalen leder oss stadig dypere inn i den eventyrlige skogen, der en og annen lokal variant av vaskebjørn til stadighet rasler vekk fra kajakkene akkurat for tidlig til at alle andre enn Bill får øye på dem.

– Der! sier Bill og peker.

Han glemmer at han ligger 20 meter foran oss, fullstendig i sin egen verden. Fra tid til annen stopper han opp, stikker hånden ned i vannet eller opp langs en mangroverot, og putter en ny skatt i et syltetøyglass med vann i mens han mumler oppglødd til seg selv. Iblant kommer han på at han ikke er alene i mangroveskogen sin, og viser ivrig frem en liten landkrabbe eller en brun konkylie som har lagt egg i en pen rekke langs en grein.

– Eggene var ikke her i forrige uke, så dette er spennende!melder han oppglødd.

Det kunne vært komisk, men er det ikke. For Bills entusiasme smitter, og snart er også vi ivrig opptatt med å speide etter bittesmå konkylieegg.

Når vi så kommer ut av mangroveskogen like plutselig som vi padlet inn i den, føles det nesten som et fata morgana å møte den speilblanke overflaten.

Et vakkert hegrepar – han brun og blå, hun hvit som snø– utfører en nydelig parringslek foran øynene våre. Selv Bill har ikke opplevet dette før. Det er fullkomment.

DELFINER OG SJØLØVER

Det er overraskende langt mellom tettstedene langs Florida Keys, og i lange strekninger kjører vi videre gjennom skog-kledde naturreservater før vi kommer frem til tettstedet Marathon og Dolphin Research Center.

SVØMME MED DELFINER: Å la seg trekke gjennom vannet på ryggen av en delfin (eller to) er en opplevelse du har med deg resten av livet.
Foto: Tom Andersson

Fra veien ser senteret ut som en litt kjedelig og alt annet enn imponerende kontorbygning, men la deg ikke lure: Gjennom bygget og ut på den andre siden fører veien gjennom en vakker park og frem til sjøen, hvor delfiner og sjøløver boltrer seg i havet – men inngjerdet i romslige “dammer”.

– Vi har rundt 30 delfiner her, og i tillegg et basseng med sjøløver, sier Vanessa ”Nessa” Collins, som viser oss rundt i det flotte anlegget.

– De fleste av dem er født i fangenskap, og ville aldri kunne klare seg i frihet. Noen er også reddet fra ulike situasjoner i frihet, der de ikke ville ha overlevd på egenhånd. Og vi sørger for at de trives her. Om vi lykkes med det? For noen år siden var det varslet orkan over Florida Keys, og vi fant det tryggest å åpne stengslene og slippe delfinene ut på åpent hav for at de selv kunne søke seg til trygghet under uværet. Etter orkanen kom alle delfinene tilbake til anlegget, forteller Nessa.

Dolphin Research Center ble grunnlagt i 1984 av Armando “Mandy” Rodriguez og Jayne Shannon-Rodriguez som et nonprofit-selskap. Målet var å sikre at delfinene har et hjem her for livet og samtidig etablere et unikt sted for forskning og utdanning.

Hit kommer små og store for å svømme med delfinene, eller også la seg imponere av kunstene de fremviser for publikum.

– Men alt skjer på delfinenes premisser, sier Nessa.
– Dersom vi merker at en delfin ikke er i humør den dagen, lar vi den bare være. Alt skal være lystbetont og frivillig, understreker hun.

HIGH FIVE: Ved det flotte Dolphin Research Center kan du sette fingre mot finne, og hilse på delfinene. Små og store fryder seg like mye over nærkontakten.
Foto: Tom Andersson

DELFINER OG VETERANER

Visst er det herlig å se barn og voksne i møte med delfinene, der de hilser på hverandre med finner og fingre, eller også får ri gjennom vannet med et fast grep om ryggfinnen. Men det kanskje aller mest gripende med Dolphin Research Center er måten delfinene blir brukt i behandlingen av krigsskadde amerikanske soldater. Det viser seg nemlig at det oppstår en helt spesiell kontakt mellom dyr og menneske – en kontakt som ikke lar seg gjenskape i en mellommenneskelig relasjon.

– Soldater med krigstraumer opplever at kontakten med delfiner gjør dem godt. Her kan de være som de er, uten å måtte forklare eller forsvare noe, forteller Nessa.

– Derfor har vi en løpende avtale med det amerikanske forvaret om at veteranene kan komme hit i lukkede sesjoner med delfinene – uten tilskuere, psykologer eller andre øvrighetspersoner tilstede. Erfaringene fra disse sesjonene er nesten sensasjonelt gode. Veteranene føler virkelig at det er til god hjelp i prosessen med å komme tilbake til et tilnærmet normalt liv.

Kanskje kunne Ernest Hemingway også hatt godt av nærkontakt med delfiner, i stedet for å jakte på blue marlin og neste cocktail i Sloppy Joe’s Bar – og ende opp med å ta sitt eget liv. Det er på tide å oppsøke Papas jaktmarker.

Vi setter kursen for Key West.

SLOPPY JOE’S: Dagens Sloppy Joe’s Bar er ikke Hemingways originale vannhull, men likevel det stedet de fleste turister valfarter til for å drikke en av hans berømte cocktails.
Foto: Tom Andersson

CONCH REPUBLIC

Den 23. april 1982 erklærte Florida Keys at de ikke lenger var en del av USA, men derimot det selvstendige Conch Republic.

Det er noe eget ved endelig å komme til et sted man har drømt om å oppleve gjennom et (forholdsvis) langt liv. Ofte ender det i skuffelse, fordi fakta ikke stemmer med forventningene man har bygget opp.

Desto større er gleden når vi endelig når Hemingways eget hideaway, Key West. Det er ikke bare de vakre bygningene i spansk kolonistil, eller de trange gatene der blomster og trær i alle regnbuens potente farger så til de grader understreker den karibiske koloritten. Nei, det er først og fremst stemningen i den lille byen helt på tuppen av Florida Keys, der avstanden til Cuba kun er 140 kilometer over havet. Key West er som et fristed for bohemer, kunstnere og frie sjeler – et sted der Ari Behn finner likesinnede, der homofile gjennom mange år har møtt både forståelse og aksept, og der lite eller intet sjokkerer.

CUBA NESTE: Key West er det sørligste punktet i USA, og er mer preget av Cuba og Karibia enn av det amerikanske.
Foto: Tom Andersson

Key West (eller strengt tatt hele Florida Keys, selv om det sprang ut fra Key West) er da også byen som helt på egenhånd erklærte krig mot USA. I 1982 hadde United States Border Patrol satt opp grensesperringer på nordsiden av Florida Keys, og innbyggerne måtte vise legitimasjon for å komme seg ut og inn. En annen effekt var at sperringen rett og slett strupet turismen, som man var så avhengig av. Ordføreren i Key West klaget til nasjonale rettsinstanser, men fikk ikke medhold. Dermed startet en av de merkeligste prosessene i moderne amerikansk historie: Den 23. april 1982 erklærte Florida Keys at de ikke lenger var en del av USA, men derimot det selvstendige Conch Republic (Konkylie-republikken). Opprøret materialiserte seg ved at Key Wests ordfører Wardlow dasket en skive cubansk brød i hodet på en person kledd i amerikansk marineuniform, før han minuttet senere overga seg (nå som statsminister Wardlow i Conch Republic) til admiralen ved marinebasen i Key West. Med overgivelsen fulgte et krav om krigsskadeerstatning og uhjelp på en milliard dollar, for å bygge opp igjen nasjonen etter den lange beleiringen.

CONCH REPUBLIKK: Florida Keys erklærte sin uavhengighet fra USA i 1982, og etablerte Conch Republic. Et minutt etter krigserklæringen overga de seg, men spiser sine konkylier (conchs) med god appetitt – og feirer stadig opprettelsen av republikken.
Foto: Tom Andersson

– Vi venter fremdeles på pengene, ler Carol Shaughnessy fra turistkontoret i Key West, som deler krabbeklør med oss på den pulserende ute/inne-restauranten Conch Republic Seafood Company i lystbåthavnen.

– Og i påvente av disse pengene feirer vi hvert år nasjonaldagen til Conch Republic. Det er stor stas og full jubel. Er det noe vi virkelig kan her ute så er det å slå ut håret, forsikrer hun.

Hele denne spennende artikkelen med flotte bilder og gode tips til hvordan du reiser til dette paradiset, hvor du kan bo og hvor du kan spise godt, finner du i utgave 11 (1/2018) av magasinet 55pluss. 

Er du abonnent på magasinet kan du lese hele denne artikkelen og alle magasinene digitalt. Nå har vi et spesielt godt kampanjetilbud på abonnement. Kjøp et ordinært abonnement på 6 utgaver til kr 469,- og få med 2 ekstra utgaver gratis. Les mer og abonner på http://mediadigital.no/55pluss/abonner

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar