Hjem og snu kjerringa

Folk sier så mye rart! sa en venninne til meg. Jeg nikket bekreftende, men sa ingenting. Den smygende frykten for å si noe rart, eller kanskje helt feil, snek seg inn i tankene. For vi sier alle rare og morsomme ting fra tid til annen.

Noen av oss klarer å planlegge morsomhetene. Noen av oss har det bare liggende latent som noe vi gjør, det morsomme triller rett og slett ut av munnen som perler på en snor. Andre igjen er bare morsomme på den ufrivillige måten. De gangene ordene stokker seg og betydning og mening forsvinner i det vi forsøker å si. Ikke minst er det slik i idrettens verden. Blant utøvere og kommentatorer, journalister og tilhengere.

Nå skal vi hjem og snu kjerringa”, sa Jørn Jamtfall, den tidligere Rosenborgkeeperen. Det hadde blitt ett nytt tungt tap for RBK i Europa, men Jamtfall var kampvillig og revansjelysten før neste kamp på hjemmebane. Så kan det sikkert argumenteres for hva som er vanskeligst – å reise eller å snu kjerringa.

Uansett: Jørn Jamtfalls ”lettere” omskriving av uttrykket om å reise kjerringa er av den typen utsagn der vi likevel står i fare for ikke å stusse eller tvile et sekund. Vi forstår jo uansett hva han mener. Slik var det likevel ikke for skiløperen Heidi Weng som ville bøye seg i hatten for andres innsats i skisporet. Joda, vi forstod nok hva hun mente. Likevel ble det en svært så ufrivillig morsomhet fra skiesset vårt.

Jeg skal være rask med å komme våre idrettsutøvere og medfølgende kommentatorer i forsvar. Idrett er følelser. Det er skuffelser og oppturer. Nederlag og triumfer. Adrenalinet flyter i strie strømmer, og det er lett å la seg rive med. Sportskommentatorene skal holde det gående, sørge for å holde på spenning og humør selv når det går tungt, enten det er i sporet eller på banen. Og så skjer det jo så mye, da er det kanskje ikke så rart at det man ønsket å si, blir borte underveis.

Det gjenstår to øvelser her i NM i friidrett nå: 400 meter hekk for kvinner. Og 400 meter menn for herrer”, sa Øyvind Johnsen i forbifarten. Mens Terje Dalby oppfordret oss alle til å ”knytte tommeltottene for Danmark”. Ja, det er jo ikke som om vi ikke forstår hva de ville si, det høres bare så rart ut. Mens Dagbladet i all enkelhet fastslo at ”alt annet enn seier eller uavgjort mot Finland er tap for det norske laget”.

I den andre enden av skalaen har vi kommentatorene som har en helt annet og bunnsolid kontroll på timing og bildebruk i sitt språk. En av legendene i så måte er Bjørge Lillelien. Med en sylskarp replikk og en evne til å se sammenhenger vi andre ikke var i nærheten av, krydret han opplevelsene til en smaksopplevelse av de sjeldne.

Eric Heiden er det beste som har hendt isen siden skotsk whisky”, sa Lillelien da Heiden i 1980 var på vei til sitt femte gull på skøyteisen i Lake Placid-OL. Da Ivar Formo tok OL-gull på 5-mila i 1976, utbasunerte han: ”Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe!

Ivar Hoff, den gamle fotballtreneren og etter hvert mangeårige fotballkommentatoren, har også en helt egen evne til å skape bilder og assosiasjoner. Han har beskrevet en fotballspiller som å ha hardere mottak enn skudd, og mente at en annen spiller hadde spenst som en tepose.

Og dette med å kunne sette en beskrivelse på en prestasjon er virkelig en kunst. Skjønt noen ganger velger kommentatoren heller å beskrive selve utøveren, noe den smått legendariske turnkommentatoren til NRK, Paal Clasen, kunne finne på gjøre.

Flott pike, Ine. Det er så en får lyst til å si: God dag, mitt navn er H.C. Andersen. Har du lyst på et eventyr?” Før han raskt hentet seg inn og la til: ”Men det sier man selvsagt ikke.

Clasen kunne også gjerne kommentere sine egne vanskelige arbeidsforhold, da han kommenterte fra et turnstevne i Amsterdam. ”Det blir 9,777, skulle jeg tro. Eller 66… Det er veldig vanskelig å regne med tre desimaler, i hvert fall når en har vært i Amsterdam i to dager.

Til sist må kommentatorenes helt egen evne til å bekrefte det selvfølgelige nevnes. Stafett er stafett og cup er cup er nok de mest kjente. Men Karl Petter Løken har også kunne fortelle oss at ”dersom ingen av lagene scorer, blir det 0-0”. Og hans kollega Ernst A. Lersveen ville ikke at det skulle være noen som helst tvil: ”Vi konstaterer at 0-0 er uavgjort.

Det sies virkelig mye rart, ikke minst på direkten og i kampens hete. Men når sant skal sies, kommer det noen virkelig gullkorn også. Ikke minst i det som enklest omtales som Oppgjøret i Bergen:

Året var 1979. Byen var Bergen, og fotballaget var Brann. Treneren var Ivar Hoff – enn så lenge. Etter halvspilt sesong lå laget nest sist, og etter 2-2 hjemme mot Mjøndalen 30. juli var det slutt. Det måtte bli skilsmisse – det ble et iskaldt oppgjør mellom formannen og treneren.

Hoff ble kalt inn til formannen, som sa:

Du er en ryddig kar, Ivar, du er ikke alkoholiker og du har ikke voldtatt kona mi. Du har derimot ikke oppnådd resultater, så jeg er redd vi må skilles nå.

Hoff svarte:

Jeg vet selv jeg er ryddig, og jeg har et edruelig forhold til alkohol. Når det gjelder din kone … henne har jeg sett. Så det blir ikke aktuelt.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar