I begynnelsen var ordet

En ombygd stall på Kampen i Oslo er rammen rundt Sven Nordin og Torhild Strands 35-årige samliv. Her ble ‘Nils’ i Mot i brøstet skapt. Her gikk Brand veien fra Ibsens tekst til kjøtt og blod i Nordins skikkelse. Her fikk ‘Kjell Bjarne’ liv utenfor Ambjørnsens bøker, og Fredrik Backmans ‘Ove’ fikk sin nordiske vri.

Teaterspråk er kunstspråk. Teater er aldri ren realisme, det er en forstørring av virkeligheten. Replikkene må sies slik at tilskuerne kan se for seg det Peer forteller, identifiserer seg med Peer og mor Aase og lever med i situasjonen, sier Sven Nordin.

På jobb er skuespiller Sven Nordin mannen med de mange ansikter. Hjemme er han ekte­mann, far, bestefar til to og livsnyter. Nordin ligner ikke på sine mest berømte rolle figurer, der han sitter avslappet sammen med kona Torhild Strand i det sjarmerende trehuset på Kampen. Det er ingen­ting av Nils og heller ikke spor av den ikke særlig oppvakte Kjell Bjarne fra Ambjørnsens Elling­univers. Ikke sarkasti­ske George i Hvem er redd for Virginia Wolf heller. Og selv om han for flertallet nok er mest kjent for roller i film og på TV, nå sist legen Ravn i Valkyrien, er det teatret han snakker mest om når han fremføres i fri dressur.

Sven Nordin i hjemmet på kampen Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

«I begynnelsen var ordet», heter det i Bibelen. Og ordet er Nordins utgangspunkt. Teksten. Han siterer deler av Bukke rittet fra Peer Gynt og fargelegger og dramatiserer så man nærmest er med på ferden, og det er nettopp poenget, mener han. Det er da det blir spennende.

Bukken gjorde halt omkring,
satte med et himmelspring
utfor dypet med oss begge!
Bak oss bergets svarte vegger,
under oss en bunnløst sluk

UT TIL PUBLIKUM

«Teksten må projiseres, løftes ut. Slik Peer Aabel og Wenche Foss kunne. Ellers er det bare ord, ord, ord. Uten mening, flatt, dødt. Publikum får det ikke med seg.»

«Jeg lå over Maria Bonnevie og kvalte henne langsomt med en sovepose.»

‘Dette er grøssende sterkt’, skrev Aftenposten om Brand­ oppsetningen. Nordin har mange slike triumfer. Jeg spør ham om han har noen fiaskoer også, og da er han like le­vende, men mye lystigere.

«Den ene rollen jeg ikke burde ha tatt? Mange. Jeg husker fiaskoene bedre enn suksessene», hevder han og forteller om Carmen på National. Ikke Bizets opera. Ideen var å gå tilbake til Prosper Merimés novelle. Men dessverre er den elendig, en kioskroman fra midten av 1800­tallet. «Jeg spilte tyrefekteren Escamillo. Stein Winge regisserte. Det gikk til hælvete for full musikk.».

«Terningkast en. Per Teodor Haugen, som hadde vært min lærer på Teaterhøgskolen, satt på første benk og fikk latter­krampe. Jeg så ut som en litt fet godt avkokt laks i min rosa toreadordress der jeg skulle kaste spyd i en slags toreador­drill. ‘Hvor faen er oksen?’, skrev Dagbladet.»

STADIG NYE PRISER

Han fikk ingen pris for Carmen. Men det tok han nok ikke så tungt, for prisene har ellers drysset over ham. Det står en Heddastatue i vinduet, den er for rollen som Isak Sellanrå i Markens grøde, som han også fikk Kritikerprisen for i 2007. I etasjen under oss, på Nordins kontor, henger det en pla­kat med ham som Isak – en riktig langhåret og kul versjon av Hamsun­skikkelsen. Han ble nominert til Heddaprisen i år igjen, for En mann ved navn Ove. I fjor fikk han Wenche Foss´ ærespris. Han er ridder av første klasse av St. Olavs orden også – det oppdager jeg litt senere når jeg må ut i et nødvendig ærend, for diplomet henger på do.

«På film er Kjell Bjarne en av de rollene jeg er mest stolt av.»

«Det var jo flott at vår lille film kom seg helt til Los Angeles. Kjell Bjarne er en rolle jeg jobbet mye med. Jeg leste Ingvar Ambjørnsens bøker mange ganger, streket under, noterte meg hvordan karakteren gikk kledd og snakket. Jeg kan ha stor glede av å gå ute i hverdagslivet og legge merke til folk. Kjell Bjarne fant jeg en dag på t­banen. Der gikk han! En svær fyr som prøvde å gjøre seg usynlig. Med parkas og cherrox­støvler, sånne som unger har i barnehagen. Og med tydelig sosial angst. Jeg fulgte etter ham for å studere ham og kom tilbake til kostymeavdelingen og sa: Jeg vil ha sånne klær.»

«Han har vunnet alt utenom Amanda», sier Torhild. «Han er blitt nominert tre ganger og burde ha vunnet for Kjell Bjarne, som han ble nominert til, men filmen ble ikke no­minert.» «Ja, men det var morsomt at filmen ble nominert til Oscar», sier Sven. «Men ikke til Amanda», konstaterer Torhild. «Da Elling­filmen ble nominert til Oscar, sa Ingvar Ambjørnsen: Nå først forstår jeg hvor høyt Amanda henger», humrer Nordin.

En tilbakelentSven i bakgården på idylliske Kampen
Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

TORHILD ORDNER OG FIKSER

Torhild er ikke bare Svens bedre halvdel i over 30 år – de har vært sammen siden de begge var tidlig i tjueårene. Hun er også hans manager, og det merkes. Det er hun som er mester for soveværelset også. «Torhild pusset opp sammen med noen venninner mens jeg var ute på turne med En mann ved navn Ove», opplyser Sven. Jeg lurer på om han er en handyman – noe som avgjort kan komme godt med i det 265 kvadratmeter store trehuset fra 1870? Absolutt ikke, det er kona som er den praktiske. «Hun innreder, jeg rydder. Men jeg kan lage mat», sier Sven.

Sven sammen med sin Torhild som både er kone og manager
Foto: MARIANNE OTTERDAHL-JENSEN

Jeg spør Torhild om det kan bli for tett å kombinere to roller, kone og manager, men det synes hun ikke. «Jeg har jo vært i bransjen selv, som gammel danser, og kjenner miljøet. Jeg svarer på telefon og email, for det er ikke Sven så god til. Og så kan jeg bli med på turne og støtte og hjelpe hvis han får nerver eller vondt i ryggen eller noe.» Om hun savner dansen, som hun måtte slutt med da hun fikk alvorlige ryggskader – brudd i ryggen på grunn av osteoporose – for flere år siden (nå er hun heldigvis bra igjen). Joda, litt, men hun får bedre tid til ektemannen. Hva er hemmeligheten bak et langvarig forhold? spør jeg. «Respekt for hverandres forskjeller.».

Forholdet har vart lenger enn mange i vennekretsen, har du ikke vært redd noen ganger for at forholdet skal ryke, undrer jeg – han er jo en flott mann. «Ble kåret til Norges mest sexy mann for noen år siden. Og se på meg», svarer hun på sin nøkterne og likefrem måte – men hun ser ikke så veldig engstelig ut.

«Lenge tenkte jeg at jeg ikke fortjener ham», fortsetter Tor­hild. «Men vi har mye av den samme form for humor og samme interesser. Vi har vært sammen siden vi var 24, og da vokser man litt sammen. Han er den ene veggen i livet mitt. Vi gjør så mye morsomt sammen, og så mye gærent. Og vi husker på å gjøre sånt som får oss til å kjenne på hvor­for vi ble tiltrukket av hverandre da vi var unge – det er viktig. Bare oss to. Små romantiske utflukter, bare oss to. En kort ferie eller et restaurantbesøk.».

Sven Nordin
Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

FRA NILS TIL OVE TIL BESTEFAR

Sven har nettopp fylt 60, og jeg lurer på om alderen tynger. «Jeg har vært 60 så kort at jeg ikke har fått tid til å tenke på det», fleiper han og legger til at hukommelsen hans – evnen til å lære svære tekster utenat – alltid har vært en av hans sterke sider som skuespiller. Og den svekkes dessverre med alderen.

Men dette er ikke noe som holder ham våken om natten akkurat – rolletilbudene renner fremdeles inn, og fjoråret var et av de mest aktive i hans skuespillerliv. Nå skal Tor­hild og han ha en velfortjent ferie, men til nyåret står femti nye forestillinger med En mann ved navn Ove for tur. I fjor reiste han rundt til hundre steder i landet, «og de stede­ne som jeg ikke hadde besøkt, ringte og klaget». Senere på nyåret venter et ennå ikke skrevet teaterstykke. Det har arbeidstittelen Bestefar. Sven har allerede spilt far i filmen Sønner av Norge basert på romanen Teori og praksis av Niko­lai Frobenius.

Der spaserte han en del omkring naken, mens i musikalen Sugar spradet han rundt i dameklær. Noen pyse er han ikke.

Nordin var en av de etablerte norske skuespillerne som tid­ligst kastet seg over frilansmarkedet – frivillig. Han hadde fast jobb på Nationaltheatret, men valgte å gå ut og prøve seg på egenhånd. På tidlig nittitall var det noen som syntes det var vel dristig å droppe hovedscenen for å gjøre ‘Nils’ i en situasjonskomedie på kommersielt TV, men i det lange løp har det lønt seg, ifølge Sven og Torhild. Han har fått morsommere roller enn han kunne ha ventet seg på et institusjonsteater, med stor variasjon, og «har måttet si nei til en masse» ifølge Torhild.

En kjent engelsk skuespiller sa en gang at selv skuespillere som tilsynelatende kan spille alt, allikevel kun har sju eller åtte rolleskikkelser i seg, eller kanskje bare fem–seks, og så spiller de variasjoner av disse?
«Det tror jeg er riktig. Ove er for eksempel en langsom ka­rakter og har fellestrekk med Kjell Bjarne. Ove er mindre skadet, men til gjengjeld suicidal fordi savnet etter kona er så stort. Grunnstemningen er allikevel noe av den samme. Dette er alltid noe man må finne i seg selv.»

«Som skuespiller er du nødt til å ta utgangspunkt i deg selv et eller annet sted.»

BATMAN OG BOND

Jeg lurer på om han fremdeles forbindes med Nils og Kjell Bjarne når han er ut og møter folk, og Sven sier at det hender. Når han går på fotballkamp – både han og Torhild er ivrige Vålerenga­fans – «hender det at noen kaller meg Nils»

Men i det siste tror de vel heller at han er lege som kjemper for sin kones liv, som i TV­serien Valkyrien, legger han til. Valkyrien har forøvrig slått voldsomt an i England, opplyser Sven.

«Du har ikke hatt lyst til å prøve deg ute i den store verden, for eksempel Hollywood, da?» foreslår jeg. Sven Nordin ble som kjent ikke den nye Batman – det ble Ben Affleck – men det ble sagt at han kunne få en annen rolle i filmen, har han fortalt på Skavlan. Har det skjedd? «Ha ha, nei, det er bare sånn de sier. ‘We like his work and will try to find another opportunity to work with you’», kommenterer Torhild. Så selv om Nordin ser litt ut som James Bond på hjemmesi­den sin – barsk og litt farlig – regner han ikke med at Bond ligger foran ham. Ikke bare på grunn av alderen, men fordi «internasjonalt er jeg plassert i skuffen for vikinger og tyske ubåtkapteiner».

Det er ikke en skjebne han har fått i Norge, hvor det å være en nitti og lysblond ikke er fullt så eksotisk. Jeg spør ham hvilke skuespillere han ser opp til, og da nevner han ikke noen amerikanske filmskuespillere, slik jeg ha hørt andre gjøre, men priser sin hyppige motspiller på scene, TV og film, Kjersti Holmen – «den beste kvinnelige skuespilleren i sin generasjon». Blant mennene trekker han blant annet frem Bjørn Sundquist.

Sven trives godt på det hyggelige kjøkkenet.
Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

LIVSNYTERE

Det henger en tegning av ham og Kjersti Holmen i entre­en i det tre etasjens huset på Kampen, et rollebilde. Det er ikke vanskelig å se at det bor en skuespiller her. Torhild har ellers satt sitt tydelige preg på innredningen – mørke skinnsofaer, mørke gulv, hvite vegger, enkel fargeskala i hvitt og brunt, noen få bondegjenstander. Det er mye kunst på veggen, minst fire Svein Bolling­arbeider og en svær Dagfinn Knudsen i trappeoppgangen. Her bor åpenbart to som kan kunsten å nyte livet. Selve huset er langt og smalt, en ombygget og påplusset stall, nå på nesten 300 kvadrat­meter over tre plan.

På et skrivebord står det en åpen computer hvor skjerm­ bildet er et lite sjarmtroll på et halvt år med troskyldige blå babyøyne. Det er det yngste barnebarnet, Falk, sønn til den ene tvillingdatteren, Mira. Hun bor på Geilo og har også en sønn på tre, Birk. Den andre tvillingdatteren heter Liv og bor i København, hun studerer fysioterapi. Sven og Torhild snakker stadig om familien, om barnebarn, om ferier, og om hunden Doris, en flatcoated retriever som de har ‘delt omsorg’ for – for tiden er hun hos Mira på Geilo. Dit skal de også selv i julen. Om de skal ha ribbe eller pinnekjøtt? Ja takk, begge deler – på hver sin dag.

Men før det venter den vakre høsten, og da blir det også tid for god mat – Sven anbefaler soppsuppe. Den lager han selv, og hemmeligheten, betror han oss, er å slenge i et par spiseskjeer blåmuggost. Ved siden av selvplukket trakte­kantarell, smør, hvetemel, kjøttbuljong, tomatpuré, hvit­løk, lime, fløte, persille og pepper. Mmmmm. Kan det bli bedre?

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar