Jazzstjernen som sluknet for tidlig

De som fulgte norsk musikkliv på 1970-tallet, husker henne godt. I dag – mer enn tretti år etter hennes død – finner Radka Toneffs vakre stemme stadig fram til nye lyttere.

Navnet Radka Toneff klinger så godt i munnen.  Det var utelukkende på grunn av det eksotiske navnet at jeg satte en av hennes plater i spilleren første gang, jeg visste ikke en gang at hun var norsk. Jeg var midt i tjueåra og hadde aldri kjøpt en jazzplate før. Det var rock som gjaldt. Likevel traff musikken meg umiddelbart. Det var noe med stemmen hennes som var så tilstedeværende, ja, det føltes som om hun satt og sang i stua mi. På opptaket var Radka jevngammel med meg, men det hørtes ut som om hun hadde levd fem ganger lenger.

Noen år senere jobbet jeg som musikkjournalist og var i ferd med å skrive en bok om kvinner i norsk pop- og rockhistorie. Jeg merket meg at flere av de unge kvinnelige artistene jeg intervjuet, nevnte Radka som sitt store forbilde, selv om de ikke selv var jazzsangere. Den vakre stemmen hadde altså funnet veien fram til en ny generasjon. Det var da ideen vokste fram om å skrive en bok om Radkas liv.

En naturlig autoritet
De fleste nordmenn som var opptatt av musikk på 1970-tallet, vil ha et minne om henne. I noen år var hun nemlig overalt: på den legendariske Club7-scenen, på Spellemannprisen, som deltager i Melodi Grand Prix og på turné over det ganske land. I løpet av dette tiåret eksploderte antallet jazzklubber i Norge. Hver minste lille bygd klarte å stable på bena en jazzscene, og folk gikk mann av huse når etablerte musikere som Radka og hennes dyktige kvintett kom på besøk. De som opplevde henne på scenen, forteller at de aldri vil glemme det.

Hun skilte seg ut med både personlighet og utseende i et land som fremdeles ikke var så vant til mennesker med utenlandsk opphav. Mange syntes nok det var noe mystisk over Radka. Navnet stammet fra hennes bulgarske far Toni. Han var en respektert folkemusiker i hjemlandet, da han kom til Norge som politisk flyktning på 1940-tallet. Moren Sis var norsk, og Radka vokste opp på Lambertseter i Oslo og på Kolbotn like utenfor.

I Radkas kvintett spilte blant annet de respekterte musikerne Jon Eberson og Arild Andersen. Sistnevnte var Radkas kjæreste og samboer i flere år. Selv om musikerne hun spilte med var både eldre og mer etablerte enn hun selv, trådte hun naturlig inn som bandleder. Siden hun var utdannet musikkpedagog og klassisk pianist, hadde hun god oversikt over alle leddene i musikken. Radka opptrådte med autoritet og hadde sterke oppfatninger av hvordan dynamikk, harmoni, soloer og introer skulle være. Hun ble derfor møtt med respekt av de erfarne musikerne som følte at ”hun snakket samme språk som dem.”
For publikum var det hennes stemme som var mest slående. Hun hadde en egen evne til å bruke stemmens dynamikk ved å stadig veksle mellom å synge med kraft og med hviskende røst. Det låt sterkt og skjørt på en og samme tid.

For mye selvkritikk
Både debutplata ”Winter Poem” (1977), og oppfølgeren ”It Don’t Come Easy” (1979) ble godt mottatt av musikkpresse og publikum. Platene besto for det meste av særegne tolkninger av amerikanske poplåter og nyskrevne, melodiske jazzlåter med poetiske tekster. Bandet tilbrakte mye tid sammen på veiene i disse årene, på hoteller og backstager, og det var ingen hemmelighet i miljøet at Radka slet med humørsvingninger. Helt fra barndommen hadde hun slitt med depressive perioder, i kombinasjon med en solid dose perfeksjonisme på egne vegne. Selv om både publikum og medspillere mente hun leverte strålende, kunne Radka likevel være sterkt misfornøyd med egen innsats. Det var alltid noe som kunne ha vært bedre, noe hun syntes hun burde jobbe mere med.

21. oktober 1982 døde Radka, bare 30 år gammel. Hun ble funnet i et skogsholt på Bygdøy i Oslo, med alkohol og sovepiller i kroppen. Selv om hennes nærmeste visste at hun hadde hatt suicidale tanker, var ingen forberedt på at hun faktisk skulle gjennomføre det: Hun var jo også full av kjærlighet og latter! Dessuten hadde hun så mange musikalske planer for framtiden.

Hennes siste utgivelse var plata ”Fairytales” som ble sluppet bare noen uker før hun døde. Dette er til dags dato Norges bestselgende jazzalbum, og den er blitt kåret til historiens beste norske utgivelse. Mange kjenner hennes nydelige tolkning av klassikeren ”The Moon Is a Harsh Mistress” fra denne plata. Hva Radka Toneff kunne ha gjort det til om hun hadde fått leve, er umulig å si, men det er ingen tvil om at hun satte en høy standard for sine etterfølgere.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar