Kje – en uoppdaget delikatesse

Da Tåle Willerud og Irene Fosså overtok familiegården på Toten, hadde de allerede bestemt at hos dem på Ulsrudbakken skulle det være dyr. Etter å ha truffet boergeitene på Glittre gård i Hakadal, visste de også hvilke dyr de ønsket å satse på. De sjarmerende, nysgjerrige geitene med et så vennlig og rolig lynne var det lett å falle for.

Det er tre år siden jeg fikk kontakt med Tåle.  Mens jeg satt og skrev på menyen til den norske restauranten på «Internationale Grüne Woche», verdens største landbruksmesse, fikk jeg en telefon fra en ivrig og hyggelig bonde som kunne fortelle meg at han drev med boergeit og at dette kjøttet ville passe perfekt på menyen til messen. Selv om jeg hadde hatt både kje og geit på menyen flere ganger tidligere, var boergeit en rase jeg ikke hadde prøvd, så dette måtte jeg finne ut mer om.

Etter litt research og noen smaksprøver kunne jeg fastslå at Tåles begeistring på ingen måte  var overdrevet. Boergeit var et utmerket produkt. Etter å ha prøvd meg fram med litt forskjellige varianter, havnet jeg på en rett som på en fin måte kunne vise fram og representere innlandet på Grüne Woche. Retten bestod av konfitert kje, byggrynsperler, rotgrønnsaker og pultost fra Bakken øvre. En noe spesiell rett, men svært harmonisk og akkurat passe skarp.

«Boer-geiten som opprinnelig kommer fra Sør-Afrika, skiller seg ganske markant fra den vanlige norske melkegeita», forteller Tåle. «Den er også mye kraftigere bygd.» En fullvoksen geit ligger på opptil 90 kg, en bukk kan bli enda tyngre. Grunnen til dette er at de i motsetning til den norske melkegeita er avlet fram for kjøttet. «Men til tross for størrelsen er de både rolige og snille å ha med å gjøre», understreker Tåle. «Der minner de mer om kuer enn geitene vi er vant med, og det passer bra for en småbarnsfamilie.»

Første gang jeg besøkte Ulsrudbakken og vi sto på jordet omringet av geiter som gladelig lot seg bli kost og klappet på, var det lett å skjønne hva han mente. Mens de rolig gikk  rundt og gresset på frodig grønt gress der morgenrimet ennå glitret, kom de rett som det var bort og snuste på oss.

«Boer-geiten som opprinnelig kommer fra Sør-Afrika, skiller seg ganske markant fra den vanlige norske melkegeita», forteller Tåle
Foto: Petter Wahl Sekne

En torsdag morgen, en strålende høstdag i begynnelsen av november, tok jeg igjen en tur til Toten for å besøke gården til Tåle og familien hans. Gården ligger vakkert til på Søndre Toten og stekker seg helt ned til Mjøsa. I tillegg til boergeiter, driver de med honningbier og dyrker korn og jordskokker, og snart øker de også med tre flotte trønderfe. Disse kuene skal blant annet fungere som ammekuer til koppekjeene deres.

Formålet med turen denne gang var først og fremst å hente litt råvarer som skulle videre til noen av de beste restaurantene i Oslo. Når man samtidig får treffe folkene bak produktene, hilse på dyrene og smake på jordskokker som for få sekunder siden ble dratt opp av jorden, er det vel verdt å hente varene selv.

Av erfaring har jeg lært at de beste bøndene har noen klare likhetstrekk når det gjelder filosofien bak gårdsdriften. De tenker på miljøet og er opptatt av bærekraft og dyrevelferd. Her er Ulsrudbakken intet unntak. Etter at vi har vært og hilst på geitene som går fritt ute på jordet, tar Tåle meg stolt med inn på den nye låven de bygde i sommer. Etter å ha vært i utallige geitefjøs, er det flere ting som slår meg, først og fremst hvor god plass dyrene har. «Her har vi 90 geiter, men med så mye plass, kunne vi hatt det dobbelte», forteller Tåle. «I likhet med de fleste andre dyr liker geitene våre litt tumleplass. Det har vi kunnet gi dem her, og det trives de med.»

Tåle forteller at geitene er sosiale dyr som trives i flokk. Ofte har de også tette familiebånd med søsken og mor-datter-forhold som er gode. Samtidig er det et tydelig hierarki inne på låven. En dominerende geit er sjefen, og den er ikke redd for å vise det. «Dette er også noe vi tar høyde for», forteller Tåle. «Den dominerende geiten kunne fort ha funnet på å dytte de andre geitene unna for å ta maten deres, men med det nye forgjerdet vi har, vet vi at alle geitene får godt med mat.»

Etter å ha oppholdt meg på låven en stund, slår det meg hvor stille det er der. Det pleier å være ganske høylytt inne i et geitefjøs, men her råder det en behagelig ro og stillhet. «Breker de ikke?» spør jeg Tåle. «Joda. De pleier riktignok å være ganske stille, men vi skal nok greie å få litt lyd i dem», svarer han, drar fram kornbøtta og rister på den. Da blir det liv. Plutselig hører jeg en nesten bjeffete breking, og med ett kommer alle løpende og vil være førstemann fremme ved kornbøtta.

«Det pleier å være ganske høylytt inne i et geitefjøs, men her råder det en behagelig ro og stillhet.»
Foto: Petter Wahl Sekne

Fôret geitene får, kommer hovedsakelig fra deres egen gård. I tillegg blir det litt norskprodusert kraftfôr til de drektige og for å sikre at vekta skal være bra. «Men kjeene som gikk til slakt i år, var foret opp kun på fersk gress og høy fra egen gård, og det er vi veldig stolte av», forteller Irene. «Da vet vi at det de spiser, er av topp kvalitet, og på den måten har vi full kontroll på kvaliteten på produktet vårt. Ved at vi produserer mest mulig av eget fôr, ivaretar vi også miljøaspektet. Det sparer mye diesel, og miljøet vårt blir ikke unødvendig belastet av transport.»

Bruken av geitekjøtt, som er det kjøttet flest mennesker i verden spiser, har fått en klar oppsving i Norge de siste årene, spesielt på Sør- og Østlandet Kokkene på noen av landets beste restauranter har til stadighet satt kje på menyen, men det delikate kjøttet har ennå ikke oppnådd den populariteten det fortjener i Norge. Kjøttet i seg selv er betraktelig mildere enn det de fleste forventer, og har en smak som kan minne om en blanding av kalv og lam. Kjøtt av geit er av den sunne typen, har lite fett og et høyt proteininnhold. Bruksområdene er de samme som dem vi er vant med av sau. Filetstykkene stekes gjerne som biff. Lår kan stekes i ovnen på lav varme til det har blitt saftig og mørt eller spekes og tørkes til fenalår.

På Ulsrudbakken gård lager de selv blant annet pølser og salami av geitene sine. Har du lyst til å bestille, er det bare å ta kontakt med dem. Men vær tidlig ute. Kjøttet har topp kvalitet, og alt slaktet selges ut hvert år.

Geitens opprinnelse

Vi vet at det er ca. 10.000 år siden geiter ble domestisert i fjellområdene Zagros i Iran. I dag finner vi ulike varianter og raser spredt over hele verden. Spesielt i Afrika, Asia og Sør-Amerika er geit svært populært, blant annet fordi geiten trives i ulendt terreng, ikke er spesielt kresen når det gjelder mat, og gir både, melk, kjøtt, skinn og hår til spinning. For fattige bønder har geiter vært et godt valg.

I Norge finnes det ca 60 000 geiter. To tredjedeler av disse  tilhører rasen norsk melkegeit. De siste årene har boergeiten, som er mer velegnet i kjøttproduksjon, gjort sitt inntog i Norge.

Her er noen steder du kan få kjøpt kje kjøtt:
Ulsrudbakken gård på Østre Toten
Sørre Skjel i Valdres
Sandem Gård i Spydeberg

Sørre Skjel gård opplyser at kje kjøtt vil bli å finne i ferskvaredisken i Menybutikker utover våren 2017.

Her finner du en god oppskrift på kje-koteletter

Kje-koteletter med pannestekt sopp, selleri – og mandelpotetstappe Foto: Petter Wahl Sekne

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar