Krimforfatteren som ikke var redd for å begå feil

Sir Arthur Conan Doyle skrev fort. Svært fort. Så fort at han nødig løftet pennen fra papiret uansett hva som skjedde.

I de håndskrevne originalmanuskriptene er konsekvensen av det høye tempoet tydelig. Et eksempel er Sherlock Holmes-novellen «The golden pince-nez» der forfatteren på fjerde side introduserer den unge Scotland Yard-detektiven Stanley Hopkins. Når Conan Doyle elleve manussider senere har rukket å glemme navnet hans, tar han seg ikke tid til å bla tilbake og kontrollere det. I stedet skynder han seg videre og etterlater et mellomrom i teksten i den hensikt å fylle inn navnet ved senere gjennomlesing. Denne prosedyren gjentar han hver gang Hopkins’ navn dukker opp.

Man aner at Conan Doyle må ha skrevet den ni tusen ord lange fortellingen som et eneste langt maratonløp. Noen annen forklaring på at disse åpningene fortsetter, finnes ikke. På den førtifemte manussiden, noen sider før fortellingen slutter, husker plutselig Conan Doyle Scotland Yard-detektivens navn, men navnet er feil.

Tilsynelatende fremstår de femtiseks novellene og fire romanene om Sherlock Holmes som nøye planlagte historier, godt underbygd med fakta. I virkeligheten er de fulle av inkonsekvenser og faktafeil. Dr Watsons krigsskade forflytter sig fra skulderen til benet. Fortellingene hopper flere måneder i tid selv om det har gått mindre enn et døgn. En slange, som i virkeligheten er døv og ikke liker melk, lokkes ved hjelp av plystring til en ventende melkeskål.

Med Conan Doyles høye skrivetempo var det i realiteten ikke mulig å kontrollere noe som helst. Når han skrev nye Sherlock Holmes-historier fant han derfor nesten alltid på nye fakta om detektiven og hans verden i stedet for å gå tilbake og referere til opplysninger som fantes i de tidligere historiene. De få referansene han hadde til sine tidligere Holmes-fortellinger, begrenset seg stort sett til titlene, og det skjedde nesten utelukkende i den første serien med noveller, som en slags markedsføring av sitt eget forfatterskap før det hadde rukket å bli godt kjent.

Noen som gledet seg over feilene, var imidlertid sherlockianerne, hans trofaste fans som – litt for moro skyld, litt på alvor – helt siden 1930-tallet hadde behandlet Holmes som en virkelig person og dermed også historiene som ren og skjær sannhet. De så det som sin selvpålagte oppgave å forklare merkverdighetene. Hvorfor kalte dr John H. Watsons hustru ham for James i en novelle?

Og hvor mange hustruer hadde han egentlig, basert på de bevis som foreligger om man bytter rundt og plasserer alle historiene i en strengt kronologisk rekkefølge? Og nøyaktig hvor på Baker Street bodde Holmes og Watson, med tanke på at forskjellige historier gir opphav til ulike teorier? Det siste spørsmålet er i og for seg interessant også fra et forfatterståsted, spesielt siden Conan Doyle ved et tilfelle avslørte at han selv aldri hadde vært i Baker Street.

Det er lett å trekke den slutningen at Conan Doyle var slurvete i sin research og i sitt forfatterskap. Altfor lett, for det handlet i større grad om at han var uredd. Han var ikke engstelig når det gjaldt detaljene, og mente at om man bare skrev med myndig stemme, ville leserne også akseptere åpenbare feil . En redaktør kontaktet ham en gang og var bekymret fordi de ikke fantes doble jernbanespor på det stedet Conan Doyle hadde angitt i et manus som skulle publiseres. «Da lager jeg dem nå», svarte forfatteren.

Conan Doyle hadde aldri hatt problemer med å forme språket. Helt siden barndommen hadde han vært en flittig brevskriver – ikke minst til moren som av og til fikk flere brev i uken – og det var gjennom dem han forfinet sin stil. Han kastet seg sjelden ut i lange og blomstrende beskrivelser, men formidlet det nødvendige med de riktige detaljene.

For Conan Doyle spilte det ingen rolle hvor han befant seg når han skrev. Han hadde en egen evne til å koble bort omgivelsene fullstendig. Han kunne uten problemer skrive en Sherlock Holmes-historie mens han satt i et rom fullt av folk som snakket sammen, på toget omgitt av medreisendes samtaler, eller i cricketpaviljongen under et midlertidig avbrudd forårsaket av en regnskur.

Conan Doyle skrev for hånd, men allerede i 1890 kjøpte han en brukt Remington skrivemaskin. Det var rene skrivefabrikken i 12 Tennison Road i forstaden til London, South Norwood. Den tjuetre år gamle lillesøsteren, Connie, hadde flyttet inn hos ham og familien og måtte arbeide for kost og losji. Det var hun som ut fra brorens håndskrevne manus, måtte skrive Sherlock Holmes-novellene på skrivemaskinen.

Planen hans var at også søsteren Lottie skulle bo hos ham, og mens Connie skrev på maskin skulle Lottie ta diktat. På den måten kunne Conan Doyle fordoble produktiviteten sin og samtidig hvile både hender og øyne. Flere forfattere i bekjentskapskretsen hans hadde overanstrengt seg og fått skrivekrampe i hånden.

Samtidig som Conan Doyle spydde ut noveller, føljetonger og debattartikler, jobbet han som forfatter ytterst sakte når det gjaldt det han anså som aller viktigst: de historiske romanene. Det var med dem han ville skrive seg inn i litteraturhistorien.

The White Company – som han så på som sitt magnum opus – tok ham ett år å skrive, og i forbindelse med denne boken hadde han lest et sekstitalls faglitterære verk, om heraldikk, falkoneri og rustninger, og fylt adskillige notisbøker med sine nye kunnskaper. Conan Doyle følte likevel at leserne ikke skjønte hvor mye research han hadde gjort i forbindelse med boken. De lot seg lure av den enkle skrivestilen og hans ønske om å unngå lange ord i så stor grad som mulig.

De historiske romanene ble, i likhet med alt han skrev, satt pris på av leserne, men på ingen måte i like stor grad som Sherlock Holmes-fortellingene. Det var som om han skapte bedre og mer fascinerende intriger når han skrev for å tjene til familiens daglige brød, enn for en plass i litteraturhistorien.

I Conan Doyles levetid fantes det kritikere som mente at hans stil var for hverdagslig og manglet særpreg. Men med det tydelige, lettleste språket, oppnådde han det han ønsket: å fortelle en historie. Han mente at kruseduller og pynt ikke lå for ham, at en slik stil ville ha kommet i veien for handlingen. Dette er også en av grunnene til at fortellingene hans – sammenlignet med så mange samtidige forfattere ved århundreskiftet – fortsatt klarer seg så godt på originalspråket. Han beskrev sine karakterer gjennom handlinger og dialog og tydde sjelden til lange personbeskrivelser. Hans prosa var snarere en forsmak på det nye århundrets litteratur enn en typisk representant for den viktorianske epoken.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar