Med håp i stemmen

Alternativet til å tro på det gode, tro på fremtiden og tro på at verden kan bli bedre, er ikke til å holde ut! Det sier den ellers så sindige Anders
Ribu som er så sint på de som styrer verden at han tilbrakte sin 60-årsdag blant desperate flyktninger i en båthavn i Pireus.

La det være sagt: Han er som en bamse, Anders Ribu. En stor, vennlig bamse, vel og merke. Med en mørk og lun stemme, og en bamsehånd som får min egen neve til å forsvinne når vi hilser. Håndtrykket er fast, men likevel vennlig som en varm vårdag.

Vi møtes på en kafe i Oslo sentrum. Som de fleste serveringssteder er lyden av bakgrunnsmusikken akkurat litt for høy til at den klarer å holde seg i bakgrunnen. Nå har jo også hele planen min gått i vasken. Det var ikke her vi skulle sitte. Vi skulle møtes på biblioteket, i kafeen der. Være i nærhet til bøkene, ordene og strofene. Høre forfatterne hviske til oss. Det skulle liksom passe godt å møte ham der, han som har gitt stemme til så mange bøker og forfattere. Han som er en av de utrettelige formidlerne av litteratur til folket. Men det var ingen kafe på biblioteket lenger. Så vi sitter i stedet på en kafe hvor bakgrunnsmusikken altså sliter med å holde seg i bakgrunnen.

Fjernt fra bøkenes verden, som er så uløselig bundet til Anders Ribu og hans stemme, sier jeg til ham at jeg har et første ønske for dagen. Jeg ber ham om å beskrive 60-årsdagen sin så detaljert som mulig. Han smiler. Så begynner den hyggelige bamsen å humre.

– På 60-årsdagen min stod jeg i en blå kontainer i havna i Pireus. Det vil si, jeg stod og ordnet køen til en blå kontainer i Pireus. Min samboer og jeg hadde reist med organisasjonen ”Volunteers”, egentlig til Lesvos i påsken for å bistå flyktningene der. Dit kom vi dagen før den famøse avtalen mellom Tyrkia og EU ble inngått. Som følge av avtalen sluttet plutselig båtene å komme, og det var veldig få flyktninger som kom til Lesvos. De få som slapp gjennom blokaden, ble møtt av den greske kystvakten i hurtiggående småbåter og ført inn til et lite sted på fastlandet. Dermed var det ikke lenger like stort behov for frivillige til å ta imot flyktningene.

– Vi var rett og slett overflødige på Lesvos, og derfor dro vi til Pireus, der vi arbeidet sammen med ”Dråpen i havet” og bistod 5 000 flyktninger som holdt til på asfalten i havnen i Pireus. De bodde enten i telt eller i et svært venterom som var ”okkupert”. Hver familie hadde en plass begrenset av to ulltepper.

Havna i Pireus er kjempestor og selve livsnerven i det greske kystsamfunnet, forteller han. Det meste av trafikk og transport fra fastlandet og ut til øyene går herfra. Hellas er egentlig ikke så ulikt Norge, mener Anders. Det er et fjelland med masse hav og øyer, og man er avhengig av kysttrafikken. Og i denne digre fergehavnen bodde altså 5 000 flyktninger, stort sett i telt.

– Fra den blå kontaineren delte vi ut, kanskje ikke livsnødvendigheter, men ting som gjør livet litt enklere å leve. Flyktningene fikk varm mat to ganger om dagen av greske myndigheter. Vi delte ut toalettpapir, barberhøvler, tannbørster, boksemelk, kjeks og hårbørster. Vi lekte også mye med barna. Ordnet køene for de voksne og organiserte barnehage for de små, mens de voksne stod i kø.

– Der tilbrakte jeg altså 60-årsdagen min, sier han ettertenksomt. – I en blå kontainer på havna i Pireus med å hjelpe som best jeg kunne, folk som ikke er i materiell nød, men som er i all annen form for nød.

– Litt av en bursdagsfeiring? spør jeg.

– Dette var da vi kunne reise. At det var 60-årsdagen min, var mer tilfeldig. Svær fest skulle vi ha senere, og feiringen er bare bestemt ved en tilfeldighet – nemlig den dagen lokalet var ledig. Så, det måtte bli i påsken og dermed på min egen jubileumsdag.

Skape en hverdag

Hva har så opplevelsene i Pireus og på Lesvos gjort med denne bamsen fra Bislett?

– Jeg trodde ikke jeg hadde så mange fordommer igjen. Noen av de fordommene det viste seg jeg fortsatt hadde, har jeg fått skrellet vekk. Jeg kan ikke si jeg har sett elendighet, men jeg har lært at det finnes en menneskelighet, selv i det mest umenneskelige. Det menneskelige aspektet, det som foregår mellom deg og meg, det lever uansett hvordan det er rundt oss i verden. Og så har jeg forstått at menneskene alltid vil forsøke å skape en hverdag.

– Et av de fineste bildene jeg sitter igjen med fra havna i Pireus, er en mann som satt på en skillebukk, en slik som brukes for å skille bilkøene under påkjøring til fergene. Han hadde skaffet seg en saks, en kam og en barberhøvel, og foran seg hadde han en lav krakk. Der, midt på denne store fergehavna, hadde han altså laget en frisørsalong. Han var iraker så vidt jeg forstod, og det er han som klipper meg på Bislett også, som har en salong der. Det forteller meg at uansett hvor vi er og hvordan verden er rundt oss, vil hverdagen alltid gå videre på et vis.

Vi må gjøre noe!

Det er stor avstand fra trygge, veletablerte omgivelser på Bislett i Oslo, til de kaotiske tilstandene på fergehavna i Pireus. Det er nærmest umulig å stagge nysgjerrigheten min. For hva i alle dager gjør en mann til frivillig hjelpearbeider i en alder av 60?

– Vi må jo gjøre noe! Vi kan ikke bare trekke på skuldrene å si: ”Så leit. Stakkars dem.” Og for all del, det har ingenting med å skulle være snill å gjøre! Jeg liker ikke å være snill, og jeg er ikke snill. Jeg er omgjengelig, absolutt. Men jeg er ikke snill. Dette har å gjøre med en samfunnssolidaritet som strekker seg seg helt ut til de som virkelig har behov.

– Og jeg blir så sint, virkelig sint, når jeg hører politikere snakke om at de er redde for fremtiden. Når de karakteriserer meningsmotstandere med stygge uttrykk bare for å begrense adgangen til asyl i Norge. Det gjør meg så rasende. Og vi må vise politikerne som snakker om at vi må hjelpe dem der de er, at ja, vi må hjelpe dem der de er. Og de er i Tyrkia, i Libanon, Jordan, men de er også i Kragerø, i Mo i Rana og Haparanda – og på havna i Pireus. Selvfølgelig må vi hjelpe dem der de er. Men, det går ikke an å si at vi skal hjelpe dem i Homs. For Homs eksisterer ikke lenger. Vi har sett bildene derfra, og vi vet at Homs ikke eksisterer lenger. Da må vi hjelpe dem alle de andre stedene hvor de måtte befinne seg.

Anders Ribu har forsøkt å utgjøre en forskjell, på et vis som mange av oss andre kanskje bare kommer til tanken om å gjøre.

– Men jeg vet faktisk ikke om jeg har utgjort noen forskjell. Jeg håper jo at noen har syntes at det arbeidet vi har gjort har vært meningsfylt for dem. Men, det vet jeg ikke noe om. I det minste har jeg kommunisert med andre mennesker. Jeg på norsk, de på arabisk og alle med masse fakter. Og vi har faktisk snakket sammen.

Jeg traff en fyr som snakket fransk, og jeg løy på meg å kunne det samme. Det viste seg at vi snakket like dårlig fransk begge to, så vi hadde en lang samtale. Han var fra Homs, og han kunne fortelle at Homs ikke eksisterer. Det var derfor han hadde reist, og ikke bare var huset hans borte. Gata var borte, hele bydelen var borte.

Her har vi altså noe så sjelden som en profesjonell lydbokoppleser fra Norge, som bedriver lett desperate forsøk på kommunikasjon mellom mennesker som ikke forstår hverandre, på en gigantisk fergehavn i Pireus. Vel tilbake i Oslo setter han seg i studio og leverer en stø enveisstrøm av ord – satt på spissen riktignok, som vi fort blir enige om.

– Jeg formidler det en forfatter har skrevet. Det er det jeg gjør og har gjort i snart 30 år. Nå lever jeg av å være lydbokinnleser for Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB). En fabelaktig institusjon og kanskje det viktigste biblioteket vi har i dette landet. Det er biblioteket for alle som ikke kan lese trykket skrift.

Vin i navlestrengen

Blant de som kjenner til Anders Ribu, er det nok få som ikke assosierer ham med stemmen. Etter over 600 lydbøker lest inn, og med sentrale og populære verker som Min kamp av Karl Ove Knausgård og Tolkiens Ringenes herre på sin cv, ville noe annet være rart. Men det var ingen selvfølge at det var oppleser han skulle ende opp som. Og veien fram går fra Normandie, via London til Grefsen.

– Jeg ble unnfanget da min far jobbet ved OECD-delegasjonen i Paris og mor og far leide et sommerhus i Normandie, begynner han usjenert. – Det er jo bare noe jeg antar så klart, men ettersom moren min var to måneder i Normandie om sommeren og faren min hadde ferien sin der og jeg er født i påsken, så behøver man ikke å regne en gang for å komme frem til det.

– Deretter flyttet de tilbake til Grefsen i Oslo. Moren min gikk til legen og sa at hun ventet barn om to og en halv måned. Da spurte legen: Drikker De mye melk, fru Ribu? Man skulle jo gjøre det på den tiden. Da svarte min mor: Nei, men jeg gjør som min franske lege har sagt. Jeg drikker mye rødvin! Så det med vinen har jeg fått inn gjennom navlestrengen.

Da Anders var tre år gammel, gikk turen til London, nærmere bestemt til Hampstead. Han begynte på skole der, men det hjalp ingenting i det hele tatt om vi skal tro ham selv.

– Det vil si, jeg lærte å lese, skrive og regne på engelsk. Og fortsatt regner jeg på engelsk.

Utover dette beskriver Anders skolegang og utdannelse som direkte uinteressant. Nesten tre år på universitet, men bare med en eksamen i teatervitenskap fra Oslo som ”gjeldende” og massevis av kurs i skuespillerfag, spesielt fra England.

Stemmen på øret

Den første innlesningsjobben Anders Ribu gjorde, var så langt tilbake som 1989. Dette var for NLB, og han morer seg fortsatt over hvordan det ble akkurat den boken som startet hans karriere som oppleser.

– Jeg hadde blitt godkjent som oppleser hos NLB, og da jeg skulle sette i gang, var det snakk om hvilken bok jeg skulle lese først. De viste meg en hel mengde bøker som skulle leses inn, og spurte om det var en av disse bøkene jeg hadde veldig lyst til å lese. Da så jeg at Det lykkelige Arabia av Thorkild Hansen lå der. Den vil jeg lese, sa jeg. Og slik ble det.

Siden den gang har det blitt om lag 600 lydbøker i Ribu-katalogen. Noen av høydepunktene er Aschehougs Norgeshistorie, Leo Tolstojs Krig og fred, Millennium-trilogien av Stieg Larsson. Selv mener han at Karl Ove Knausgårds romansyklus Min kamp har vært noe av det mest spennende å gjøre. Han er hedret av Lydbokforlaget med deres ærespris i 2012 og utnevnt til ”Ridder av den Gylne Høreklokke”.

Så, hvordan endte han opp som lydbokinnleser. Han har alltid vært frilanser forteller han. Det livet begynte som oversetter. Når han har hatt dårlig råd, har han tatt jobb på forskjellige steder, det være seg lager, fabrikk eller som drosjesjåfør. Men det var ikke før han ble 57 år at han fikk fast jobb, med 70 prosent stilling hos NLB. Han innrømmer gjerne at det er behagelig når man har kommet til ”voksen” alder å kunne vite at man har dekket sine faste utgifter og litt til med en fast lønn. I tillegg leser han for Storytel, Lydbokforlaget og hvem andre det nå måtte være som har behov for stemmen hans.

Han innrømmer gjerne at det er bøker han har lest inn som han ikke husker. Det samme gjelder også forfatterne bak bøkene. Men kanskje kan vi tilgi Ribu, for vi husker vel neppe titler og navn på alle bøker vi har lest vi heller?

– Du kan ikke lese inn bøker uten å være en god leser fra før av, sier Anders når vi begynner å snakke om faget hans.

– Dette har med mengdetrening å gjøre. En må lese masse og i alle sjangere. Du vet, jeg møter folk som sier at de bare leser krim, og jeg sier; så kjedelig liv du har da. Så kan en annen person si: Jeg leser aldri krim, og jeg sier; ja vel, så kjedelig liv du har da. Min kamp derimot, den har satt seg hos meg og vil være der for alltid. Enkelte mennesker sier at dette er grafsing i andre menneskers private liv og sosialpornografi. Det er så langt fra sannheten du kan komme. Dette er en beskrivelse av det moderne liv slik det leves i Skandinavia, og hvorfor vi lever livene våre slik som vi gjør her.

– All stor kunst setter jo ditt eget liv i perspektiv. Vi tar med oss egen kunnskap og egen erfaring inn i betraktningen av kunsten. Du kan ikke sette deg inn i hvordan en kineser opplever Claude Monet for eksempel. Men, jeg kan sette meg inn i hvordan jeg opplever Monets bilder, de beste av dem i det minste. Og når det gjelder Min kamp, så har den vært med på å utvide min horisont av det livet som leves i den delen av verden hvor jeg bor.

Gimli eller Gimli

Selv har jeg hørt mye på lydbøker. Mye har jeg likt og noe har ikke falt i smak. For det er ikke til å stikke under en stol at det kreves en dynamikk når det skrevne ord skal overføres til det hørbare. Det kan ikke alltid falle like godt i smak hos alle. I det perspektivet er det umulig å ikke snakke med Ribu uten å komme inn på Ringenes Herre av J.R.R. Tolkien. Min personlige favoritthistorie i litteraturen og ikke langt unna å være favoritt i filmens verden heller.

Anders Ribus innlesning har fulgt meg gjennom utslitte kassetter, over på cd og videre inn i den digitale verden. For lengst har jeg oppdaget lykken ved å dykke virkelig inn i Tolkiens univers ved å lese i praktutgaven, samtidig som jeg følger Ribus opplesing på øret. Det er noe med den rolige og dvelende stemmen som kler Tolkiens fortelling i en helt riktig drakt. Det får en helt egen stemning og gir mer rom for å oppdage nye sider ved ordene som er skrevet, og historien som er fortalt.

Selv er ikke Ribu noen Tolkienist. Ikke i det hele tatt. Men, han er likevel klar over, og gleder seg over, at Tolkiens norske tilhengerskare fortsetter å høre på hans tolkning. For han er tydelig på at det er nødt til å være en tolkning av teksten når den leses inn.

– Idealet mitt er å legge seg på en så nøytral formidling som mulig. Likevel er det klart at det blir en tolkning. Det er det nødt til å være. Og så er det jo trender og moter i dette som i alt annet. Nå for tiden er jo trenden at krim skal leses veldig nøytralt, nøkternt og litt fort. Og når jeg hører ting jeg har lest for 25 år siden, så krøller jeg meg jo fordi det låter så gammeldags.

– Jeg snakket med en ung mann en gang som også assosierer stemmen min med Ringenes herre. Han synes alt var veldig bra, men han mente jeg leste navnet til dvergen Gimli feil.

Selv om han ikke er Tolkiens største fan, så finner han glede i å ha blitt en del av det eventyret også.

– Når jeg ser universet, hvor stort det er og hvordan det lever, så er det absolutt en fin ting å være en del av. I det hele tatt synes jeg det er meningsfullt å gjøre noe som andre opplever som meningsfullt. Hvis Tolkienister liker det jeg har gjort, så blir jeg veldig glad.

Så begynner Anders å smile. Minnene går tilbake til den gang den første av Ringenes herre-filmene skulle ha premiere og hvor folk lå i kø utenfor Colosseum kino i Oslo for å få billetter til den aller første forestillingen.

– Jeg skulle kjøpe billetter til en helt annen forestilling og kom gående mot kinoen. Der satt det jo masser av folk, noen kledd ut som Gandalf og noen som hobbiter. Da hørte jeg at det også var mange som hadde med seg kassettspillere, og alle hørte på Ringenes herre. Så mens jeg gikk bortover langs køen hørte jeg min egen stemme fortelle på forskjellige steder i boken. Det var veldig gøy. Og jeg kunne nyte det bare for meg selv, for du vet det er jo ingen som kjenner meg igjen.

– Føler du deg ansiktsløs? spør jeg.
– Nei, det gjør jeg ikke.

Ingen schizofreni

Når han ikke leser inn bøker, så leser han bøker. Straks han røper dette slår det meg at denne mannen må stå i fare for å få en nærmest schizofrensk opplevelse når han leser en bok. Vil ikke innleserstemmen hans trenge seg fram i hodet, selv om han ikke leser høyt?

– Joda, men det har ingenting med schizofreni å gjøre. For det første er det veldig fin trening for meg. For det andre så er det slik at når man leser så mye som jeg gjør, så leser man etter hvert fortere og fortere. Og det er fint det. Du får med deg masse kunnskap. Men, du får ikke med deg kunsten. Her har forfatteren sittet og slipt og filt på setninger, ord og avsnitt, dette høres så fint ut sammen og dette blir feil og så videre. Og så haster vi som lesere gjennom for å få med oss historien uten å få med oss klangen og rytmen. Vi står i fare for ikke å få med oss den språklige nytelsen som for meg er helt essensielt ved litteraturen.

Troen på fremtiden

Vi har snakket sammen, godt og lenge. Foran meg sitter denne varme 60-åringen, litteraturformidleren som daglig sniker seg inn i hodet og tanker på nordmenn gjennom lydbøker i alle sjangre. Han har levd en stund, som de sier. Har sett Norge og verden forandre seg. Det slår meg at det er en tilstedeværelse hos Anders Ribu, og den treffer meg. Han er en sjel som gir noe til dem rundt seg. Gir fra seg en smittende ro. Likevel har jeg en mistanke om at det er noe forfengelig ved ham.

– Så visst er jeg forfengelig! Og det plager meg jo egentlig at jeg er blitt så feit. Men jeg gjør ikke noe med det! Jeg sitter jo på rumpa og drikker rødvin og leser bøker likevel. Det er jo et valg det også, ler han hjertelig og virker bekymringsløs.

Men, han er ikke det. En som aktivt velger å gjøre en innsats som frivillig hjelpearbeider i en alder av 60 er verken uengasjert eller bekymringsløs. Mon tro om det han har sett, lest og opplevd gjennom det siste året, med krig, flukt og overfylte leire, har rokket ved troen hans. Troen på mennesket og at verden kan reddes.

– Alternativet til å tro på det gode, tro på fremtiden og tro på at verden kan bli bedre, er ikke til å holde ut! sier han med et visst trykk i stemmen. – Det er klart det er mye ondskap, dumskap og urettferdighet i verden. Nød, lidelse, krig, fattigdom og sult. Men det er faktisk mindre av det enn før. Og vi er flere mennesker.

Og det sitter en iraker på brygga i Pireus og klipper hår. Det gir meg troen på fremtiden.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar