Med Libanon i vinden

Mens vi går inn for landing på flyplassen i Beirut, sitter jeg lent mot vinduet og ser ned på det åpne Middelhavet. Dette er en av de fineste innflygningene jeg vet om.

Rullebanen ligger så nær havet at man kan se bølgene sprute mot klippene, og det føles som om vi er i ferd med å lande på vannet. Med Middelhavets asurblå farger på den ene siden og kveldslysene fra Beirut på den andre er vi fremme i byen som blant annet blir kalt menneskehetens vugge og Midtøstens Paris.

Første gang jeg ankom Libanon var midt på vinteren. De snødekkede fjelltoppene til Mount Lebanon som ruver mot grensene til Syria og Israel blinket som krystalltopper mot en disig morgensol. Foten av fjellet var omkranset av kilometer på kilometer med vindrueranker i dype grønntoner, et vakkert syn. Ordet Libanon kommer fra det semittiske ordet Liban og betyr hvit. Fargen på fjelltoppene har et elfenbenslignende skjær, de bærer navnet sitt med rette.

«Foten av fjellet var omkranset av kilometer på kilometer med vindrueranker i dype grønntoner, et vakkert syn»
Foto: Kristina Quintano

Unik variasjon

Klimatisk er det lille landet nærmest tredelt. Beirut og områdene som befinner seg langs den smale Middelhavsstripen, har et klassisk middelhavsklima med lange, varme somre og vintre som kan fylles av regn og lette stormer med bølger som kaster seg langt innover Beiruts strandpromenader. I de kløftede fjellene som strekker seg i overkant av 3000 meter over havet, finner man fjelltopper med skianlegg og gondolheiser som bringer en rett opp i snødekket vinterlandskap. I den fruktbare Bekaadalen mot grensen til Syria er det tørrere, og man ser tydelig den gradvise overgangen mot ørkenklimaet. Det er her de aller fleste vingårdene har vinrankene sine. Rankene ligger på rad og rekke og skaper en slags allé på veien som fører til Damaskus.

Med sine knappe 10400 km2 tar det ikke mange timer å kjøre landet på kryss og tvers, men likevel oppdager man snartat en reise gjennom Libanon er som en reise gjennom historien. For når man sammenligner Libanon med sine arabiske naboland, er landet unikt på så mange måter. Her er ingen ørkenlandskap, alkohol er tilgjengelig overalt, og området er det mest skogkledde i hele Midtøsten. I tillegg er Libanon det landet i området med størst religiøst mangfold. Libanon bærer fortsatt preg av å ha vært en fransk koloni, og i flere områder er alt fra veiskilt til restaurant navn tydelig preget av det franske. I mange områder snakker innbyggerne fortsatt fransk, i tillegg til at mange snakker godt engelsk.

Midtøstens Paris

Beirut er en by i konstant endring, en by som kan ha forandret seg fra det ene besøket til det neste. Stadig flere bydeler er i ferd med å pusses opp, og det sentrale Beirut er en fryd for øyet der den lange strandpromenaden møter den arkitekttegnede handlegaten i den gamle souken. Den verdenskjente arkitekten Renzo Piano, hvis verker strekker seg fra vårt eget Astrup Fearnley museum på Tjuvholmen og til den nyoppførte hovedporten i Maltas hovedstad Valletta, har også satt sitt preg på Beirut. Byen er en fargerik blanding av Orienten og Vesten, og til tross for årevis med konflikter, har den på sta og eget vis beholdt sin personlighet og sin sjarme. Okkupert gjennom tidene av kanaaneere, egyptere, assyrere, romere, persere, arabere, korsfarere, tyrkere og franskmenn, noen i måneder, andre i århundrer, er byen en salig blanding av alle sine tidligere herskere. I perioden før Republikken Libanon ble opprettet i 1943 blir Beirut mange steder beskrevet som en by i Syria, noe som henviser til et større geografisk område som i dag dekker mye av Syria, Libanon og deler av Jordan.

Foto: Kristina Quintano

Det er en sen sommerkveld når jeg denne gangen ankommer den lille hovedstaden ved Middelhavet. En behagelig og ukomplisert reise er tilbakelagt, og ferden fra Gardermoen, via Istanbul og videre til Beirut tar snaut en halv dag. Det er en rute jeg begynner å bli vant til, og selv flyplassen i Beirut, med visumkontroll og væpnede vakter har sin sjarm. Som nordmann reiser man rett til Beirut og får visum i sikkerhetskontrollen. I skrivende stund trengs det ingen visumsøknad i forkant, og prosessen er rask og ukomplisert. «You are back?», sier den unge grønnkledde grensekontrolløren. «Why you come here every time?» Jeg smiler for meg selv. Every time. «I am writing about Lebanon», svarer jeg. Han titter opp, og det unge ansiktet smiler. «You write about me?» Jeg ler. «Yes, maybe I´ll write about you», svarer jeg. Han stempler passet mitt, vurderer meg nøye en gang til og smiler et bredt smil før han vinker meg forbi. Bagasjen kommer med det samme, her er det aldri noe tull. Beirut flyplass er en av de punktligste jeg vet om, i motsetning til alt annet i Libanon, der tid virker å ha sin egen betydning, så er i det minste fly og reise en ferd på skinner.

Ute på gaten står Ahman og venter. «Welcome back miss Kristina.» Sjåføren min løfter bagasjen inn i bilen og holder døren oppe for meg. Veien til hotellet følger kysten, og med arabiske toner som strømmer ut av bilradioen, ser jeg solen gå ned over Middelhavet. Vi svinger av fra hovedveien og inn den lille gaten der jeg bor, midt i Beirut sentrum. På Hotel Grand Meshmosh, et lite hotell med fransktalende personale, pastellfargede bakgårdsmøbler og små, hjemmekoselige rom, skal jeg tilbringe noen dager før jeg skal videre innover i landet og besøke både vingårder, sederskoger og en av verdens eldste byer, Byblos. Men først Beirut, og aller først, en iskald libanesisk øl ute i bakgården. Endelig er jeg tilbake, og det føles nesten som å komme hjem. Jeg har selv vokst opp i et annet lite land ved Middelhavet, og det skal godt gjøres å imponere meg med historie, sol, hav og arkitektur, men akkurat Libanon har truffet noe i hjertet mitt som jeg har stort behov for å formidle til nye reisende, og det er lett å forsvare beskrivelsen av Beirut som Midtøstens Paris.

Foto: Kristina Quintano

I teksten Beauties of Beirut skriver Mark Twain i 1869:
The rest of us had nothing to do but look at the beautiful city of Beirout, with its bright, new houses nestled among a wilderness of green shrubbery spread abroad over an upland that sloped gently down to the sea; and also the mountains of Lebanon that environ it; and likewise to bathe in the transparent blue water that rolled its billows about the ship.

 Kontraster

Og nettopp å bade i det gjennomsiktige blå vannet var det jeg ønsket etter å ha satt bagasjen min innenfor dørene på det lille rommet mitt på hotellet med de pastellfargede hagemøblene.

Jeg rusler de små bakgatene ned til strandpromenaden og trekker inn lukten av saltvann og shishapiper, lyden av yrende folkeliv og musikken som strømmer livlig fra hvert gatehjørne. Det er fredag kveld i Beirut, og byen er full av liv. Langs strandpromenaden ligger luksushotell og restauranter vegg i vegg med bygninger som ennå ikke er bygget opp igjen, og som bærer tydelige preg av en grusom borgerkrig der de står som tomme skjelett fulle av kulehull, ved siden av butikker som Dior og Louis Vuitton. Beirut kan ikke sies å være en klassisk vakker by, men med en 5000 år gammel historie er dette virkelig en by med kontraster, og nettopp det gjør den så utrolig fascinerende. På Rue Hamra, en gang omtalt som Beiruts Champs Elysèes, står fiskere langs hele havnen. Både gamle og unge jogger forbi i kveldssolen, og tildekkede kvinner sitter på moderne små kafeer og skravler med sine venninner i miniskjørt mens barna sykler rundt på fortauet. Langs promenaden står musikere og spiller, og gateartister står ved siden av små boder som selger grillede maiskolber på pinne.

Foto: Kristina Quintano

Denne yrende strandpromenaden er selve symbolet på Libanons mangfold, og jeg kan sitte i timevis og observere de forbipasserende. I notatboken min skriver jeg følgende;
promenaden, fiskerne, designbutikkene, kulehull, loungebar ved stranden og rosevin ˗ kontrastene er enorme,føler meg som hjemme. En skilpadde titter opp fra vannet før den store kroppen dukker helt under og svømmer bortover. Dette Middelhavet som har hatt så mange funksjoner og båret så mange historier, tenk om det kunne snakke.

Beirut er også kjent for sitt yrende natteliv, hippe kafeer, utstillinger, kunst og kulturtilbud og en rekke festivaler og konserter. I 2009 utnevnte UNESCO Beirut til World Book Capital for «å fremme kulturelt mangfold og dialog». Å gå i bokhandel i Beirut er et gledens prosjekt i seg selv, og jeg har spart et par kilo i kofferten min til bøker jeg vet jeg kommer til å plukke med meg på veien.

Mat og vin

I kveld har jeg lyst på fisk og libanesisk vin, men først vil jeg kjøle ned kroppen og sitte på klippen min og se på de gamle fiskerne som står på rad og rekke og med stødige bevegelser trekker opp både karusser, multer og ørnefisk. Det er ingen steder jeg spiser så mye fisk, eller drikker så mye vin, som ved Middelhavet, og Libanon er blant de beste når det gjelder begge deler.

Restaurant ved havet
Foto: Kristina Quintano

Blant de mange restaurantene langs promenaden i Beirut er den fransk-libanesiske fiskerestauranten La Paillote en av dem jeg gjerne vender tilbake til. Det er fredag kveld, og jeg har ikke bestilt bord, men jeg blir tatt varmt imot med tre kyss på kinnet, høyre, venstre og høyre igjen, slik man gjør i Libanon, og vist rett til et bord med utsikt over havet. Til lyden av bølger som slår mykt mot klippene under meg, blir jeg servert nydelig mezze og dagens fangst. Fisken blir grillet, og sitron og sjøsalt blir forsiktig penslet over det hvite kjøttet. En halv flaske rosevin Musar Jeune, med 100% cinsault-druer fra ranker jeg vet er over førti år gamle, komplimenterer maten. Jeg lukker øynene til lyden av levende musikk mens jeg lar roen senke seg her i Midtøstens Paris .

«En halv flaske rosevin Musar Jeune, med 100% cinsault-druer fra ranker jeg vet er over førti år gamle, komplimenterer maten»
Foto: Kristina Quintano

I løpet av de neste dagene skal jeg både drikke og spise av hjertens lyst og få tilbringe en hel dag i vinkjelleren til en av mine absolutte favoritter blant vinprodusenter. Men før jeg gjør det, skal jeg oppsøke den bittelille fjellbyen Bsharre, hjembyen til en av mine store litterære forbilder og forfatteren av en av verdens mest solgte bøker, Profeten.

De andre artiklene til Kristina Quintano fra Libanon kommer nedenfor, men kan også leses som selvstendige artikler:
Chateau Musar – et mestermøte
Oldtidsbyen Byblos – en vandring i historien
Profetens far – Kahlil Gibran

Profetens far – Kahlil Gibran

Jeg har nettopp vært på verdens vakreste utstilling – langt oppe i sederfjellene i Libanon, nær grensen til Syria, og jeg ble bergtatt. 

Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til et bånd.
La den heller være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.
Fyll hverandres begre, men drikk ikke av ett beger.
Gi hverandre av deres brød, men spis ikke av det samme brødet.
Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene.
Slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken.
Gi deres hjerter, men ikke i den andres varetekt.
For bare Livets hånd kan holde om deres hjerter.
Og stå sammen, men ikke altfor nær hverandre:
For templets pilarer står adskilte, og eiktreet
og sypressen vokser ikke i hverandres skygger.

Utdrag fra Profeten oversatt av Johann Grip

I fjellene i Bsharre, i det som tidligere var en del av Syria, men som i dag tilhører det vakre Mount Lebanon, ligger en av verdens mest leste forfattere begravd under sitt eget museum. Kahlil Gibran vokste opp i den lille byen, langt oppe i sedertrefjellene en times kjøretur fra Beirut. Frem til han var tolv år hadde han ingen offisiell skolegang, men lærte alt han kunne fra maronittiske prester som gav ham opplæring i både arabisk og gammelsyrisk. Til tross for at han ikke snakket et ord engelsk før han var tolv år, er hans store mesterverk Profeten opprinnelig skrevet på engelsk. Verket er senere blitt oversatt til nesten tretti språk.

Lest og elsket

Det sies at Gibran er verdens tredje mest leste forfatter, bare forbigått av Shakespeare og Lao Tzu. De aller fleste har nok hørt deler av Profeten lest, enten som en del av en bryllupstale, til en konfirmasjon, en dåp eller en begravelse. Den lille boken inneholder store ord om nesten alle livets hendelser og har blitt lest og elsket i snart hundre år. Profeten er også helt nylig adaptert til en vakkert illustrert film som finnes på blue-ray og dvd. Roger Allers, han som står bak blant annet Løvenes Konge, har regissert filmen. Skuespillere som Selma Hayek og Liam Neeson spiller stemmene bak hovedrollene. Filmen er en visuell nytelse og absolutt verdt en kveld ikke bare for dem som er glad i boken, men kanskje også for dem som ennå ikke har lest den.

Som ung gutt var Kahlil stille og tilbaketrukket. Med en mor som jobbet hardt for at de fire barna skulle ha mat på bordet, og en far som både spilte og drakk, holdt unge Kahlil seg stort sett for seg selv, med bøkene sine, i det vakre landskapet rundt Qadisha, på folkemunne kalt den hellige dalen. Nesten enda større enn hans lengsel etter bøkene var lengselen etter å tegne og male og i et forlatt kloster dypt inne i dalen skapte han kunstverk ut av de materialene han kunne finne. Gibran ligger nå, slik han selv ønsket, begravd i sin egen hjemby langt oppe i fjellene i mausoleet under det vakre Gibran-museet som inneholder hundrevis av hans fantastiske malerier. Jeg har alltid likt tekstene i Profeten.Til tross for bokens til tider svulmende språk, synes jeg den er vakker og tankevekkende. Tanken på at den er skrevet av en mann som knapt hadde skolegang før han var langt inn i tenårene, imponerer, og jeg gleder meg til å se kunsten hans på nært hold.

Oppvekst

Som barn var han opptatt av naturen. Unge Kahlil kunne tilbringe hele dager mellom sedertrærne og til morens store fortvilelse ville han rive av seg klærne og løpe naken i regnet mens han ropte mot himmelen. Ti år gammel ramlet han alene i skogen og brakk skulderen. Skadet leget aldri helt, og han skal ha hatt smerter som fulgte ham hele livet.

Da Kahlil var tolv år, hadde faren spilt og drukket dem fra gård og grunn. I fortvilelse tok moren med seg de fire barna, to gutter og to yngre piker og emigrerte til Amerika. De bosatte seg i Boston i et område med flere syriske emigranter. Kahlil gikk i en spesialklasse for innvandrere, og mest av alt ønsket han å lære seg engelsk.

Tidlig ble Kahlil en del av det svært eksentriske og kunstneriske miljøet og ble særlig tatt innunder vingene til den suksessrike fotografen og forleggeren Fred Holland Day og den ti år eldre lærerinnen Mary Haskell som begge forble hans venner til han døde. Da Kahlil var femten år, sendte moren ham tilbake til Libanon der han begynte på en skole drevet av maronitter i Beirut. Her blomstret han, og både skrive – og malekunsten ble hans store lidenskap, sterkt inspirert av blant andre Madame Blavatsky og William Blake, noe som kommer helt tydelig frem i de usedvanlig vakre bildene som henger i et museum, over et mausoleum, i fjellene i Bsharre.

Underveis

Jeg kjører hovedveien nordover fra Beirut, passerer Jounieh, Byblos og Batroun og svinger brått opp mot fjellene mot Qadisha Valley, noen kilometer før avkjørselen til Tripoli. Landskapet endrer seg raskt, og fra det som kunne vært en hvilken som helst kystby ved Middelhavet rager de staute Mount Lebanon-fjellene rett opp. På smale veier der man tidvis har stupbratte fjell både opp og ned på hver side av bilen, åpner det seg en fjellkjede jeg aldri har sett maken til. I det den lille leiebilen passerer landsbyen Ehden, kan jeg ikke annet enn å forestille meg at Edens hage må ha sin opprinnelse her, selv om det i følge kjennere er lite sannsynlig.

Selve Gibran-museet ligger i fjellene over den lille byen Bsharre, litt mer enn 1500 meter over havet. På veien vil jeg stoppe i den lille landsbyen nedenfor, der jeg vet at huset hvor Kahlil Gibran vokste opp, står åpent og ønsker velkommen til alle som har lyst til å tre innenfor og se. Jeg parkerer bilen ved et lite torg og er tilsynelatende den eneste turisten i området. Ved et bord utenfor den store katedralen sitter tre eldre menn og drikker chai og spiller backgammon. Dette er et av de områdene i Libanon der innbyggerne har beholdt en sterk armeisk dialekt, og på stotrende arabisk spør jeg meg frem til huset til Gibran. Den ene mannen løfter armen og peker meg i riktig retning, og rett bak katedralen i en liten hage går jeg inn i det som var forfatterens barndomshjem.

Over inngangen til det lille kalksteinhuset henger et skilt: In This House Gibran Khalil Gibran Was Born. Jeg  husker å ha lest at da Gibran ble innskrevet i amerikansk skole, ble navnet hans ved en feiltakelse endret til Kahlil Gibran og at han skal ha beholdt det slik for enkelhets skyld.

Over inngangen til det lille kalksteinhuset henger et skilt: «In This House Gibran Khalil Gibran Was Born»
Foto: Kristina Quintano

I det hvite huset

Alene i det hvite huset i hagen betrakter jeg rommet der han har bodd, sovet og skrevet. Det ligner mange libanesiske hjem jeg har vært gjest i. En gyngestol står i et hjørne , en oljelampe fyller vinduskarmen og, som så mange steder i Libanon, er sitteplassene i stuen madrasser som ligger lavt langs veggen. Jeg setter meg på det kalde steingulvet. Mon tro hvordan det yret av liv her for hundre år siden? Her satt han, den unge gutten, som ved hjelp av prester og lånte bøker forelsket seg slik i det skrevne ord at han ble en ordmester selv, i tillegg til en stor maler.

En gyngestol står i et hjørne, en oljelampe fyller vinduskarmen og, som så mange steder i Libanon, er sitteplassene i stuen madrasser som ligger lavt langs veggen
Foto: Kristina Quintano

Fra vesken min tar jeg opp den norske utgaven av Profeten og leser noen linjer i Johann Grips oversettelse;

Når kjærligheten gir deg et tegn, så følg ham,
Selv om hans veier er harde og bratte.
Og når hans vinger folder seg rundt deg, så
overgi deg til ham, Selv om sverdet han har skjult under
vingene,
kan såre deg.
Og når han snakker til deg, så tro ham,
selv om hans stemme kan knuse dine drømmer
slik nordavinden legger hagen øde.

Gibran skrev mye om kjærlighet, om kjærligheten mellom to voksne mennesker, men også om foreldres kjærlighet til sine barn og om et menneskes kjærlighet og forhold til eget arbeid, til gleder, sorger, hus, vennskap og ikke minst om undervisning. Hans mesterverk Profeten er hans egne tanker om hva som er de viktige verdiene i livet, om hvordan vi bør leve. Han formidler et tidløst budskap og en dyp livsvisdom. Den lille boken er delt opp i en rekke små historier der vi følger historiens forteller Almustafa på hans vandring gjennom byen Orphalese på vei til skipet som, etter tolv år, skal bringe ham tilbake til øya der han var født. Jeg leser videre.

Men mens han gikk ned åsen, ble han fylt av sørgmodighet, og han tenkte i sitt hjerte: Hvordan kan jeg dra i fred og uten sorg? Nei,uten sår i sinnet skal jeg ikke forlate denne byen. Lange var de smertefulle dagene jeg tilbragte innenfor bymuren, og lange var de ensomme nettene; og hvem kan skilles fra sin smerte og sin ensomhet uten savn? Altfor mange deler av mitt sinn har jeg strødd ut i disse gatene, og altfor mange av min lengsels barn går nakne blant disse åsene, og jeg kan ikke trekke meg bort fra dem uten tyngsel og smerte. Det er ingen drakt jeg kaster av meg i dag, men en hud jeg river med mine egne hender. Heller ikke er det en tanke jeg etterlater meg, men et hjerte som er blitt mildnet av sult og tørst. Likevel kan jeg ikke vente lenger. Havet som kaller alle ting til seg, kaller på meg, og jeg må gå om bord.

Det er umulig å ikke tenke på hva som akkurat nå utspiller seg i Syria, bare noen kilometer lenger inn over fjellene.

Jeg legger Profeten i vesken og går ut i det sterke sollyset. En kilometer lenger opp i fjellet ligger Gibrans museum.

Påvirkning

Til tross for at Profeten er en av verdens mest leste bøker er det mange som ikke har noe forhold til Gibrans som maler og visuell kunstner. Allerede i 1898 ble flere av verkene hans brukt som bokomslag og han utviklet tidlig en egen stil og teknikk, som relativt ung ble han hyllet for sine malerier i Bostonian sirkler og blant hans over syv hundre malerier finner vi portretter av hans venner som Yeats, Carl Jung og Auguste Rodin.

Både Gibrans skrevne og hans malte verker handler i stor grad om menneskers relasjoner, om samhørighet, menneskelige impulser, emosjoner, følelser og kritikk av verden slik han så den. I 1912 traff han Abdu’l-Bahá, bahá’í-troens daværende overhode som kom til USA for å fremme fred og snakke om troens prinsipper. På tross av aldersforskjellen ble de to nære venner, og Gibran ble påvirket av bahá’í-troens universelle syn. Noen politiker ønsket han ikke å fremstå som «Jeg er ingen politiker, og ønsker ikke å være det. Spar meg for politiske hendelser og maktkamp. Hele jorden er mitt hjemland, og alle mennesker mine landsmenn», sa Gibran. I ‘Pity the Nation’, som ble publisert etter hans død i The Garden of the Prophet (1933) finner vi igjen disse tankene.

Kvelden før jeg skulle til museet leste jeg Pity The Nation på nytt. Det slo meg nok en gang hvor sterk denne teksten er og hvor ubeskrivelig aktuell den er i disse dager. Som oversetter tenkte jeg at dette måtte være en tekst som ville være vanskelig å oversette, og jeg undret meg over om den var oversatt til norsk. Jeg hadde en liten mistanke om hvem som kunne ha gjort det, og sendte ham en melding med det samme jeg våknet neste morgen. Det var som jeg mistenkte. Min gode oversetterkollega Håvard Rem har gitt ‘Pity the Nation’ en norsk og vakker språkdrakt.

Ha medynk med nasjonen!

Og Almustafa var taus, og han så bort, mot åsene og mot den veldige eter, og det var en strid i hans stillhet. Da sa han:

”Mine venner og mine reisefeller, ha medynk med den nasjon som er full av trosetninger og tom for religion.

”Ha medynk med den nasjon som bærer et klede den ikke vever, eter et brød den ikke høster, og drikker en vin som ikke flommer fra dens egen vinpresse.

”Ha medynk med den nasjon som hyller bøllen som helt, som regner den storslåtte erobrer som gavmild.

”Ha medynk med den nasjon som i drømme forakter en lidenskap, men som i våken tilstand gir etter for den.

”Ha medynk med den nasjon som ikke løfter sin røst annet enn i gravferder, som ikke skryter annet enn mellom sine ruiner, og som ikke vil gjøre opprør annet enn når nakken blir lagt mellom sverdet og blokken.

”Ha medynk med den nasjon hvis statsleder er en rev, hvis filosof er en gjøgler, og hvis kunst er kunsten å lappe sammen og etterligne.

”Ha medynk med den nasjon som ønsker sin nye hersker velkommen med trompeter, og sier ham farvel med uling, bare for å ønske en ny velkommen med trompeter.

”Ha medynk med den nasjon hvis vismenn er stumme av alder og hvis sterke menn fortsatt ligger i vuggen.

”Ha medynk med den nasjonen som er delt i fragmenter, hvor hvert fragment regner seg som en nasjon.”

Et mausoleum og et museum

I 1932 ble Gibrans gjenstander ble fraktet fra New York, der han døde i 1931, og til fødebyen Bsharre. Etter hans eget ønske ble både møblene, alle hans personlige eiendeler, det som hadde vært hans atelier, hans private bibliotek og 440 originale malerier brakt tilbake til Libanon. Det er disse som i dag utgjør innholdet i Gibran museum. Det som originalt hadde vært en grotte, et skjulested for munker i det syvende århundre ble Gibrans grav og siste hvilested. Over gravstedet står et kloster, bygd i 1862, som Gibran kjøpte i 1926. En innvendig trapp fører fra mausoleet der Gibran ligger, til selve museet i det gamle klosteret. Idet jeg går inn i det gamle steinhuset kjenner jeg at jeg er glad omvisningen skal skje på dagtid. Jeg kan ikke la være å forestille meg hvordan dette huset, fylt av bøker, møbler og kunstverk og med levningene av en forfatter i mausoleet, fremstår om natten.

En vandring i kunsten

Jeg fikk en helt spesiell dag, alene i museet med en flere timer lang omvisning av museumsdirektøren som, da jeg forklarte at jeg var kommet hele veien fra Norge, til og med brøt den hellige regelen om absolutt ingen fotografering, og lot meg få ta alle de bildene jeg ønsket.

 Museet består av tilsammen seksten rom, fordelt på tre etasjer, der alle mesterverkene henger etter tema. I enden av museet kommer man til trappen som fører ned til krypten. Jeg skal ende opp der, men først skal jeg geleides gjennom 400 malerier, Gibrans møbler og stryke over en utgave av Profeten med signaturen til Elvis Presley. Det slår meg raskt at de færreste av maleriene er signert og også svært mange mangler tittel. Jeg spør museumsdirektøren om dette og får til svar; «Gibran always used to say: visions cannot be titled, and wherever they might be found, my paintings shall be known as mine.»

Museet har likevel valgt å gi de fleste bildene tittel som passer inn i Gibrans verden, hans ideologi og hvilket stadium de er malt på. Dette er gjort for at det skal være lettere å geleide de 50.000 besøkende som kommer hvert år, gjennom utstillingen. Den vanlige gjest får utlevert en liten guidebok som skal føre vedkommende gjennom utstillingen. Vi er her etter stengetid, og jeg har med meg den vennlige direktøren som min egen guide. Det blir en spesiell vandring.

Profeten på alle språk

I det første rommet blir man møtt av et stort selvportrett av kunstneren selv, omringet av rader med bokhyller og Profeten i alle mulige former, utgivelser, språk og omslag. Også den lille, røde utgaven fra Stenersen forlag som jeg bærer i vesken, og en utgave fra Ex Libris står pent utstilt på hyllen foran meg. Boken er oversatt til snart tretti språk, som står på rad og rekke som en port inn til selve museet. I neste rom er de hvite kalkveggene bare. En liten bekk er den eneste kunsten som sildrer gjennom rommet, og på et skilt over bekken står det: The Source of the Prophet ˗ Profetens kilde .

En liten bekk er den eneste kunsten som sildrer gjennom rommet, og på et skilt over bekken står det: «The Source of the Prophet» ˗ Profetens kilde .
Foto: Kristina Quintano

«You must drink for luck and happiness», sier museumsdirektøren til meg og peker mot to terrakottamugger som står klar på en liten hylle. Jeg tar to store slurker, bare for å være på den sikre siden.

Gibrans bibliotek

Neste rom er formet som en kuppel. Her står møblene, notatbøkene og deler av det personlige biblioteket til kunstneren. På veggen henger et portrett han har malt av Rodin, og på gulvet står en dokumentmappe i skinn med Gibrans navn og adresse i New York.

Alle rommene er ulike og det neste vi kommer inn i, er langt og smalt med buet tak og små hyller i veggen med Gibrans eiendeler og små gjenstander. Her er temaet: mennesket og naturen. De fleste av maleriene går i blåtoner og, de aller fleste menneskene er portrettert nakne i naturen. Bildene er malt mellom 1908 og 1914, og flere av dem har navn som inneholder Venus og Aurora, det er tydelig at solen, vann og fredsomhet ligger over disse verkene.

Videre går jeg inn i et rom der det på den ene veggen ruver en enorm bokhylle. Her står Gibrans bøker, de som har inspirert ham og som han selv leste opp gjennom livet. Sammen med en rekke vitenskapsverk, rygg mot rygg med både Koranen, Bibelen og Shakespears samlede verker, står ordbøker, leksikon og hver tenkelige klassiker som kom ut før 1925. Her står vakre utgaver av Kipling, Byron, Tennyson, Anton Checkoff, The complete analyses of the holy bible, en praktugave av Les Miserables, Thomas Mann, Poe og en illustrert utgave av Faust. Hele Britannica Encyclopedia i vakkert brunt skinn, og bøker om psykologi står på rad og rekke. Det er ingen tvil om at Gibran fant inspirasjon og tilflukt hos de store mestrene. Dette er også det rommet der bildene sterkest illustrerer temaet smerte, og jeg bruker lang tid her inne, både til å se gjennom bøkene og til å ta innover meg maleriene. Her møter døden deg i kalde farger, og mennesker med forvrengte kropper og ansikter fulle av smerte henger i sirlige rekker langs veggene. Noen av dem er direkte vonde å betrakte i all sin nakne skjønnhet. Det er i dette rommet det virkelig går opp for meg at kunsten hans muligens gjør enda større inntrykk på meg enn litteraturen.

Selvet og døden

Det neste rommet er sobrere, her henger kulltegninger fra 1925, hans siste periode og midt på gulvet står en glassmonter med en signert utgave av Profeten utstilt på midten. «May I?» spør jeg og er hellig overbevist om at svaret blir et bastant nei, men direktøren snur seg bort fra meg, plystrer lavt og tørker støv med en finger av et bildet som henger i den andre enden av rommet. Raskt lar jeg fingrene skli over den signerte boken; «To Charley, This one is the first one I ever owned. Read it all! Elvis Presley «.

«To Charley, This one is the first one I ever owned. Read it all! Elvis Presley «.
Foto: Kristina Quintano

I en liten hylle i det neste rommet ligger Gibrans notatbok med de enkle ordene; «You, my other self.» skrevet med sorte sirlige streker. Her er hovedtemaet portretter, og museumsdirektøren forklarer: » The artist’s dream is to draw faces that become the reflection of an inside world.» Flere av portrettene er av samme ansikt der det bevisste jeg´et og det ubevisste jeg´et såvidt overlapper hverandre. Det er vakkert og virkningsfullt.

Det rommet som gjør størst inntrykk på meg er det siste rommet, rommet der portrettene av kunstnerens familie henger. Vi går opp en smal steintrapp til toppen av museet, og i et lite, stemningsfullt rom møter vi både døden og Gibrans nærmeste. I vakre bruntoner er dette bilder han har malt mellom 1902 og 1904. Museumsdirektøren forklarer; «It was in this period death sweapt away most of his family members. Their spirit haunted him, he painted deep suffering.» Flere av bildene er inspirert av moren og søsteren og bærer navn som: Towards Eternity, Whisper of Silence og The comforting Motherly Spirit. Det er fra dette rommet jeg kjøper med meg noen av kopiene som er til salgs i museumsbutikken. Jeg blir stående lenge ved hvert bilde, det er som om jeg vil inn i maleriet og bli kjent med kvinnene i Gibrans liv .

I am standig beside you

Det siste stykket i museet vil direktøren at jeg skal gå alene. «Spend some time down there alone, you will feel his presence», smiler han lurt til meg og nedenfor en stupbratt vindeltrapp går jeg inn i det mørke, kalde mausoleet. Det lukter rå mugg av kalkveggene. Her er ikke en lyd, men langs den ene veggen står to store messinglysestaker tent med enorme hvite kubbelys på hver side av Gibrans selvportrett. I en liten hule i veggen står den enkle kisten med kunstnerens levninger, og i et hjørne er det satt opp en utstilling som ser ut som Gibrans skrivestue med møbler hentet fra hans hjem i New York. Lyskasterne er laget slik at lysene flytter på seg.

I det ene øyeblikket ser man skyggen av en mann som sitter ved pulten sin og skriver, men om man lukker øynene står den samme skyggen brått borte ved veggen og betrakter deg
Foto: Kristina Quintano

I det ene øyeblikket ser man skyggen av en mann som sitter ved pulten sin og skriver, men om man lukker øynene står den samme skyggen brått borte ved veggen og betrakter deg. Det går frysninger nedover ryggen min. Dette er noe av det mest virkningsfulle jeg har sett. Helst vil jeg spurte opp trappen og bort til den vennlige mannen ovenpå, men noe i meg vil bli her nede, sammen med Gibran. Det er som om hele hans vesen sitter i veggene, som om han forsøker å si meg noe. Jeg lener meg mot den kalde veggen, blir stående der nede i krypten og lar følelsene få komme frem. Med ett blir rommet mørklagt, og midt i mot meg lyser en tekst opp hele veggen: I AM ALIVE LIKE YOU AND I AM STANDING BESIDE YOU.

Foto: Kristina Quintano

Takk for meg, sier jeg lavt og skynder meg opp trappen.

Chateau Musar – et mestermøte med libanesisk vin

Libanesisk vinproduksjon er blant verdens eldste, og Chateau Musars vinmarker ligger i et område i Bekaadalen der det har vært dyrket vindruer i over seks tusen år.

Fra omkring 4500 f.v.t eksporterte de sjøreisende fønikerne vinen herfra over store deler av Middelhavet. Oldtidsbyen Baalbek, nord i Bekaa har navnet sitt etter den fønikiske fruktbarhetsgudinnen Baal, og den romerske guden Bacchus var hyllet her med templer bygd til hans ære. Disse templene står fortsatt som noen av de best bevarte i verden. Vinen fra dette området er nevnt flere ganger i Bibelen, og det første nedskrevne beviset handler nettopp om handel ut fra byen Byblos.

Den franske Hocharfamilien ankom Libanon på 1200-tallet og det er eieren av Chateau Musar, Gaston Hochar, som har satt av en hel dag for å ta meg med rundt i vinproduksjonen og vinkjelleren. I tillegg har kjellermesteren, den dyktige vinmakeren Tareq Sakr som har vært hos Chateau Musar helt siden 2002, også bestemt seg for å tilbringe dagen med vinsmaking. I løpet av ettermiddagen er jeg godt fornøyd med valget om å ha medbrakt sjåfør. Det blir en smakfull opplevelse.

Vi rekker ikke engang å stige ut av bilen utenfor det vakre Chateau Musar før Gaston med raske skritt, lett haltende, kommer oss i møte og på et engelsk med klar fransk aksent ønsker oss velkommen. Han beklager på det sterkeste at han er iført joggesko som han understreker overhodet ikke passer seg og i hvert fall ikke passer til antrekket, men forklarer at han brakk foten på vei ned i kjelleren for noen uker siden og at i dag er første gang på mange uker han skal ned i vinkjelleren og se til flaskene sine. Som så mange libanesiske menn er også Gaston upåklagelig antrukket.

Eieren av Chateau Musar, Gaston Hochar sammen med vår redaktør Kristina Quintano
Foto: Kristina Quintano

Perfekt terroir

Chateu Musars rødvinsdruer blir alle dyrket i den sørlige delen av Bekaadalen, nord for Lake Qaroun, omtrent tre mil fra Beirut og Byblos. I nærheten av landsbyene Ammiq, Aana og Kefraya nær en fjellkjede med grusete jord over kalkstein, i ett av verdens mest konfliktfylte områder, ligger vingårdene på rekke og rad. Terroiret er perfekt. Det unike jordsmonnet, den steinete, karrige grunnen med høyt kalkinnhold sammen med de spesielle klimatiske forholdene gjør dette til et område som er svært ideelt for vindruedyrking, og druene Cabarnet Sauvignon, Cinsault og Carignan trives meget godt.

Chateau Musar sitt terroir i Bekaadalen er perfekt for vindruer
Foto: Kristina Quintano

De gamle druene Obaideh og Merwah, som blir brukt til Musars hvite viner, trives i kaldere områder og blir dyrket i de høye fjellene, 1500 meter over havet, ikke så langt fra Bsharre. Både de røde og de hvite dyrkes frem og produseres naturlig, og Chateu Musar var den første vinprodusenten i Libanon som hadde økologisk sertifisering på sine produkter. «When you are a winemaker you have the luck to work with something that is alive and you should never kill it», sa Serge Hochar, mannen med den sterke personligheten som gjorde Chateau Musar kjent. Serge, som døde i en drukningsulykke i 2014, var Gastons far og det var hans far som i 1930 grunnla Chateau Musar. Familiens slott, Chateau Musar fra 1800 tallet, ligger vakkert til med utsikt over Middelhavet, rett ved det lille maronittiske området Ghazir utenfor Beirut. Det arabiske navnet på dette området M´zar betyr «overveldende vakkert» og Gaston valgte å bruke dette ordet på sitt nye vinmakeri, derav navnet Musar. Slottet bærer sitt navn med rette.

Gjennom bomber og granater

Musars druer blir alltid håndplukket av lokale beduiner tidlig om morgenen. Det kjølige morgendraget gjør at druene bedre holder på friskheten, og samme dag blir de kjørt i store romslige lastebiler over fjellene til vinmakeriet i Ghazir. De eneste gangene dette ikke har vært mulig, var i 1976 og 1984. På grunn av borgerkrigen som herjet i landet mellom 1975 og 1990 nådde ikke druene frem til vingården i Ghazir, og på grunn av blokader råtnet nesten alle druene mens de fortsatt sto på lasteplanet. Gaston blir fortsatt blank i øynene når han forteller om hvordan de klare å få et lite lass gjennom blokadene med hjelp av hvite flagg, en god dose frekkhet og med livet som innsats. Også i 2006, under konflikten med Israel, valgte de lignende metoder, mellom bomber og granater skulle druene frem. Noen svært få flasker av 1984 ligger i det enorme biblioteket av gamle viner. De klarte å få et lite lass med druer gjennom blokadene før det var for sent.

Vi begynner turen vår i de øverste etasjene av produksjonshuset, og under hele vinsmakingen og omvisningen følger vinmaker Tareq tett på og forklarer ivrig; «Vi bruker kun naturlig gjær, lite svovel og filtrerer ikke vinene», forteller Tareq. «Dette er for å beholde mest mulig av smaken og aromaen. Det kan resultere i at fargen av og til blir mer rustbrun enn burgunder og at den har en tendens til å se litt grumsete ut.» Jeg nevner at et annet lite land i Middelhavet der jeg kjenner vinene svært godt har den samme rustbrune fargen. Jordsmonnet på Malta og i Libanon er svært likt, og både den karrige jorden og kalksteinen gjør vinen fra de to landene spesiell både i smak, konsistens og farge.

«Støvet ligger i et tykt lag over etikettene, og spindelvevet ligger vakkert som en flortynn gardin mellom de ulike årgangene»
Foto: Kristina Quintano

Ned i dypet

Vi beveger oss videre ned i første del av kjellerområdet der rad på rad med eikefat står i sirlige rekker med den vakre Musarlogoen pekende ut. Det er bare noen få av fatene som er nye hvert år, og i de dype steinkjellerne som snirkler seg i syv etasjer under vingården, er det plass til nærmere en million flasker. Vi går videre nedover i etasjene, og det blir kaldere og mørkere for hver vindeltrapp vi beveger oss ned. Langt nede i den mørke kjelleren, med bare et svakt lys hengende fra taket, snur Gaston seg mot meg og spør om jeg er redd for edderkopper. Så langt nede som vi er nå, ser det nærmest ut som vi befinner oss i en kulisse der ingen av flaskene har vært rørt av menneskehender på årevis. Støvet ligger i et tykt lag over etikettene, og spindelvevet ligger vakkert som en flortynn gardin mellom de ulike årgangene. Jeg ser nok skeptisk ut for Gaston skynder seg å legge til at han faktisk aldri har sett en eneste edderkopp der nede, men at det er tydelig at de trives i det kalde mørket.

Rad på rad med eikefat i kjelleren på Chateau Musar
Foto: Kristina Quintano

Jeg tar en god slurk av vinen jeg nettopp har fått i glasset, en dyp blodrød Musar Red fra 2005, med et snev av sorte bær, kirsebærduft, et hint av sjokolade og et snev av, ristet brød? Gaston spør om jeg kan kjenne duften av sigareske i vinen, og selv om jeg nok aldri ville funnet den selv, så kjenner jeg at, jo, når han nevner det så… For hvert rom får jeg en ny vin, jeg smaker meg gjennom den unge elegante utgaven av 2007, som på grunn av en helt usedvanlig vinter som kom i to omganger, gjorde at det et lite øyeblikk så kritisk ut for avlingen, og nå, ni år etter at den ble skapt, lukter den blåbær og fruktkake. Den runde smaken ligger lenge bak i munnen. Både Gaston og Tareq spytter for hver slurk de tar, men jeg klarer ikke dy meg og nyter å vandre rundt i de mørke kalde vinkjellerne, sammen med to av dem som kan mest om libanesisk vin, og kjenne duften av iskald mugg fra veggene. Selv om byen over hodet på oss bærer navnet, «overveldende vakkert» må jeg si jeg synes det er svært vakkert her nede også.

Det er plass til nærmere en million flasker i vinkjelleren på Chateau Musar
Foto: Kristina Quintano

Vinbladtyver

Mens vi står der nede i kjellerene forteller Gaston meg om en bekymring som har blitt stadig økende de siste årene. For noen år siden oppdaget Tareq en morgen da han skulle begynne med innhøstingen, at en del av plantene var ribbet for vinblader. Det var kun Grenacheplantene som manglet bladene sine, og etter å ha ligget i skjul for å finne ut hva som var skjedd med dem, oppdaget de at de rett og slett ble stjålet. En av de tradisjonelle rettene i Libanon inneholder ris med urter pakket inn i vinblader, den lille retten dolmades som også er vanlig i Hellas. Det viste seg at Grenachebladene er spesielt egnet for denne retten, og tyveri av vinbladene har skapt mye hodebry de siste årene, noe som har resultert i at akkurat denne avlingen er gjerdet inne av piggtrådgjerder.

Men Chateau Musar har overlevd andre utfordringer en bladtyveri. Vinen som er elsket og importert til en rekke land, og som nordmenn har lagt sin elsk på, er med håndverk, tre generasjoner av kunnskap og forståelse om spesielle klimatiske forhold, og lave avkastninger sammen med store tanker og visjoner, bokstavelig talt dyrket frem med kjærlighet og utholdenhet mellom bomber og granater. Når jeg setter kursen mot Byblos er jeg både en erfaring og en rekke smaksopplevelser rikere. Bak i bilen klirrer flasker med Chateau Musar 2002 som jeg skal nyte til lam og gode venner i vinter. Om jeg klarer å vente så lenge.

Chateau Musar Castle
Foto: Kristina Quintano

Oldtidsbyen Byblos – en vandring i historien

Med den vakre fiskehavnen, som middelalderby med borgen fra korsfarernes tid og med sine unike arkeologiske områder er Byblos et fantastisk sted å avslutte en reise i Libanon.

Det er ettermiddag når jeg ankommer den lille havnebyen tre mil nord for Beirut. Byblos er byen ved Middelhavet som sies å være verdens eldste by med kontinuerlig bosetting. Å gå inn i Byblos er som å tre inn i en bit av historien, og jeg tar meg alltid i å gå litt saktere i disse brosteinsbelagte gatene. Her er så mange tusen år med historie i veggene, og den første kvelden vil jeg bare sitte på en liten fiskerestaurant og se utover havet mens jeg tenker på alle som har kommet sjøveien i løpet av de tusener av år det har vært handel og mennesker her. Jeg har tilbrakt dagen med vinsmaking, men et lite glass av Chateu Musars friske, nesten lakserosa rosévin fra 2004 vil jeg unne meg mens jeg lar tankene vandre. Nok en gang sitter jeg ved Middelhavet i det solen går ned utenfor Libanons kyst.

Foto: Kristina Quintano

Byblos ligger på en klippe av sandstein og har vært kontinuerlig bebodd siden neolittisk tid. Byen er et vitne til begynnelsen av den fønikiske sivilisasjonen og bærer en unik historie med uavbrutt bosetningen fra det første fellesskapet av fiskere som dateres tilbake 8000 år. En rekke arkeologiske funn viser at Byblos var en blomstrende by som hadde nær kontakt med Egypt under Det gamle riket. Byblos er også direkte knyttet til spredning av det fønikiske alfabetet, og opprinnelsen til vårt moderne alfabetet ble oppdaget i Byblos med den eldste fønikiske inskripsjon hugget på sarkofagen til Ahiram. Byblos ble underlagt assyrerne og senere perserne før det hellensitiske styret kom med Alexander den store i 332 f.v.t. Mynter var i bruk, og det finnes mange bevis  på handel med andre Middelhavsland. Da kristendommen kom  til landet, ble det oppført et bispesete i Byblos. På 1000-tallet ble Byblos en viktig by for korsfarerne, og korsfarerborgen er en av de mest imponerende bygningene i sentrum. Fra 1516- 1918 var byen en del av Det osmanske riket før Byblos og hele Libanon ble satt under Det franske mandatet fram til 1943 da Libanon ble selvstendig.

I 1984 ble byen oppført på UNESCOs verdensarvsliste.

Foto: Kristina Quintano

Byblos og Jbail

Det arabiske navnet på Byblos er Jbail, og når man kjører fra Beirut langsmed havet, oppdager man fort at det står både Jbail og Byblos på skiltene. Navnene har en broket historie.

Byblos var en kanaanittisk by og ble kalt Gubal i bronsealderen. I Amarnabrevene finner vi den som Gubl. På fønikisk ble byen i jernalderen kalt Gebla, mens den i den hebraiske Bibelen ble omtalt som Geval. Under korstogene finner vi navnet Gibelet. Det kanaanittiske/fønikiske navnet kan komme fra ‘gb’, som blant annet kan bety brønn eller opphav og El som er navnet på den øverste guden i Byblos panteon. I dag brukes det arabiske navnet Jubayl eller Jbeil, som kommer direkte fra det kanaanittiske navnet.

Navnet Byblos er gresk. Papyrus fikk det greske navnet sitt (byblos, byblinos) fordi det ble eksporter til Egerhavet gjennom Byblos, og her finner vi opphavet til ordet Bibel, papyrusboka.

Folkeliv

Byblos er kjent som den vakreste og mest billedskjønne byen i Libanon. Den gamle souken er svært smakfullt restaurert og bevart, og man rusler gjennom små sidegater, hovedtorget og et myldrende folkeliv samtidig som man føler at man befinner seg i en oldtidsby. Over oss blomstrer bougainvillean, og langs hele veien mellom souken og den gamle havna er det små hager, butikker med brune tredører og unge og gamle som sitter sammen utenfor hjemmene sine og spiller brettspill, drikker chai eller prater med naboen. Byblos er en by der mennesker bor, og turistene, selv om det er mange av dem, er på besøk.

Foto: Kristina Quintano

Byens ulike hoteller er lite prangende og det er en vellykket utført balanse mellom det turistifiserte og det libanesiske. Byblos er en perfekt by å vandre i, og på to dager rekker du i rolig tempo å få med deg de viktigste historiske stedene. Er man riktig heldig er man der i tide til en av de mange festivalene. Her finner du både blomsterfestival, vinfestival og kunstfestival. I området rundt Byblos, både på veien mot Beirut og nordover mot Tripoli ligger også luksuriøse badesteder og beach cluber på rad og rekke, men like fine er de små strandområdene og klippene som er offentlige, og det er uproblematisk å finne seg sin egen stille lille badebukt.

De fleste innbyggerne i Byblos er maronittisk-katolske, og det finnes flere ulike små kapell sentralt i byen. På veien mellom souken og havna ligger den vakre middelalderkirken tilegnet Johannes Døperen, og i det jeg rusler forbi, den siste kvelden min i Libanon for denne gang, hører jeg svak kormusikk fra innsiden av kirkebygget. Jeg trekker et sjal opp av vesken og legger det rundt skuldrene før jeg sniker meg inn på bakerste rad. Kirken er enkelt utsmykket med vakre glassmalerier i vinduene, akustikken er fantastisk, og jeg sitter der under resten av messen som foregår på klassisk arabisk. Med lukkede øyne og ryggen mot en benk av sedertre blir jeg sittende en stund etter at messen er over mens jeg tenker tilbake på de siste dagers mange inntrykk.

Foto: Kristina Quintano

Refleksjoner

Libanon er et land som med sine 10 000 kvadratkilometer er på størrelse med Rogaland fylke. På et lite område er det her flere folkeslag, flere religioner, flere kulturer, og akkurat nå flere mennesker på flukt, enn noe annet sted i hele verden. Jeg har aldri opplevd å bli så raust tatt imot, møtt så mange genuint og overveldende vennlige mennesker og møtt så mange inntrykk i løpet av en reise. Landet med de krystallhvite fjelltoppene, de skummende bølgene som slår oppover Middelhavets klipper, den vakre litteraturen og den utsøkte vinen har gjort noe med meg og det går opp for meg etter å ha tilbragt store deler av mitt liv i Malta og det siste året ofte på Lesvos, at kanskje er man ikke bare en del av et land men en del av en felles kulturarv og historie og at jeg er på en slags pilegrimsreise i Paulus omvendte fotspor. Mon tro hvilket av de fantastiske landene langs dette havets klipper jeg oppsøker neste gang. En ting er sikkert. Det er lett å forelske seg i Libanon.

Les de andre artiklene til Kristina Quintano fra Libanon som selvstendige artikler:
Chateau Musar – et mestermøte
Oldtidsbyen Byblos – en vandring i historien
Profetens far – Kahlil Gibran

Følg UDs råd

Det er ikke rart om man i disse dager er litt skeptisk til å bevege seg inn i de områdene av verden som ligger aller nærmest grensen til Syria, og som har tatt imot flere syriske og palestinske flyktninger de siste årene enn noe annet land. Det er selvsagt ikke slik at alt her er rosenrødt, og i likhet med hele denne regionen har også Libanon betydelige utfordringer. Det er fortsatt spenninger mellom Israel og Hizbollah langs den sørlige grensen, og vi anbefaler på det sterkeste at man til enhver tid følger UDs råd om reiser i området. Man skal selvsagt bevege seg rundt i Libanon både med forsiktighet og respekt og alltid med passet trygt innenfor skjorten. Kontrollposter møter man stadig vekk, men det kan føles betryggende, og jeg har ennå til gode å oppleve en ubehagelig kontroll på mine reiser i landet.


Tiden det tar

Det blir raskt en naturlig del av planleggingen at man legger inn litt ekstra tid til kontrollposter, og etter et par dager i Libanon er i grunn begrepet tid litt passé uansett. For det kommer alltid en buss, og den går dit den skal, bestandig. Det store spørsmålet er ikke om den går, men når, og svaret er såre enkelt: Når bussen er full, kjører den, og da er det bare å henge med. Selv elsker jeg å kjøre bil her. Jeg storkoser meg på overfylte fem-felts motorveier der lastebiler med fullastede plan og menn som sitter på toppen og klamrer seg fast durer forbi skutere med hele familier på og en kolonne på ti store sorte SUV´er tar opp halve filen. Det tutes, bremses og småbulkes, og jeg elsker kaoset og roen det skaper i meg.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar