Mindfulness for melankolikere

Vinylplater handler om noe å holde i, lese på og alfabetisere. Det er mindfulness god som noen.

Jeg liker å pusse sko , stryke skjorter, stable ved og vaske opp.  Å se noe bevege seg fra et shabby A til et bedre B. Kjenne vekten av gjenstander og manuelt arbeids stofflighet mot håndflatene, få den helt spesielle tilfredsstillelsen sisyfosarbeid gir. Det er ikke romantikk og fortidslengt, men menneskets behov for å være i bevegelse og fortsatt kunne si seg fornøyd ferdig.

Vår tid er avrundede hjørner, smarte, glatte design, hendighet, elegante brukergrensesnitt og en hurtighet i alt. Vinylplaten passer med flere slike parametre – og nesten ikke med noen. Man må vite hvorfor man elsker den som avspillingsmedium.

Lyden er det bare for de få. Det er plenty avhandlinger om varmere lyd, en større lyd, men det gjelder kun for svært godt trente ører og anlegg i flerehundretusenkronersklassen. Nettet har like mange avhandlinger og undersøkelser som sier CD-formatet ga like god lyd, om ikke bedre. Musikk handler fremdeles mer om følelser enn frekvensområder.

Prisen er ikke i platas favør. Du gjør aldeles herlige bruktfunn for femti kroner, men prisen på ny vinyl er drevet opp av hipstere og dyr norsk valuta siden veldig mange skiver er import. Pluss at mange i den økonomiske klassen som kalles ”det grå gullet” ikke nøler med å kjøpe bokser til 2600 kroner, og bokser kommer det flere og flere av. Dyre produkter gjør at en enkelt skive til normalpris på 219/229/239 virker rimelig. For ikke å snakke om alle feinschmeckerutgaver som finnes av legendariske plater. Bransjen ønsker, som med CD, å selge alt de har to-tre ganger til hver kjøper.

Og nei, det er heller ikke de tre sekundene med skurring når stiften treffer. De fleste platene skurrer ikke. Norske plater er jevnt over svært pent behandlet, det handler kanskje om en nøysomhet vi hadde i oss fra før, fra krigen, gjenbruk, arving av klær og sykler, en møysommelig oppbygging av verdier og å ta vare på verdiene sine. Dette er norsk væremåte. Slik tok vi også vare på vinylen vår.

Bruktplater i USA har ofte fått en annen håndtering. Jeg har sett mye rart gå for å være god tilstandsgradering i mine favorittvinylbyer Amsterdam og Berlin. Men vi har, tross nyrikdommens overforbruk, tatt vare på vinylen vår.

Er det formatet? Vi begynner å nærme oss.

Stoffligheten? Enda bedre.

Fingre som løper i Kallax-hyllene fra Ikea, det vinylmøbelet flest samlere har. Plastcover som sliper fingertuppene. Sette på plass en plate som bare ble stukket inn en gang tiden ikke rakk til og iveren var for stor. Kun på den måten kan den bli funnet igjen. Veie platen i hånden, ta den forsiktig ut, snurre den mellom fingrene, holde den enten på kantene eller midtskiva, børste forsiktig, blåse på stiften, la den synke ned.

Stoffligheten er for meg det aller viktigste argumentet for å holde på med dette, samt det evige perspektivet. En vinylplate inviterer til en annen type lytting enn strømming gjør. En vinylplate inviterer til en annen type samtale.

Bli med til Nimbus, ei glenne i skogen i Louisiana på 1920-tallet, et vått, tett sumplandskap hvor hundrevis av menn utvinner tømmer og husene står på påler for å holde både vann og dyr ute. Bli med inn i sagbrukssjefens husvære og hils på ekteparet i dette primitive samfunnet befolket av tvilsomme typer. Grammofonen er en ny Victrola, etter at han i et anfall av sinne og ensomhet skjøt i stykker den forrige med rifle, slik som Elvis mange år senere knertet en tv. Jeg har tillatt meg å oversette denne passasjen fra Tim Gautreaux´roman The Clearing fra 2003:

Innen onsdag kveld var riflene låst in i våpenskapet hans i Nimbus, ladde og gnidd inn med Outer´s våpenolje. Kona så ham vaske hendene i kjøkkenet, så gikk hun i det neste rommet for å legge en plate på Victrolaen. Mens Bessie Smiths Downhearted Blue begynte å fylle rommet, kom hun tilbake og skjenket seg et glass med bjørnebærvin.

Den platen du bestilte er for trist”, sa han mens han klemte fingrene sine inne i et kjøkkenhåndkle.

Hun så fast og flatt på ham.

”Noens tristhet er andres lykke, antar jeg.”

Han så på mørket utenfor kjøkkenvinduet.

”Du burde ikke drikke. Det er en vane som bare blir verre”.

Hun fuktet leppene og lente seg mot dørkarmen:

”Er det vanen som blir verre eller det som forårsaker den?”

Men mest av alt er lp-platene historien om livet ditt, dets forskjellige epoker og ”the last man standing”.

Det finnes fotoalbum fra da du var liten, men eier du dem? Har du dem tilgjengelig? Manøvrerer du lett i skyer og eksterne harddisker som har bildene dine nå?

Du har samlet gjenstander fra ditt liv så langt i livet, men hvor ER det signerte skjerfet fra en Liverpoolkamp i 1979, hvor er stjerna fra den ungdomsmercedesen du kjørte til 622.561 km før den ga seg og ble hogget? Hvor er kjærlighetsbrevene fra henne som valgte annerledes og ikke våget si det til deg før 30-årsjubileet for gymnaset med gewürsttrauminer i pusten? Hvor er diplomene, gavene, alt du sverget du skulle ta med deg for å huske hvem du er? På loftet?

Hvor ble det av brevene du leste fjorten ganger? Hvor ble det av den helt spesielle brevvennen?

Hvor ble det av ipoden, den hvite klumpen du hadde fylt med så mye god musikk?

Vinylplater er din egen historie, de har bestått, ikke tatt skade av årene i en kasse i kjellerboden eller på loftet. De knirker bare litt i plasten og er villige til tjeneste når du henter dem frem igjen, og vips sitter du med en minnebok over livet ditt, eventuelt en svartebok.

Der er skiva du kyssa en gammelkjæreste til i en tungt panelt kjellerstue. Å nei, ikke la noen få vite at jeg likte denne. Og denne har visst et hakk i spor to på side A, om jeg husker riktig – eller har tiden visket ut slikt også?

En hylle vinyl er hvem du til enhver tid har vært, også om du har hatt en pause i vinyl gjennom småbarnsår og CD-år. Har du funnet tilbake, er det som om noe henger sammen i livet ditt igjen. Endelig en lang strek gjennom tiårene, endelig en sammenheng.

Daglig omgang med vinyl er i slekt med nevnte aktiviteter som skopuss, oppvask, stryking og stabling. Vinyl må også stelles for gjennom et liv, og platene må vaskes når de kommer i hus. Spesielt nye plater kan være fulle av papirpartikler.

Å vaske vinyl er den høyeste form for mindfulness. Noen har platevaskemaskiner til 5000 kroner eller mer som dyprenser rillene. Du trenger ikke det. Legg heller pengene i en bedre komponent til et anlegg. En myk klut og Zalo holder lenge, og bruk endelig ikke kluten du nettopp vasket benken med. Et gammeldags tørkestativ for tallerkener er nødvendig, eller du kan la plater tørke i oppvaskmaskinen, om du er forsiktig. Vannet skal være lunkent. Bruk plenty Zalo. La kluten løpe i forsiktige sirkler. Ikke vær hardhendt, skyll ordentlig, la platene tørke over natten. Etikettene tar ikke skade, selv om de kan få en annen farge umiddelbart, renner dette av når de får tørke. Å stå sånn en kveld med ei plate på i stua, er mindfulness på sitt beste. (Andre anbefaler blå Jif og bomull, men det er jeg mer skeptisk til, spesielt bomullspads kan feste seg i platene og Jif, som skal ta skitt fra vinduer og glass.) Når du kjøper en ny plate eller gjør bruktfunn, bør du ta en vaskeøkt. Det er en del av kosen.

Er dette nostalgisk? I vår tid der alle har linkedinblikkene vendt fremover, blir det å lage en sammenheng i et liv, og forsøkene på å ta med deg det beste av det forrige, lett stemplet som nostalgi. Ikke la dem.

Forfatteren Per Petterson var bokhandler mens han debuterte. Han inspirerte og påvirket lesingen til mange av oss som skriver bøker i dag. Da han i et intervju ble spurt om mangel på utdannelse og slike sår folk gjerne vil høre om, svarte han: ”Tronsmo bokhandel var mitt universitet”. Slik kan du også begrunne en platesamling, i den grad du trenger begrunne den overfor en ektefelle eller samboer som rynker lett på den estetiske nesen og synes stua hadde klart seg bedre uten, som lurer på om det ikke hadde gått an å oppbevare noe av dette i kjelleren eller garasjen.

Husker du en spesiell lærer fra barne- og ungdomsskolen?

Du sitter med omslaget i hånden og inni er det ennå tekstark. Slik lærte svært mange nordmenn engelsk. Min engelsklærer var fra New Jersey. Springsteen. The River som kom til en barndomsvenns rom. Hvor mange timer tilbrakte vi med tekstene på den plata? Mange.

Dette var før nettet og muligheten til å finne sangtekster online.

Lp-plater var verdens komme til Norge. Mange har vakre historier om onkler som var sjømenn og kom hjem med nylonstrømper og langspillplater, men en ung Frode Grytten som gikk rundt i Odda etter jakt på en identitet og impulser, forteller om bestillingene av punk- og popplater fra England. Det fantes plateklubber og fanziner, og forsendelser kunne ta noen uker og måneder, men den gangen gikk ikke musikk ut på dato slik noen ynder å gi inntrykk av at den gjør nå.

Vinylplaten kan ligne skiven i en veggklokke på arbeidsplassen. Det er det evige formatet, men jammen kan den også stoppe tiden når det er nødvendig.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar