Olivenøya Lesvos

Langs trange, brosteinsbelagte gater snirkler veien seg slakt oppover, og husene på hver side av meg danner en fjellandsby. Over meg er hustakene dekket av syrinplanter som har sprunget ut i lyst lilla, og solen presser seg gjennom blomstene og tar med seg duften. Det er rett og slett blendende vakkert.

Gaten jeg vandrer i, fører først innover i landsbyen, går videre til en bysantinsk borg og ender så nede i havnen.Fra en radio surrer lavt en gresk akustisk Zorba, en scooter durer forbi i det fjerne, og en fiskebåt styrer inn i havna med dagens fangst. Alt er slik det skal være i en liten gresk havneby.

Over meg er hustakene dekket av syrinplanter som har sprunget ut i lyst lilla
Foto: Konstantinos Stamatellis

Middelhavet er så rolig og blått som bare de greske øyenes farvann kan by på. Det er lite som vitner om hva dette havet har båret de siste månedene. Mythosen er god og kald, den er et friskt gresk øl, perfekt til en lun vårdag. Pitabrødet er ferskt og tzatsikien akkurat passe krydret. I en skål på bordet ligger marinert oliven. I sterke friske farger av grønt, brunt, svart og lilla ser de ut som steiner av glass der de ligger plukket, marinert og høstet med stor kjærlighet. For det er oliven som er øyas stolthet og største eksportvare. Og akkurat denne øya er dekket av staute og værharde oliventrær, over 11 millioner for å være mer nøyaktig.

«Jeg har sett deg her før, er du journalist?» spør servitøren meg i det hun setter øllet mitt på bordet.

«Ja», svarer jeg.

«Er du her for å skrive om flyktningene?» spør hun.

«Nei», svarer jeg. «I dag er jeg her for å skrive om dere. Om denne vakre øya jeg vil fortelle verden om.»

Øynene hennes lyser opp. «Mener du det? Takk», sier hun nesten blygt. «Takk, ja, fortell verden om den vakre øya vår.»

Det er tjue år siden jeg for første gang befant meg på denne øya i Middelhavet. Det første som slo meg da jeg kom hit, var den unikt vakre naturen. Vulkanøya som er dekket av en slags magisk realisme. Det er som å gå gjennom et vakkert Tolkien-land. Millioner av oliventrær danner lunder og skoger der veiene mellom de små greske landsbyene går tvers igjennom, man kjører inn i et trollandskap, og på den andre siden åpner det seg en liten gresk fiskelandsby, gang etter gang. I 1997 hadde jeg vært på øyhopping i Hellas, over tjue øyer hadde jeg besøkt på seks uker. Denne øya ble den siste på reisen, jeg ville ikke videre.

Tjue år senere

I skrivende stund sitter jeg i havnen i Molyvos. Helt nord på øya sitter jeg med den vårlige marssolen i ansiktet. Jeg har ryggsekken ved siden av meg og har brukt dagen til å spasere. Jeg vet knapt om noe sted i verden som er bedre egnet for fotturer. Med sine 1630 kvadratkilometer og 370 kilometer kystlinje er dette den tredje største av de greske øyene, etter Kreta og Evia. Her bor det 90.000 mennesker, og øya har vært hjemlandet til kjente poeter fra den greske antikken, som Sapfo og Alkaios.

Plomari
Foto: Kristina Quintano

 

Øyas hovedstad Mytilini har egen flyplass, og fra havna går det ferger over til både Athen og flere av de andre greske øyene. I Mytilini bor det ca. 30.000 mennesker, og denne, en av de eldste greske byene, huser det administrative setet til blant annet Aegean Marine Ministry og The Aegean University. Byen brer seg over syv fjelltopper, og de tradisjonelle greske husene blander seg harmonisk med neoklassiske små herskapshus, bysantinske templer og antikke monumenter. Hele øya er i grunn fylt av små pittoreske landsbyer, den ene med mer slående arkitektur enn den andre.

De tradisjonelle bygningene er ofte laget av både stein og tre og skaper et levende bilde av skjønnhet og god smak. Selv om det er oliven og olivenolje som er øyas viktigste eksportvare, er øya også svært kjent for både sin runde, milde ouzo og de mange spennende lokale ostene. Men det er ikke bare maten og drikken som bringer turister fra hele verden hit til denne delen av Middelhavet. Fra gamle tider av har øya vært kjent for sine vakre strender, spennende små bukter med rullesteiner og de varme kildene. Men kanskje aller viktigst er de varme innbyggerne, for selv om turismen har vokst til å bli en av øyas hovedinntektskilder er det som om beboerne selv fortsatt beholder det sakte, greske tempoet og den lune varme middelhavske væremåten. Det er vi som er gjester på deres øy, og vi er så hjertens velkomne.

Sykaminia
Foto: Kristina Quintano

Et av mine personlige yndlingssteder er den lille kunstner- og fiskelandsbyen Skala Skamnias. Til tross for at dette er et av øyas mest besøkte steder, har den beholdt sin helt særegne fiskelandsbystemning, og det er ingen tvil om at det er hit innbyggerne selv kommer for å spise fersk fisk. Små kafeer og små kunstbutikker ligger side om side i de små trange gatene rundt torget.

Du spiser godt på Lesvos
Foto: Kristina Quintano

Mens jeg sitter slik i en fiskelandsby i Hellas og skal formidle det jeg ser og føler, skyller en nærmest utrolignende følelse over meg. Jeg har jo tross alt selv vokst opp på Malta, også en av Middelhavets vakreste øyer, kanskje er det derfor jeg har forelsket meg sånn i akkurat denne av de greske øyene, kanskje er det derfor jeg føler meg så hjemme her og med en nesten barnslig stolthet ønsker å dele både maten, vinen, strendene og kulturen med nye lesere. For jeg sitter her i solen med en følelse som minner om nyforelskelse og føler at jeg har gjenoppdaget et lite paradis på nytt, nesten tjue år etter. Med fingeren skriver jeg noe i dugget på ølglasset mitt. #LoveLesvos. Det er umulig å la være.

Det er klart det finnes en rekke ulike svar på hva innbyggerne på Lesvos selv mener om å være i verdens søkelys fordi de har vært knutepunktet i flyktningenes flukt mellom Tyrkia og Europa. Det skulle også bare mangle. Men når man spør dem om hva verden kan gjøre tilbake nå, er det én ting som er felles for dem alle. De ønsker at nye turister skal få høre om det egentlige Lesvos. Den fargerike øya med de billedskjønne små landsbyene. Det de selv kaller The Other Aegean. Fortell om oss, sier de. Bruk oss, besøk oss, drikk vinen vår og spis osten vår, sitt i morgenlyset og utfør yoga på strendene våre og fyll opp de vakre hotellene våre. Det siste året har Lesvos tatt en for verden, det er på tide å gi tilbake.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar