På stupbratte stier på Kanariøyene

Nordmenn har forelsket seg i Kanariøyene  hvor de  sydvestlige områdene Arquinequin, Puerto Rico og sjarmerende Mogan kan friste med det beste klima i våre kalde vintermåneder.

Skrevet av Thomas Bøhmer

Vi er et reisefølge som i to år har vært i Patalavacar i midten av januar. Vi har  kunnet glede oss over morgenbad i sjøen med  19-21 grader, og muligheter for soling, vandring i fjellet, tennis og  golf.

Fra disse tettstedene går det stier inn i fjellet, de fleste møtes ved «Norskeplassen» eller går videre til andre steder som «Våresplass». Stiene stiger steilt fra havet, går videre på rygger innover hvor det er mindre bratt. Her har man en nedre tregrense på 700-800 meter. Nedenfor er skogen tidligere hugget ut. Overalt ser man rester av de gamle vanningssystemene. De gjorde det mulig å utnytte den karrige marken, og fortsatt dyrkes det blant annet mais.  Arbeidsplassene de innfødte før hadde i fjellet er blitt erstattet med oppgaver innen turistvirksomhet nærmere kysten.

«Stiene stiger steilt fra havet, går videre på rygger innover hvor det er mindre bratt.»

Hver søndag i vinterhalvåret arrangerer Den norske klubben tur til Norskeplassen og tilbake til kysten hvor det avsluttes med sosialt samvær. Ofte er det  70-90 vandrere som deltar. Litt lengre turer arrangeres tre-fire ganger i sesongen. Jeg deltok  en onsdag hvor 45 påmeldte ble kjørt med buss opp til fjellandsbyen Temisas. Vandringsturen var organisert med leder foran, og «løypesoper» bakerst , ingen skulle mistes. Vi fikk en 3 1/ 2 timers tur på fine stier 700-1100 meter over havet .

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
(Vandreterrenget på Gran Canaria er av det bratte slaget)

De gamle ferdselsveiene ble anlagt for  fastboende som levde av oliven- og mandeldyrking. Vi var heldige og opplevde  mandeltrærne i full blomst, hvite eller rosa blomster avhengig av jordsmonnet. Mange bodde den gang i huler gravet ut i det porøse fjellet og noen av disse var fortsatt i bruk.  På slutten av turen vandret vi på kanten til en dalbunn 300-400 meter lengre nede, dit skulle vi  vel ikke? Plutselig setter turleder utfor en smal liten sti som skulle lede oss ned. Flere av  mine venner som har gått det meste i Norge gjennom 60 år mente de aldri hadde gått en så bratt en sti i Norge. Bukkelægeret og Besseggen blir bare barnematen. Imponerende sti med en liten stenmur på utsiden. Vel gikk det bratt nedover, men ingen løse steiner. Det var heldigvis tørrvær! Vegetasjonen i fjellveggen  gjorde at man ikke ble grepet av sterk svimmelhet. Men jeg syntes det var et tøft opplegg med deltagere i alderen 65-85 år. Jeg ble sliten, måtte sette meg å hvile, men mitt kunstige kne klaget ikke.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA(Mandeltrærne sto i full blomst)

Vel nede i dalen Guayadeque ble turen avsluttet med  trivelig lunsj med 8-manns bord i en restaurant inne i fjellet med kanarisuppe (kjøtt og grønnsaker), ferskt brød , ost og kanaripoteter .   Drikkeviser ledsaget  både  øl og vin.

Her i fjellene har nordmenn  funnet utfoldelse for vår  mosjonsiver og gjør det mer hjemmekjent med hvite T-er på stier og norske navn på flere av stedene.

«Vel gikk det bratt nedover, men ingen løse steiner. Det var heldigvis tørrvær!»

Jeg vet ikke hvor begeistret vi ville vært hvis utlendinger  begynte å sette spanske eller engelske navn på stedene i norske fjell. Men kanskje ser de innfødte på dette med litt humoristisk sans, eller kanskje de ikke vet det?

God tur!

Andre vandretips  i vinterhalvåret:

Vil du vandre i hvitt kan du oppsøke Tyrols vinter-vandre-stier. En majestetisk fornøyelse! Eller hva med salsa i vandrestøvler? Det er det de kaller vandringer på Cuba!

 

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar