PENs Fribyer – En trygg havn å skrive i

På Avistegnernes hus i Drøbak er det fullstappet lokale. Drøbaks to fribytegnere Arifur Rahman og Fadi Abou Hassan har sammen med Avistegnernes hus invitert til åpningen av utstillingen Children in War/Barn i krig.

Tilstede er byens ordfører, kultursjefen, en rekke journalister og biskop Atle Sommerfeldt. Det er en viktig utstilling, og den skal videre på vandring til en rekke andre byer. Med seg har de fått tegnere fra hele verden til å illustrere barn i krig, tegningene er rå og brutale, til tider karikerte.

67 tegnere fra 51 land har bidratt. 70 illustrasjoner er hengt opp på veggene, over 300 er sendt inn. Her er også bidrag fra tegnere i Charlie Hebdo og en rekke andre illustrerte magasiner. Felles for mange av kunstnerne er at de oppholder seg i land der de i utgangspunktet ikke er frie til å utøve sin kunst, der de står i fare for å bli fengslet og torturert for å bruke tegnesaker til å illustrere politiske ytringer.

Under åpningen av utstillingen kunne kurator og utstillingsansvarlig Vigdis Wolden blant annet fortelle dette om de sterke bildene: Med utstillingen «Barn i krig» ønsker Avistegnernes Hus å sette fokus på barns situasjon i krigs- og konfliktområder. Syria, Jemen, Irak, Gaza, for å nevne noen. Gjennom media er vi vitner til barnas lidelser og ser redde barn, sultne barn, skadede barn, forlatte barn, døde barn. Disse barnas trygghet er borte, de har mistet sine hjem, familiemedlemmer, venner, skoler. Vi ser barn i ødelagte byer, i flyktningleirer og på flukt.

Begge de to fribytegnerne i Drøbak har kjent på kroppen hva det vil si å bli kneblet og torturert for å bruke ytringsfriheten. Fadi Abou Hassan kom til Norge som en del av fribyordningen i 2013. Han er en prisvinnende freelance karikaturtegner, kjent for sin sterkt kritiske penn som kommenterer hverdagsliv og politiske hendelser i Syria og Midtøsten.

Arifur Rahman er avistegneren fra Bangladesh som i 2007 ble arrestert kun tre måneder etter at han hadde begynt sin karriere som avistegner. I over seks måneder satt han fengslet og ble utsatt for tortur. Hans lovbrudd var å ha tegnet en katt. Arifur skulle illustrere en kjent vits som handlet om en samtale mellom en gammel mann og en ung gutt. Den gamle mannen spurte hva gutten het, og gutten svarte «Babu». Den gamle mannen sa at gutten måtte bruke «Muhammed» foran navnet sitt, slik skikken er blant muslimer i Bangladesh. Deretter spurte mannen hva katten het, og gutten svarer «Muhammed Katt.» Arifur ble beskyldt for å ha tegnet profeten som en katt og for å ha fornærmet all verdens muslimer.

Illustrasjon av Arifur Rahman. Fra utstillingen «Women’s Rights»

Til tross for at Arifur til slutt ble frikjent, var han å anse som en kriminell i hjemlandet, og livet hans var i fare. I 2010 kom Arifur til Drøbak, og på kort tid har han blitt en av byens mest markante kunstnere. 8. mars i år åpnet han, nok en gang i samarbeid med Avistegnernes hus, utstillingen «Women´s Rights». 567 kunstnere fra 79 land deltok i en konkurranse der kvinners rettigheter var temaet, et tema Arifur selv er brennende opptatt av.

Arifurs mor var barnebrud, bare 11 år gammel. En dag kom hun hjem fra skolen og fikk beskjed om at hun skulle i bryllup. Det var hun selv som var bruden. Arifurs far var selv sytten år den gangen, og over natten flyttet Arifurs mor, Aysha, til sine svigerforeldre. Hun måtte slutte på skolen og ble husmor.

Arifurs mor var tretten år da han ble født. Arifur forteller om en barndom preget av en voldelig far og svært vanskelige kår. Både faren og morfaren til Arifur var svært religiøse og forbød all form for tegning. Den talentfulle unge gutten ønsket bare å få tegne og fikk av morfaren beskjed om at hele familien kom til å havne i helvete på grunn av tegningene hans. Da han fant sitt eget navn på samme liste som Salman Rushdie, over mennesker som er ettersøkt i henhold til sharia, og i tillegg ble forkynt at en ny domstol ville fengsle ham for tegningen han allerede hadde sonet for, gikk han i dekning.

Etter initiativ fra Avistegnernes hus, hadde kommunestyret i Frogn vedtatt å gjøre Drøbak til verdens første friby for forfulgte avistegnere, og Arifur havnet dermed i Drøbak.

Generalsekretær Hege Newth Nouri t.v og fribykoordinator Ingeborg Kværne
Foto: Kine Jensen

På Litteraturhuset i Oslo serverer fribykoordinator Ingeborg Kværne kaffe og forteller om PENs og fribyenes fokus og engasjement. Jeg ber henne om å forklare litt nærmere hvordan de jobber og hvordan en forfatter eller tegner kan gå fra å være fengslet og torturert i hjemlandet, til å bo i en av Norges 14 fribyer. Jeg ber henne også forklare hva det innebærer å være en friby.

Ingeborg er entusiastisk når hun forteller. Hun går rett på sak, og i løpet av noen minutter har jeg hørt den mest grusomme historien om en annen fribyforfatter, Ahmedur Rashid Chowdhury fra Bangladesh som nettopp er blitt bosatt i Skien. Forleggeren fra Dhaka, som også går under navnet Tutul, var nær ved å bli drept i oktober og står på listen over forleggere, bloggere og forfattere som skal drepes. Ved et under unnslapp han døden på sitt eget kontor, mens hans to kollegaer ble brutalt myrdet. Ingeborg smiler, «Han er nå i Skien, rett og slett.»

Jeg hadde tenkt å begynne med å be henne fortelle om en av de mest fantastiske sakene hun har arbeidet med som fribykoordinator den siste tiden, men det er lite som kan slå akkurat dette.

«Dette er et godt eksempel på hvordan fribyordningen virker», sier Kværne og jeg ber henne forklare hva som rent praktisk skjer i prosessen fra noen med et nødskrik unnslipper døden, til de havner i trygge omgivelser, for eksempel i Skien. Hvordan finner PEN forfatterne og ikke minst, hvordan finner forfatterne dem?

«Vi må begynne med det internasjonale fribynettverket ICORN, som i dag består av over 50 fribyer på verdensbasis», svarer Ingeborg. «ICORN står for International Cities of Refuge Network, og det er de som mottar søknadene fra forfulgte forfattere.»

«Det vil altså si at de forfulgte forfatterne vet om ICORN», undrer jeg.

«Vet om, eller får høre om. De er i en situasjon der de er nødt til å finne en vei ut av en farlig situasjon, og bruker alle informasjonskanaler de har tilgang på for å finne hjelp. For å bli en fribyforfatter, må du kunne dokumentere at du faktisk er forfatter, journalist, kunstner eller annen form for ytrer, at du faktisk er forfulgt, og at du faktisk er forfulgt på grunn av ytringene dine. Fordi du har skrevet eller sagt eller tegnet noe som har vært upopulært hos religiøse ekstremister eller hos myndighetene. PEN International og ICORN samarbeider i undersøkelsesfasen og forsikrer seg om at vedkommende er reelt forfulgt.»

Når en forfulgt forfatter så er godkjent og blitt invitert til en friby som byens neste fribyforfatter, er det Norsk PEN som søker UDI om innreise- og oppholdstillatelse for forfatteren.

Fribyordningen, som ble initiert av blant andre Salman Rushdie på midten av 1990-tallet, ble altså opprettet for å tilby forfulgte forfattere et fristed, eller en friby, et sted der de kan skrive, tegne, blogge fra eller på annet vis utrykke seg fritt uten frykt for å bli arrestert eller kneblet.

En friby er en by som har påtatt seg å være vertskap for en forfulgt forfatter med en eventuell ektefelle og barn i opptil to år. De fjorten fribyene i Norge er i dag: Bergen, Bø, Drøbak, Harstad, Haugesund, Kristiansand, Levanger, Lillehammer, Molde, Oslo, Skien, Stavanger, Tromsø og Trondheim.

I hver utgave av 55pluss vil vi introdusere en av disse fribyene for våre lesere. ICORNs administrasjon ligger på Sølvberget i Stavanger og drives i nært samarbeid med Norsk PEN og PEN International. Stavanger var den første fribyen i Norge, og det legges stor vekt på å involvere forfatterne i lokale, nasjonale og internasjonale litterære miljøer og andre relevante nettverk, slik at de kan fortsette å utøve sitt virke i Norge.

Flere antologier har kommet ut med tekster skrevet av Norges fribyforfattere, og senest i 2014 kom antologien Instruks i å skrive horedikt eller A manual for writing a whore poem ut. I forordet kan vi blant annet lese følgende: «Fribyforfatterne har kommet til Norge for å kunne leve fri fra forfølgelse og undertrykkelse. De har et stort potensial til å berike vår samtidslitteratur med sine fortellinger og dikt basert på andre erfaringer, narrative kulturer og sosiale perspektiver enn norske forfattere, vokst opp og formet i et trygt velferdssamfunn, som flesteparten av dem er. Fribyforfatterne kan også bidra til å tydeliggjøre det flerkulturelle Norge i litteraturen. Men først må de bli synlige for oss, både i det offentlige Norge, i forlag og medier, og blant landets lesere. Derfor har Norsk PEN tatt initiativ til en antologi for fribyforfattere for tredje gang. De fleste av disse forfatterne kommer fra land der de har svært vanskelig for å kunne utrykke seg fritt.»

Et annet initiativ fra PEN for å bevisstgjøre oss på hvorfor det er viktig å kjempe for retten til ytringsfriheten, er et skoleprosjekt som skal på turné til videregående skoler i flere fylker gjennom den kulturelle skolesekken. Det lages nå tre rykende ferske produksjoner der en fribyforfatter og en norsk forfatter sammen skal på turne og fortelle om hva det innebærer å bli fratatt retten til fri ytring.

I løpet av året arrangerer Norsk PEN en rekke arrangementer og markeringer. Nyttårskortaksjonen den 13.desember er bare en av mange. I 2015 har de blant annet gjennomført varslerseminar, hatt arrangement på alle de store litteraturfestivalene i Norge, arrangert 100 års-markeringen av folkemordet på armenerne, hatt fokus på de kidnappede skolejentene fra Chibok og tildelt en rekke viktige priser, nå sist den omtalte Ossietzkyprisen som gikk til Edward Snowden, og med det samtidig skrevet historie i sin kamp for å få Snowden til Norge.

PEN har tenkt å strekke seg langt i kampen for den frie ytringen.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar