Profetens far˗ Kahlil Gibran

Jeg har nettopp vært på verdens vakreste utstilling – langt oppe i sederfjellene i Libanon, nær grensen til Syria, og jeg ble bergtatt. 

Elsk hverandre, men gjør ikke kjærligheten til et bånd.
La den heller være et bevegelig hav mellom deres sjelers kyster.
Fyll hverandres begre, men drikk ikke av ett beger.
Gi hverandre av deres brød, men spis ikke av det samme brødet.
Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene.
Slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken.
Gi deres hjerter, men ikke i den andres varetekt.
For bare Livets hånd kan holde om deres hjerter.
Og stå sammen, men ikke altfor nær hverandre:
For templets pilarer står adskilte, og eiktreet
og sypressen vokser ikke i hverandres skygger.

Utdrag fra Profeten oversatt av Johann Grip

I fjellene i Bsharre, i det som tidligere var en del av Syria, men som i dag tilhører det vakre Mount Lebanon, ligger en av verdens mest leste forfattere begravd under sitt eget museum. Kahlil Gibran vokste opp i den lille byen, langt oppe i sedertrefjellene en times kjøretur fra Beirut. Frem til han var tolv år hadde han ingen offisiell skolegang, men lærte alt han kunne fra maronittiske prester som gav ham opplæring i både arabisk og gammelsyrisk. Til tross for at han ikke snakket et ord engelsk før han var tolv år, er hans store mesterverk Profeten opprinnelig skrevet på engelsk. Verket er senere blitt oversatt til nesten tretti språk.

Lest og elsket

Det sies at Gibran er verdens tredje mest leste forfatter, bare forbigått av Shakespeare og Lao Tzu. De aller fleste har nok hørt deler av Profeten lest, enten som en del av en bryllupstale, til en konfirmasjon, en dåp eller en begravelse. Den lille boken inneholder store ord om nesten alle livets hendelser og har blitt lest og elsket i snart hundre år. Profeten er også helt nylig adaptert til en vakkert illustrert film som finnes på blue-ray og dvd. Roger Allers, han som står bak blant annet Løvenes Konge, har regissert filmen. Skuespillere som Selma Hayek og Liam Neeson spiller stemmene bak hovedrollene. Filmen er en visuell nytelse og absolutt verdt en kveld ikke bare for dem som er glad i boken, men kanskje også for dem som ennå ikke har lest den.

Som ung gutt var Kahlil stille og tilbaketrukket. Med en mor som jobbet hardt for at de fire barna skulle ha mat på bordet, og en far som både spilte og drakk, holdt unge Kahlil seg stort sett for seg selv, med bøkene sine, i det vakre landskapet rundt Qadisha, på folkemunne kalt den hellige dalen. Nesten enda større enn hans lengsel etter bøkene var lengselen etter å tegne og male og i et forlatt kloster dypt inne i dalen skapte han kunstverk ut av de materialene han kunne finne. Gibran ligger nå, slik han selv ønsket, begravd i sin egen hjemby langt oppe i fjellene i mausoleet under det vakre Gibran-museet som inneholder hundrevis av hans fantastiske malerier. Jeg har alltid likt tekstene i Profeten.Til tross for bokens til tider svulmende språk, synes jeg den er vakker og tankevekkende. Tanken på at den er skrevet av en mann som knapt hadde skolegang før han var langt inn i tenårene, imponerer, og jeg gleder meg til å se kunsten hans på nært hold.

Oppvekst

Som barn var han opptatt av naturen. Unge Kahlil kunne tilbringe hele dager mellom sedertrærne og til morens store fortvilelse ville han rive av seg klærne og løpe naken i regnet mens han ropte mot himmelen. Ti år gammel ramlet han alene i skogen og brakk skulderen. Skadet leget aldri helt, og han skal ha hatt smerter som fulgte ham hele livet.

Da Kahlil var tolv år, hadde faren spilt og drukket dem fra gård og grunn. I fortvilelse tok moren med seg de fire barna, to gutter og to yngre piker og emigrerte til Amerika. De bosatte seg i Boston i et område med flere syriske emigranter. Kahlil gikk i en spesialklasse for innvandrere, og mest av alt ønsket han å lære seg engelsk.

Tidlig ble Kahlil en del av det svært eksentriske og kunstneriske miljøet og ble særlig tatt innunder vingene til den suksessrike fotografen og forleggeren Fred Holland Day og den ti år eldre lærerinnen Mary Haskell som begge forble hans venner til han døde. Da Kahlil var femten år, sendte moren ham tilbake til Libanon der han begynte på en skole drevet av maronitter i Beirut. Her blomstret han, og både skrive – og malekunsten ble hans store lidenskap, sterkt inspirert av blant andre Madame Blavatsky og William Blake, noe som kommer helt tydelig frem i de usedvanlig vakre bildene som henger i et museum, over et mausoleum, i fjellene i Bsharre.

Underveis

Jeg kjører hovedveien nordover fra Beirut, passerer Jounieh, Byblos og Batroun og svinger brått opp mot fjellene mot Qadisha Valley, noen kilometer før avkjørselen til Tripoli. Landskapet endrer seg raskt, og fra det som kunne vært en hvilken som helst kystby ved Middelhavet rager de staute Mount Lebanon-fjellene rett opp. På smale veier der man tidvis har stupbratte fjell både opp og ned på hver side av bilen, åpner det seg en fjellkjede jeg aldri har sett maken til. I det den lille leiebilen passerer landsbyen Ehden, kan jeg ikke annet enn å forestille meg at Edens hage må ha sin opprinnelse her, selv om det i følge kjennere er lite sannsynlig.

Selve Gibran-museet ligger i fjellene over den lille byen Bsharre, litt mer enn 1500 meter over havet. På veien vil jeg stoppe i den lille landsbyen nedenfor, der jeg vet at huset hvor Kahlil Gibran vokste opp, står åpent og ønsker velkommen til alle som har lyst til å tre innenfor og se. Jeg parkerer bilen ved et lite torg og er tilsynelatende den eneste turisten i området. Ved et bord utenfor den store katedralen sitter tre eldre menn og drikker chai og spiller backgammon. Dette er et av de områdene i Libanon der innbyggerne har beholdt en sterk armeisk dialekt, og på stotrende arabisk spør jeg meg frem til huset til Gibran. Den ene mannen løfter armen og peker meg i riktig retning, og rett bak katedralen i en liten hage går jeg inn i det som var forfatterens barndomshjem.

Over inngangen til det lille kalksteinhuset henger et skilt: In This House Gibran Khalil Gibran Was Born. Jeg  husker å ha lest at da Gibran ble innskrevet i amerikansk skole, ble navnet hans ved en feiltakelse endret til Kahlil Gibran og at han skal ha beholdt det slik for enkelhets skyld.

Over inngangen til det lille kalksteinhuset henger et skilt: «In This House Gibran Khalil Gibran Was Born»
Foto: Kristina Quintano

I det hvite huset

Alene i det hvite huset i hagen betrakter jeg rommet der han har bodd, sovet og skrevet. Det ligner mange libanesiske hjem jeg har vært gjest i. En gyngestol står i et hjørne , en oljelampe fyller vinduskarmen og, som så mange steder i Libanon, er sitteplassene i stuen madrasser som ligger lavt langs veggen. Jeg setter meg på det kalde steingulvet. Mon tro hvordan det yret av liv her for hundre år siden? Her satt han, den unge gutten, som ved hjelp av prester og lånte bøker forelsket seg slik i det skrevne ord at han ble en ordmester selv, i tillegg til en stor maler.

En gyngestol står i et hjørne, en oljelampe fyller vinduskarmen og, som så mange steder i Libanon, er sitteplassene i stuen madrasser som ligger lavt langs veggen
Foto: Kristina Quintano

Fra vesken min tar jeg opp den norske utgaven av Profeten og leser noen linjer i Johann Grips oversettelse;

Når kjærligheten gir deg et tegn, så følg ham,
Selv om hans veier er harde og bratte.
Og når hans vinger folder seg rundt deg, så
overgi deg til ham, Selv om sverdet han har skjult under
vingene,
kan såre deg.
Og når han snakker til deg, så tro ham,
selv om hans stemme kan knuse dine drømmer
slik nordavinden legger hagen øde.

Gibran skrev mye om kjærlighet, om kjærligheten mellom to voksne mennesker, men også om foreldres kjærlighet til sine barn og om et menneskes kjærlighet og forhold til eget arbeid, til gleder, sorger, hus, vennskap og ikke minst om undervisning. Hans mesterverk Profeten er hans egne tanker om hva som er de viktige verdiene i livet, om hvordan vi bør leve. Han formidler et tidløst budskap og en dyp livsvisdom. Den lille boken er delt opp i en rekke små historier der vi følger historiens forteller Almustafa på hans vandring gjennom byen Orphalese på vei til skipet som, etter tolv år, skal bringe ham tilbake til øya der han var født. Jeg leser videre.

Men mens han gikk ned åsen, ble han fylt av sørgmodighet, og han tenkte i sitt hjerte: Hvordan kan jeg dra i fred og uten sorg? Nei,uten sår i sinnet skal jeg ikke forlate denne byen. Lange var de smertefulle dagene jeg tilbragte innenfor bymuren, og lange var de ensomme nettene; og hvem kan skilles fra sin smerte og sin ensomhet uten savn? Altfor mange deler av mitt sinn har jeg strødd ut i disse gatene, og altfor mange av min lengsels barn går nakne blant disse åsene, og jeg kan ikke trekke meg bort fra dem uten tyngsel og smerte. Det er ingen drakt jeg kaster av meg i dag, men en hud jeg river med mine egne hender. Heller ikke er det en tanke jeg etterlater meg, men et hjerte som er blitt mildnet av sult og tørst. Likevel kan jeg ikke vente lenger. Havet som kaller alle ting til seg, kaller på meg, og jeg må gå om bord.

Det er umulig å ikke tenke på hva som akkurat nå utspiller seg i Syria, bare noen kilometer lenger inn over fjellene.

Jeg legger Profeten i vesken og går ut i det sterke sollyset. En kilometer lenger opp i fjellet ligger Gibrans museum.

Påvirkning

Til tross for at Profeten er en av verdens mest leste bøker er det mange som ikke har noe forhold til Gibrans som maler og visuell kunstner. Allerede i 1898 ble flere av verkene hans brukt som bokomslag og han utviklet tidlig en egen stil og teknikk, som relativt ung ble han hyllet for sine malerier i Bostonian sirkler og blant hans over syv hundre malerier finner vi portretter av hans venner som Yeats, Carl Jung og Auguste Rodin.

Både Gibrans skrevne og hans malte verker handler i stor grad om menneskers relasjoner, om samhørighet, menneskelige impulser, emosjoner, følelser og kritikk av verden slik han så den. I 1912 traff han Abdu’l-Bahá, bahá’í-troens daværende overhode som kom til USA for å fremme fred og snakke om troens prinsipper. På tross av aldersforskjellen ble de to nære venner, og Gibran ble påvirket av bahá’í-troens universelle syn. Noen politiker ønsket han ikke å fremstå som «Jeg er ingen politiker, og ønsker ikke å være det. Spar meg for politiske hendelser og maktkamp. Hele jorden er mitt hjemland, og alle mennesker mine landsmenn», sa Gibran. I ‘Pity the Nation’, som ble publisert etter hans død i The Garden of the Prophet (1933) finner vi igjen disse tankene.

Kvelden før jeg skulle til museet leste jeg Pity The Nation på nytt. Det slo meg nok en gang hvor sterk denne teksten er og hvor ubeskrivelig aktuell den er i disse dager. Som oversetter tenkte jeg at dette måtte være en tekst som ville være vanskelig å oversette, og jeg undret meg over om den var oversatt til norsk. Jeg hadde en liten mistanke om hvem som kunne ha gjort det, og sendte ham en melding med det samme jeg våknet neste morgen. Det var som jeg mistenkte. Min gode oversetterkollega Håvard Rem har gitt ‘Pity the Nation’ en norsk og vakker språkdrakt.

Ha medynk med nasjonen!

Og Almustafa var taus, og han så bort, mot åsene og mot den veldige eter, og det var en strid i hans stillhet. Da sa han:

”Mine venner og mine reisefeller, ha medynk med den nasjon som er full av trosetninger og tom for religion.

”Ha medynk med den nasjon som bærer et klede den ikke vever, eter et brød den ikke høster, og drikker en vin som ikke flommer fra dens egen vinpresse.

”Ha medynk med den nasjon som hyller bøllen som helt, som regner den storslåtte erobrer som gavmild.

”Ha medynk med den nasjon som i drømme forakter en lidenskap, men som i våken tilstand gir etter for den.

”Ha medynk med den nasjon som ikke løfter sin røst annet enn i gravferder, som ikke skryter annet enn mellom sine ruiner, og som ikke vil gjøre opprør annet enn når nakken blir lagt mellom sverdet og blokken.

”Ha medynk med den nasjon hvis statsleder er en rev, hvis filosof er en gjøgler, og hvis kunst er kunsten å lappe sammen og etterligne.

”Ha medynk med den nasjon som ønsker sin nye hersker velkommen med trompeter, og sier ham farvel med uling, bare for å ønske en ny velkommen med trompeter.

”Ha medynk med den nasjon hvis vismenn er stumme av alder og hvis sterke menn fortsatt ligger i vuggen.

”Ha medynk med den nasjonen som er delt i fragmenter, hvor hvert fragment regner seg som en nasjon.”

Et mausoleum og et museum

I 1932 ble Gibrans gjenstander ble fraktet fra New York, der han døde i 1931, og til fødebyen Bsharre. Etter hans eget ønske ble både møblene, alle hans personlige eiendeler, det som hadde vært hans atelier, hans private bibliotek og 440 originale malerier brakt tilbake til Libanon. Det er disse som i dag utgjør innholdet i Gibran museum. Det som originalt hadde vært en grotte, et skjulested for munker i det syvende århundre ble Gibrans grav og siste hvilested. Over gravstedet står et kloster, bygd i 1862, som Gibran kjøpte i 1926. En innvendig trapp fører fra mausoleet der Gibran ligger, til selve museet i det gamle klosteret. Idet jeg går inn i det gamle steinhuset kjenner jeg at jeg er glad omvisningen skal skje på dagtid. Jeg kan ikke la være å forestille meg hvordan dette huset, fylt av bøker, møbler og kunstverk og med levningene av en forfatter i mausoleet, fremstår om natten.

En vandring i kunsten

Jeg fikk en helt spesiell dag, alene i museet med en flere timer lang omvisning av museumsdirektøren som, da jeg forklarte at jeg var kommet hele veien fra Norge, til og med brøt den hellige regelen om absolutt ingen fotografering, og lot meg få ta alle de bildene jeg ønsket.

 Museet består av tilsammen seksten rom, fordelt på tre etasjer, der alle mesterverkene henger etter tema. I enden av museet kommer man til trappen som fører ned til krypten. Jeg skal ende opp der, men først skal jeg geleides gjennom 400 malerier, Gibrans møbler og stryke over en utgave av Profeten med signaturen til Elvis Presley. Det slår meg raskt at de færreste av maleriene er signert og også svært mange mangler tittel. Jeg spør museumsdirektøren om dette og får til svar; «Gibran always used to say: visions cannot be titled, and wherever they might be found, my paintings shall be known as mine.»

Museet har likevel valgt å gi de fleste bildene tittel som passer inn i Gibrans verden, hans ideologi og hvilket stadium de er malt på. Dette er gjort for at det skal være lettere å geleide de 50.000 besøkende som kommer hvert år, gjennom utstillingen. Den vanlige gjest får utlevert en liten guidebok som skal føre vedkommende gjennom utstillingen. Vi er her etter stengetid, og jeg har med meg den vennlige direktøren som min egen guide. Det blir en spesiell vandring.

Profeten på alle språk

I det første rommet blir man møtt av et stort selvportrett av kunstneren selv, omringet av rader med bokhyller og Profeten i alle mulige former, utgivelser, språk og omslag. Også den lille, røde utgaven fra Stenersen forlag som jeg bærer i vesken, og en utgave fra Ex Libris står pent utstilt på hyllen foran meg. Boken er oversatt til snart tretti språk, som står på rad og rekke som en port inn til selve museet. I neste rom er de hvite kalkveggene bare. En liten bekk er den eneste kunsten som sildrer gjennom rommet, og på et skilt over bekken står det: The Source of the Prophet ˗ Profetens kilde .

En liten bekk er den eneste kunsten som sildrer gjennom rommet, og på et skilt over bekken står det: «The Source of the Prophet» ˗ Profetens kilde .
Foto: Kristina Quintano

«You must drink for luck and happiness», sier museumsdirektøren til meg og peker mot to terrakottamugger som står klar på en liten hylle. Jeg tar to store slurker, bare for å være på den sikre siden.

Gibrans bibliotek

Neste rom er formet som en kuppel. Her står møblene, notatbøkene og deler av det personlige biblioteket til kunstneren. På veggen henger et portrett han har malt av Rodin, og på gulvet står en dokumentmappe i skinn med Gibrans navn og adresse i New York.

Alle rommene er ulike og det neste vi kommer inn i, er langt og smalt med buet tak og små hyller i veggen med Gibrans eiendeler og små gjenstander. Her er temaet: mennesket og naturen. De fleste av maleriene går i blåtoner og, de aller fleste menneskene er portrettert nakne i naturen. Bildene er malt mellom 1908 og 1914, og flere av dem har navn som inneholder Venus og Aurora, det er tydelig at solen, vann og fredsomhet ligger over disse verkene.

Videre går jeg inn i et rom der det på den ene veggen ruver en enorm bokhylle. Her står Gibrans bøker, de som har inspirert ham og som han selv leste opp gjennom livet. Sammen med en rekke vitenskapsverk, rygg mot rygg med både Koranen, Bibelen og Shakespears samlede verker, står ordbøker, leksikon og hver tenkelige klassiker som kom ut før 1925. Her står vakre utgaver av Kipling, Byron, Tennyson, Anton Checkoff, The complete analyses of the holy bible, en praktugave av Les Miserables, Thomas Mann, Poe og en illustrert utgave av Faust. Hele Britannica Encyclopedia i vakkert brunt skinn, og bøker om psykologi står på rad og rekke. Det er ingen tvil om at Gibran fant inspirasjon og tilflukt hos de store mestrene. Dette er også det rommet der bildene sterkest illustrerer temaet smerte, og jeg bruker lang tid her inne, både til å se gjennom bøkene og til å ta innover meg maleriene. Her møter døden deg i kalde farger, og mennesker med forvrengte kropper og ansikter fulle av smerte henger i sirlige rekker langs veggene. Noen av dem er direkte vonde å betrakte i all sin nakne skjønnhet. Det er i dette rommet det virkelig går opp for meg at kunsten hans muligens gjør enda større inntrykk på meg enn litteraturen.

Selvet og døden

Det neste rommet er sobrere, her henger kulltegninger fra 1925, hans siste periode og midt på gulvet står en glassmonter med en signert utgave av Profeten utstilt på midten. «May I?» spør jeg og er hellig overbevist om at svaret blir et bastant nei, men direktøren snur seg bort fra meg, plystrer lavt og tørker støv med en finger av et bildet som henger i den andre enden av rommet. Raskt lar jeg fingrene skli over den signerte boken; «To Charley, This one is the first one I ever owned. Read it all! Elvis Presley «.

«To Charley, This one is the first one I ever owned. Read it all! Elvis Presley «.
Foto: Kristina Quintano

I en liten hylle i det neste rommet ligger Gibrans notatbok med de enkle ordene; «You, my other self.» skrevet med sorte sirlige streker. Her er hovedtemaet portretter, og museumsdirektøren forklarer: » The artist’s dream is to draw faces that become the reflection of an inside world.» Flere av portrettene er av samme ansikt der det bevisste jeg´et og det ubevisste jeg´et såvidt overlapper hverandre. Det er vakkert og virkningsfullt.

Det rommet som gjør størst inntrykk på meg er det siste rommet, rommet der portrettene av kunstnerens familie henger. Vi går opp en smal steintrapp til toppen av museet, og i et lite, stemningsfullt rom møter vi både døden og Gibrans nærmeste. I vakre bruntoner er dette bilder han har malt mellom 1902 og 1904. Museumsdirektøren forklarer; «It was in this period death sweapt away most of his family members. Their spirit haunted him, he painted deep suffering.» Flere av bildene er inspirert av moren og søsteren og bærer navn som: Towards Eternity, Whisper of Silence og The comforting Motherly Spirit. Det er fra dette rommet jeg kjøper med meg noen av kopiene som er til salgs i museumsbutikken. Jeg blir stående lenge ved hvert bilde, det er som om jeg vil inn i maleriet og bli kjent med kvinnene i Gibrans liv .

I am standig beside you

Det siste stykket i museet vil direktøren at jeg skal gå alene. «Spend some time down there alone, you will feel his presence», smiler han lurt til meg og nedenfor en stupbratt vindeltrapp går jeg inn i det mørke, kalde mausoleet. Det lukter rå mugg av kalkveggene. Her er ikke en lyd, men langs den ene veggen står to store messinglysestaker tent med enorme hvite kubbelys på hver side av Gibrans selvportrett. I en liten hule i veggen står den enkle kisten med kunstnerens levninger, og i et hjørne er det satt opp en utstilling som ser ut som Gibrans skrivestue med møbler hentet fra hans hjem i New York. Lyskasterne er laget slik at lysene flytter på seg.

I det ene øyeblikket ser man skyggen av en mann som sitter ved pulten sin og skriver, men om man lukker øynene står den samme skyggen brått borte ved veggen og betrakter deg
Foto: Kristina Quintano

I det ene øyeblikket ser man skyggen av en mann som sitter ved pulten sin og skriver, men om man lukker øynene står den samme skyggen brått borte ved veggen og betrakter deg. Det går frysninger nedover ryggen min. Dette er noe av det mest virkningsfulle jeg har sett. Helst vil jeg spurte opp trappen og bort til den vennlige mannen ovenpå, men noe i meg vil bli her nede, sammen med Gibran. Det er som om hele hans vesen sitter i veggene, som om han forsøker å si meg noe. Jeg lener meg mot den kalde veggen, blir stående der nede i krypten og lar følelsene få komme frem. Med ett blir rommet mørklagt, og midt i mot meg lyser en tekst opp hele veggen: I AM ALIVE LIKE YOU AND I AM STANDING BESIDE YOU.

Foto: Kristina Quintano

Takk for meg, sier jeg lavt og skynder meg opp trappen.

Les også de andre artiklene til Kristina Quintano fra Libanon:
Med Libanon i vinden
Oldtidsbyen Byblos – en vandring i historien
Chateau Musar – et mestermøte

Relaterte innlegg

1 Kommentar for “Profetens far˗ Kahlil Gibran”

Legg igjen en kommentar