Små tog for store gutter

Det er ikke til å komme forbi: Modelltog er stort sett en guttegreie. Annonser og kataloger fra 1960-tallet taler sitt tydelige språk, og det virker ikke som rekrutteringa av kvinner har tatt noe særlig av i seinere, mer likestilte år. Fortsatt er det visst menn som er mest fascinert av ting som blinker og går rundt. Kvinnelige lesere kan jo spørre seg om replikken «Har du lyst til å være med meg hjem og se på modelljernbanen min?» ville hatt noen særlig virkning på dem.

Jeg har en vag erindring om at jeg skreiv ønskeliste til jul en gang, lenge før jeg begynte på skolen: «trekoptog». Så jeg må ha vært fascinert av skinnegående transport veldig tidlig. Og jeg fikk det jeg hadde ønska meg! Et lite tog til å trekke opp, som gikk rundt i ring på metallskinner. Men etter hvert som jeg ble litt større og flinkere til å lese, var det andre ting som var enda mer spennende. På annen omslagsside i nesten hvert nummer av Donald var det en annonse for et begynnersett med elektrisk tog. Fra Märklin, med skinneoval, et lite lokomotiv og to vogner. Og med transformator. Det siste var åpenbart veldig viktig. Alt til den ufattelige prisen av kr 104,00. Jeg fikk av og til noen penger til jul og bursdager, og også en krone eller to i «ukelønn». Etter å ha spart i et år, hadde jeg kommet godt over de hundreogfire kronene. Dette var tidlig på sekstitallet, prisene sto stille fra år til år.

Artikkelforfatter Steinar Lone er lidenskapelig opptatt av modelltog.
Foto: Kine Jensen

Rett før jul det året stilte en fetter av en klassekamerat ut sitt anlegg i vinduet i manufakturen i Lambertseter sentrum. Vi sto klistra til vinduet når han kjørte det om kvelden, en stor oval, men han kunne også kjøre i åttetall, det var landskap med hus, stasjoner, og penser som fikk toget til å kjøre en annen vei bare han trykte på en knapp. Bortsett fra en manuell pens eller to, da måtte han lene seg over hele anlegget med en hammer eller skrutrekker for å rekke fram og pense for hånd.

Drømmen blir virkelighet

Da den store dagen endelig kom, gikk jeg sammen med far i jernvarehandelen i Sentrum (som kjøpesenteret ved trikkestoppestedet Lambertseter ble kalt ˗ dette var rett før T-banen kom). I underetasjen var det leketøy, og i et hjørne der var det modelltog fra Märklin og Fleischmann og husbyggesett fra Faller. Det var to begynnersett, det ene med godsvogner, en flat vogn og en tippvogn, det andre med to like passasjervogner. Det var det siste settet jeg hadde bestemt meg for. De hadde det ikke. «Da tar du det andre», sa far. Jeg gjorde det, litt tung i hjertet. Og så dro vi hjem, monterte settet, og skulle kjøre.

Det var mange som fikk et Märklin tog i julegave.
Foto: Kine Jensen

Lokomotivet gikk baklengs! Men det skulle jo gå an å rette på det? Det var ikke lett å lese en bruksanvisning (som kanskje heller ikke var optimalt oversatt), men det gikk an å vippe av dekslet på lokomotivet, og der var det en dings som kunne skyves på for å endre retning. Det virket! For ikke å snakke om at det var litt spennende å kjøre loket uten deksel. Snart lærte jeg også å endre kjøreretning rett fra trafoen.

På skolen gikk jeg i rein gutteklasse, det var ikke så uvanlig den gangen. Noen hadde bilbaner, noen bygde modellfly, mange av oss hadde modelljernbane, som jo var et veldig dyrt leketøy. Noen hadde Märklin, noen hadde Fleischmann ˗ og vi var ikke på talefot, dette var nesten religion! De med Fleischmann gjorde narr av punktkontaktene i midten på Märklin-skinnene, jeg hadde lest et sted at med likestrømskinner ˗ som Fleischmann ˗ gikk det ikke an å lage vendesløyfe, for da ville plusspolen bli kopla til minuspolen, og det ville bli kortslutning. Ville protester! (Men det er faktisk sant, og det krever en del elektriske omkoplinger som jeg ikke har prøvd å sette meg inn i, for å unngå det.) Forresten var det også en gutt som hadde noe som het Trix. Skinnene der hadde også punktkontakter i midten, som på Märklin, men det gikk ikke an å sette dem sammen med Märklin-skinner, så han ble gående for seg sjøl. Vi andre ˗ i alle fall vi med Märklin ˗ merka skinnene under med tusj, tok dem med hjem til hverandre og brukte lange ettermiddager på å bygge avanserte systemer med ovaler og åttetall, ofte ved å jenke litt på skinnene. De var av metall, og ble satt sammen på en finurlig måte som lot det være litt slingringsmonn. Det var ikke mye vi rakk å kjøre før de ble tatt fra hverandre igjen og alle skulle hjem til middag, men det morsomste var egentlig å bygge anlegg.

Trafoen som fulgte med mitt sett, var liten og kunne ikke styre alle typer lokomotiver. Men det fulgte med en oversikt over hvilke den kunne brukes på, og en av dem kunne faktisk likne på T-banevognene som hadde overtatt for trikken på Lambertseterbanen. Den het skinnebuss, var rød og fin og hadde lys foran, bak og inni! Jeg fikk den til jul av foreldrene mine, jeg tror det må ha vært i 1966. Når jeg tenker over det nå: Det var en veldig dyr presang. På den annen side hadde de jo sett at jeg hadde hatt tålmodighet til å spare sjøl til begynnersettet i over et år, og at jeg hadde stor glede av hobbyen. Trekvart år etter fikk jeg tilhengeren til skinnebussen i bursdagspresang.

Foto: Steinar Lone

Togesken med på lasset

Så begynte jeg etter hvert å vokse fra hobbyen. Men alt ble pakka pent sammen i én stor eske, og det hendte jeg tok det fram. Fortsatt mangla jeg den ene personvogna, og fortsatt manglet det to buede skinner som ville lage en fullstendig oval rundt den opprinnelige. Jeg flyttet hjemmefra, men esken ble med. En gang midt på 1980-tallet pakka jeg det ut, satte det opp ˗ jo da, alt virka som det skulle. Men det mangla fortsatt to buede skinner ˗ var det mulig å få tak i dem? Så havna esken på loftet igjen..

Flere flyttinger, esken fulgte med, og så ble det Fredrikstad. Der én av attraksjonene er Gamlebyen, og der én av attraksjonene i Gamlebyen er et stort modelljernbaneanlegg. Som var verd besøket. Det var imponerende, og jeg dro hjem og pakka opp esken for første gang på kanskje tjue år. Det originale begynnersettet lå pent for seg i sin egen eske. Ledningen til trafoen var pent foldet sammen, og hadde sprukket alle steder der den var bøyd. Det så ikke pent ut. En stund etter var jeg tilbake i Gamlebyen, og fikk henvisning til spesialist ˗ nesten bokstavelig talt: På Østlandet er det nesten bare ett sted som fortsatt fører Märklin. Det er ikke lenger sånn at hver eneste leketøysbutikk har en egen krok med elektrisk tog. Men jeg fikk meg ny transformator, grå denne gangen. De gamle klassiske var blå, og sto og summa for seg sjøl. Denne var praktisk talt lydløs. Lokene gikk så det føyk, men så var det de to skinnene for å få en fullstendig dobbelt oval.

Gamlenyen modelljernbanesenter i Fredrikstad er landets største og vel verdt et besøk.
Foto: Steinar Lone

Det gikk et par år, blant annet med et par besøk i Berlin (der fagforeninga mi har byhytte). På vei fra flyplassen hadde jeg skimtet et skilt med «Modellbahnen am Mierend… ». Jeg kom meg ikke dit, prøvde et elektrovarehus, og fant ut at de skinnene jeg ville ha tak i, ikke ble produsert mer. Märklin var gått over til plast.

Lekebutikk for voksne gutter

Men så: På vei til Berlin med bil et år stanset jeg noen dager i Hamburg, Lørdag formiddag på et torg i byen lot jeg blikket sveipe rundt og oppdaget et skilt: «Modellbahnkiste. An- und Verkauf. » Aha ˗ da måtte de ha brukt? Kanskje de hadde noen brukte metallskinner? Mannen bak disken trakk bare ut en skuff. Full av metallskinner. Prisen? Fra en halv euro og oppover. Vogner hadde de også. Jeg var som en unge i en leketøysbutikk ˗ med betalingskort. Jeg var så overveldet at jeg nesten fikk kjøpevegring, kjøpte bare litt, og gikk og spiste lunsj. Resten er historie(r). Jeg skulle jo videre til Berlin, og tror jeg nå har oversikt over alle interessante bruktforretninger for modelljernbaner der. På kort tid hadde jeg vel flere ganger så mye skinner og vogner som jeg hadde hatt som guttunge. Som liten guttunge er det kanskje riktigere å si.

Vel hjemme igjen fant jeg ˗ kanskje ikke så rart  ˗ flere grupper på sosiale medier som var opptatt av modelljernbane. Både egne norske grupper og internasjonale. Og det var skjedd mye siden de blå transformatorene: Alt var blitt digitalisert. Den ene generasjonen system mer avansert enn den forrige. Med muligheter til å styre hvert lokomotiv separat, og enklere fjernstyring ˗ og mindre kabling! ˗ av penser og signaler. Samtidig var det også mange som fortsatte med de gamle, analoge systemene, og ikke minst er det en livlig handel med brukt utstyr.

Gammel hobby, nye tider

Så du har lyst til å begynne med modelljernbane igjen? Nettopp funnet den gamle Märklin-banen i kjelleren og oppdaget at ledningen til trafoen er sprukket? Kast den og kjøp en ny, grå elektronisk. Og når du er innom butikken, kjøp med spesialolje til å smøre opp lokomotivet også. Ellers skriker det nok fælt etter å ligget nedpakket så lenge. Faller du for fristelsen til å kjøpe et nytt lokomotiv med dekoder, går det også an å kjøre analogt på en grå Märklin-trafo. Men ikke kjør det på de gamle blå trafoene ˗ da kan elektronikken ryke! Ellers er alt bakoverkompatibelt ˗ praktisk talt.

Foto: Steinar Lone

Hadde du Fleischmann eller Lima eller Trix, eller vil du begynne på nytt? Da må du bestemme deg: Toskinne- eller treskinnesystem. Å begynne på nytt med et analogt system er mulig, men da tror jeg ikke det finnes noen egnede begynnersett. Märklin hadde nylig et norsk begynnersett med legendariske Di3 ˗ det norske NOHAB-loket som er blitt kultlok. Jeg tror det er utsolgt. Roco og NMJ samarbeider om norske begynnersett for toskinnesystem. Hvis det altså er norsk du vil ha?

Hva slags anlegg ønsker du deg? Et fast anlegg som er en tro kopi av en eksisterende strekning? Eller bare et fantasianlegg? Eller en bane du setter opp på golvet i halve stua når du får lov av resten av familien (teppebane)? Har du plass? Det klassiske anlegget på en stor plate er ikke så populært lenger. Det blir for stivt, ofte er deler av det vanskelig tilgjengelig hvis det står inntil en vegg. Hvis det skjer en avsporing helt bakerst, innerst? Større, faste anlegg bygges nå på rammeverk, som veier mindre, gir lettere tilgang fra undersiden, og plass til skyggestasjon. Det behøver ikke være rektangulært. Et stor L-formet anlegg med en smal stripe langs veggen? Et såkalt kamanlegg, formet som en E? Mulighetene er mange. Kanskje vil du bygge sammen med andre? Det finnes flere klubbanlegg der du kan få lov å være med. Eller kan komme og kjøre med egne lok og vogner.

Det er ingen fasit på hva som er riktig. Noen liker å programmere slik at anlegget går helt automatisk, noen liker å kjøre selv, enten faste og historisk korrekte togstammer, eller å rangere og kople vogner til og fra. Noen liker å bygge modeller ˗ av landskap, av hus, eller flikke på en vogn så den blir mest mulig lik forbildet. Det meste er lov.

Du kan lese hele artikkelen med oversikt over type tog og togbaner, modelljernbaner i Norge og norske forhandlere av tog på denne lenken.

Er du abonnent har du også tilgang til å lese alle magasinene digitalt. Du finner de digitale utgavene her.

Abonnement kan du bestille her

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar