Tidsrelativisme

Fra tid til annen dukker det opp merker og produsenter som markerer seg ved å gjøre ting befriende annerledes. En av de mer eksentriske av disse er Radium, en helnorsk klokkeprodusent med merkeverdier, design og estetikk hentet fra visjonene til kreatør Thomas Cappelen Malling og urmaker Erik Sutterud.

Radiums univers er en underlig, men også svært fascinerende lapskaus av ideer og inspirasjon – et unikt univers som formelig trygler om fordypning. Vi møtte de to gutta bak Radium til en liten oppklarende prat.

Verden er oversvømt av ærverdige klokkemerker og enorme klokkefabrikker.
Hvem i alle dager er Radium Instruments Norge?

Thomas: Jeg arbeider som Executive Producer i et internasjonalt mediehus. Ingen dager er like, og det er veldig mye reising, derfor møter jeg masse flinke og trivelige folk og har alltid interessante problemer å bryne meg på. Det bor mye virketrang i meg. Etter hvert har jeg forstått at min lidenskap er å forestille meg noe jeg ikke har sett før, det være seg møbler, elektronikk, trehytter, bøker, filmer og armbåndsur, fordype meg i emnet og skisse det opp, og så utvikle det sammen med andre og se det realisert i den fysiske virkeligheten.

Derfor er jeg en ivrig hobbysnekker, hobbyelektriker, romanforfatter og spillefilmregissør. Lidenskapen er todelt, og begge deler gir enorm glede – på den ene side finnes den asosiale virkelighetsflukten i skisseboka, på den annen side forløsende og sosiale arbeidsøkter sammen med fagnemme likesinnede. Med en slik todeling er det alltid noe gøy å bruke tida på.

Erik: Jeg er en urmaker med ferskt svennebrev. Jeg er 50 år gammel, og jeg har tidligere vært lydingeniør, et flott yrke, men jeg var aldri sikker på om det var fremtiden for meg. Da jeg fant ut at jeg kunne bli urmaker, forsto jeg at dette er min plass i livet. Jeg driver eget verksted på Bjølsen, og ser ikke for meg å gå av med pensjon noen gang. Som firebarnsfar har jeg andre enn meg selv å tenke på, og døgnet har for få timer. Derfor har jeg satt opp en gammel arbeidsbenk hjemme, og produserer Radium-klokker hjemme i stua.

Min tilnærming til klokker går gjennom fascinasjon for presisjonen og tid som fenomen, mer enn flotte klokker i dyrt metall. Jeg liker tikkingen og alle de store og små delene! Egentlig er ikke urverk så forskjellig fra en bilmotor, sett bort fra størrelsen. Mange tenker at det er ekstremt komplisert, men alt kan læres, og alt er lett når du kan det. I arbeidet med bitte små klokker bruker vi hjelpemidler for å holde ting på plass mens vi skrur. Luper og mikroskoper er uvurderlige, og datamaskiner hjelper oss med å analysere urverkene. Det forteller oss masse om tilstanden.

Thomas Cappelen Malling (til venstre) og Erik Sutterud i Radium Instruments Norge.
Foto: Kine Jensen

Det første som slår meg når jeg ser en Radiumklokke, er alle historiene som formidles via utforming og materialer. Et karaktersterkt produkt som snakker til deg er noe alle streber etter. Hvor kommer ideen til Radium Norge fra, og hva er inspirasjonen?  

Thomas: Ideen kommer fra et savn etter en daglig bruksgjenstand vi kan gi videre til barna våre, som forteller noe om hvem de er og hvor de kommer fra.

Alle har sine fornemmelser av hva dette er for noe, og for meg er det en sammenblanding av oppveksten på 70-tallet, med frilufts- og hytteliv på Finnskogen, speiderliv, hjemmestrikka klær, epleslang, pissing på strømgjerdet, skiturer, meitefiske, alltid med slagord som ”selvgjort er velgjort” og påbud om å pusse skoene, ta godt vare på utstyr og så videre som bakgrunnsstøy fra foreldrene.

Jeg husker at faren min lot meg sitte oppe lenge etter sengetid for å se filmen om tungtvannsaksjonen på reise-TV’en på hytta. Det var viktig for ham å nøre opp under interessen for den norske eventyrlysten, polfarerne, gutta på skauen, sabotasjeaksjonene under krigen og så videre. For meg som barn og tenåring var alt dette veldig spennende. Dette er ikke bare min historie – jeg opplever at veldig mange av oss bærer på lignende opplevelser – de er nærmest kodet inn i DNA’et. Radiumklokkene, med Eriks mesterlige håndverk, sin robuste, men sparsommelige og formålsrettede enkelhet samt historiske konstruksjon, knytter meg til hvordan det var i gamle dager, og minner meg til daglig om at ekte opplevelser, autentisitet og eventyrlyst, er viktige å formidle til dem som kommer etter oss.

Uret er gitt et generisk navn, det radioaktive grunnstoffet Radium, i sin tid oppdaget av Marie Curie. Dette ble brukt som lysstoff på flyinstrumenter, klokker og ur frem til det ble forbudt etter andre verdenskrig, på grunn av skadene det påførte kvinnene som arbeidet med stoffet i fabrikkene, og slikket på penslene de malte urskiver med, de såkalte ”Radium Girls”. Radium er et ganske lavmælt, nærmest introvert navn i seg selv det er nesten som om man av praktiske årsaker kalte klokka det samme som grunnstoffet i lysstoffet, som om logistikksystemet er viktigere enn merkevaren.

Original Radium
Foto: Kine Jensen

Det liker jeg veldig godt, slik var det før.
Før Erik ble med på laget, var Radium bare en idé. Det nytter ikke å produsere klokker uten en skikkelig urmaker på lag, og Erik er en av Norges mest lidenskapelige og kompetente urmakere.

Og hvordan ble Erik involvert i Radium?

Erik: Det var en Radium-kunde som hadde behov for noen justeringer, og fikk meg anbefalt. Jeg falt pladask for klokken, og måtte kontakte Thomas for å få mer informasjon. Det var starten på et lite eventyr! Det er ikke alle forunt å produsere klokker. Jeg er skikkelig stolt av Radium.

Klokker er menns smykker; de forteller riktignok hvilken tid det er på døgnet, men like viktig er hva de forteller om eieren, eller hva eieren ønsker at klokken skal fortelle om ham. Enig? Uenig? Diskuter.

Thomas: Signalverdi er én ting, og det er for mange det viktigste. Men det fundamentale er i mine øyne ”vennskapsbåndet” som eksisterer mellom eieren og klokka. I et vennskap er det avgjørende at partene kan identifisere seg med hverandre. Deretter er gjensidig tillit og nytte av betydning. Når det gjelder identifikasjon, tenker jeg på å ha felles verdier, felles historie og felles erfaringer. Vi forsøker å la dette gjennomsyre formgivningen av Radium-klokkene på alle vis. I konstruksjon og materialer selvsagt, men også i detaljer som remmene.

Disse er fremstilt av lærremmene fra gamle ”Ludvig-ryggsekker”, som ble brukt av gutta på skauen og også av britiske SAS på D-Dagen i Normandie. Selv har jeg båret rundt på Ludvig-sekken som soldat både i Norge og utenlands, og lærets særegne gråfarge vekker mange minner. Salmakeren som lager dem for oss, sier at det er et helvete å jobbe med det sytti år gamle læret og ber oss om å bytte, for han må myke det opp i dagevis og slipe opp kniven for hver nye rem!

Erik: En klokke oser av identitet, uansett merke. Man kan snobbe nedover og oppover med riktig klokke. Det artige er at i klokkemiljøer er det helt i orden med en rimelig mekanisk Seiko-klokke, selv om prisen på disse er forholdsmessig lav, rundt 4000 kroner.
Selv har jeg flere klokker, ikke for å samle på klokker, men fordi det er uunngåelig å være urmaker uten å komme borti noen klokker som jeg får et spesielt forhold til. Den først klokken jeg overhalte, svennestykket, og ikke minst min egen Radium, som er en prototyp.

Den ser herjet ut etter alle tester og tilpasninger, men den går godt.
Generelt er jeg tilhenger av å eie en til to klokker; en til daglig bruk, og en til pent. Egentlig holder det med en Omega Speedmaster Professional, som jeg mener er verdens beste klokke, alt i alt. Dette er selvfølgelig helt subjektivt og personlig, men jeg synes en klokke skal brukes og se brukt ut.

Alt er relativt. Forskere fra LIGO har nå observert gravitasjonsbølger, som bekrefter Einsteins relativitetsteori. Hva er deres forhold til tid og rom?

Thomas: Det første som slår meg når du spør om tid og rom, er at jeg elsker å leve. Helst skulle jeg levd her på kloden i 200 år, ikke 80. For å se hvor utviklingen tar oss. Om historien gjentar seg. Og for å støtte mine barns barn og deres barn med det lille jeg veit. Mitt forhold til tid og rom handler altså om at jeg synes det er for lite av det. 200 år er et umulig ønske. Og som en mann som nærmer meg 50, opplever jeg dessuten at tida synes å gå fortere og fortere for hvert år som går.

For noen år siden slo det meg at når jeg gjør noe interessant, da suser tida forbi, mens når jeg kjeder meg, da står tida nesten stille. Umiddelbart tenker jeg at det er synd at det er slik, men det er bare der og da. For i retrospekt, når jeg tenker tilbake på disse ulike opplevelsene, blir det helt motsatt: De interessante stundene tiltvinger seg rom i sinnet, mens de kjedelige stundene, når de direkte opplevelsene uteblir, slike husker jeg knapt etterpå.

Dette lærte jeg noe av, tror jeg. At dersom jeg prøver å etterstrebe det bemerkelsesverdige, gjøre det jeg har lyst til, utnytter helgene bedre, overrasker mine nære, tilbringer mer tid med venner, reiser til ukjente steder, kommer meg ut av dårlige forhold, lærer meg nye ferdigheter – så virker det i retrospekt som om livet varer lenger I forhold til ”tid og rom”: Huet fylles opp med minner som krever rom i sinnet, tida utvides. Ingen kan bli 200 år gammel – i hvert fall ikke jeg (ler).

Fra venstre; Radium halvauto, Original Radium og Radium Sabotør.
Foto: Kine Jensen

Men at min Radium Sabotør Mark I tikker som ei klokke om 200 år dersom barn og barnebarn synes at et urgammalt familieminne er noe å ta vare på – det er det ingen tvil om. For alt jeg vet trenger de også noe som er teknologiuavhengig. Forhåpentligvis lurer de også på hva en ”sabotør” er for noe!

Erik: Tid og rom har med filosofi å gjøre, og jeg er mest opptatt av den tiden jeg har her og nå. Hver dag og hvert øyeblikk forsøker jeg å være tilstede i meg selv og i situasjonen. Når jeg blir oppjaget eller ute av meg, er det gjerne fordi jeg mister kontakten med meg selv, og da er tiden essensiell. Da må jeg ta en “time-out”, puste med magen, og forsøke å få oversikt over situasjonen. Da er tiden god å ha, og egentlig opplever jeg at tiden hjelper meg å sortere følelsene.

Noen ganger er en sigar bare en sigar. En klokke, derimot, er nesten aldri bare en klokke. Fra solur til atomur; en horolog er lidenskapelig opptatt av hvordan en klokke er konstruert, og hvorfor. Fortell om konstruksjon, materialvalg, urverk og designvalg. Go deep.

Thomas: Står du fast i ørkenen med en Land Rover, må den kunne repareres så raskt og lokalt som mulig. Derav den sveitsiske krigshesten ETA 6497 som hjerte.

Erik: Verket har klare referanser til lommeur helt tilbake til 1850-tallet, og er så gjennomprøvd at det kan regnes som et ur-urverk. Det har en langsom arbeidsrytme på 3,5 sving per sekund, mot mer moderne 8 eller 10 sving per sekund. Denne lave pulsen gjør urverket meget robust og slitesterkt. Serviceintervallet er muligens litt høyere enn på nyere urverk, men her kommer mange faktorer inn i bildet, som pris og krav til klokkens tetthet. Våre urverk, ETA 6497/6498 er robuste som gamle gråtass-traktorer.

Thomas: Urverket ble bl.a. brukt av Panerai fra 40-tallet frem til de ble et motemerke utover 90-åra. Det kan repareres av profesjonelle urmakere over hele verden – helt uavhengig av fremtidig teknologisk utvikling og luksusmerkenes økende tvang om at man skal bruke deres autoriserte urmakere.

Erik: Trygt plassert i kassen gjennom åpningen til glasset, må kronen kunne monteres etter at verket er montert i kassen. Da må vi splitte akselen, som vi kaller velle. Vi må file våre “splitt-veller” selv, da fabrikken ikke leverer sånne.

Thomas: Kassa er i matt sandblåst aluminium og kan vel sammenlignes med et melkespann i forhold til finish. Klokka er dermed veldig lett, ca ¼ av stål. I våre øyne er det dessuten noe norsk med aluminium, og jeg tenker da på aluminiumindustriens betydning og synlighet i etterkrigstida. Formen på kassa er på mange måter generisk, basert på de klassiske feltklokkene fra 30- til 50-tallet. Referanser er militærklokker fra Omega, Gruen, Elgin, Longines, Rolex og andre.

Kassene som inspirerer oss, var ca 35 mm, som i dag er en damestørrelse – Radiumkassene er 42 mm. Stålviserne er i samme sandblåste finish som kassa. Effektiv tidsavlesing er målet med formgivningen av skive og visere. De er strippet for alle unødvendige detaljer, for eksempel sekundviser.

Skivene er i messing og individuelt serienummergravert. Lysstoffet er en spesiell SuperLuminova/Strontium Aluminat-mix som Erik blander for at fargen skal være historisk korrekt. Det tjukke plexiglasset er valgt fordi det ikke knuser, og eventuelle riper lar seg enkelt pusse vekk. Hvis du sammenligner buet plexi med flatt glass, ser du dessuten at klokka får en slags ”varme” eller organisk følelse.

Erik: Glasset presses på, og holdes på plass med friksjon alene. Da er det avgjørende at ringen rundt glasset er helt presist formet, for å få klokken noenlunde tett. Etter et par års bruk viser det seg at det holder nokså godt, men Radiums klokker er ikke vanntette. De skal ikke bades eller dusjes med.

Hvilke planer har dere for Radium i tiden som kommer (sic)?

Foreløpig benytter vi den samme kassen til alle modeller, den er i våre øyne optimal både i form, vekt og funksjon. Det er veldig viktig for oss å få strømlinjeformet leveransene av visse spesialdeler, slik at vi kan få leveransetiden ned i 14 dager. Dette er vi i ferd med å løse. Vi fremstiller fortløpende nye prototyper, og enkelte av dem vil lanseres som nye modeller senere på året.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar