Tom Egeland: Kanskje skjønner vi mer enn vi tror

Som person er han like lys som krimlitteraturen er mørk. Like rolig som en Ferrari er temperamentsfull. Og kunne han reist tilbake i tid én gang for å få vite noe definitivt fra bibelhistorien, ville ateisten Tom Egeland valgt å få møte Jesus.
– Jeg er grenseløst fascinert av religion og troens vesen selv om jeg ikke selv har noen gudstro, sier Tom Egeland.

Det er noe med kontrastene som fascinerer meg med Tom Egeland. Spennvidden mellom det mørke og kriminelle i bøkene og den smilende og hyggelige forfatteren jeg ser på tv og hører på radio. Avstanden mellom hans interesse for flotte, raske sportsbiler og hans ellers så tilbakelente og reflekterende vesen. Fotograf Kine og jeg møter ham og Teddy – den evig tilstedeværende toypuddelen – i hans eget hjem i Oslo. Tidligere i år kom han ut med sin 17. bok, den sjette i rekken om den albino arkeologen
Bjørn Beltø. Han er en suksessrik forfatter, oversatt til flere språk, og bøkene må kunne sies å selge i tusenvis.

Likevel er det ikke mye kjendisfaktor over Egeland, ei heller over hans mottakelse av oss når vi kommer. Han unnskylder seg forsiktig fordi en tv står i gangen og tar opp plass, siden reparatøren ikke har kommet for å hente den. Så får vi hilse på Teddy, som raskt finner seg til rette med de to besøkende. Jeg forteller ham at jeg mener han hadde gjort seg fortjent til pressens «Snill gutt-pris» om den fortsatt ble delt ut. For Egeland er tilstede i mediene, i enqueter, i litteraturdebatter og i Nitimen når påsken kommer og det skal snakkes om påskekrimmen.

– Som alle forfattere er jeg jo nesten hyklersk todelt på dette med å være i rampelyset og snakke om mine egne bøker. Min natur er å være tilbaketrukket og ikke synlig. Det er jo en egenskap som funker dårlig når du vil selge bøker. Som forfatter må du være synlig. Leserne må jo få vite at bøkene finnes og at de er der ute. Samtidig må de vite hvem du er som forfatter.

Tom tenker, koser med Teddy som har lagt seg godt til rette på fanget hans. Igjen denne rolige, tilbakelente personen som synes å egentlig bare ville være hjemme, langt bort fra oppmerksomhet, mikrofoner og tv-kameraer. – Selv om det er et ord som forfattere hater, så er jo det å
være en merkevare en del av den kommersielle litteraturen. Alle vet hvem Jo Nesbø er, og alle vet hvem Unni Lindell er. Men nedenfor der har du hundrevis av forfattere som du aldri har hørt om, og som kanskje skriver glimrende bøker, men som veldig få kjøper, rett og slett fordi publikum ikke kjenner til verken forfatteren eller bøkene. Så dette handler om synlighet og om å få fortalt at jeg og bøkene mine finnes.

JOURNALISTEN VÅKNER

Men det er også en annen side ved forfatteren som våkner når henvendelsene kommer fra media. Noe som ligger i ryggmargen hans etter over 30 år i mediebransjen.

– Journalisten i meg våkner nå de ringer fra et tv-program, fra radio eller en avis. En gang i tiden var jeg selv den som ringte og var avhengig av å få napp. Når det ringer en sommervikar fra Dagbladet for å få et svar til en enquete – Hvilken bok bør norske folk lese i sommer? – vil en del av meg svare: «Kan ikke folk få lese akkurat hva de vil. Det skal da vel ikke jeg legge meg opp i!» Men journalisten i meg vet at denne sommervikaren faktisk skal levere tusen tegn i løpet av ettermiddagen, og noen må jo svare.

– Det blir noe av det samme med tv. For jeg vet jo hvor betydningsløst det egentlig er å stille opp på God morgen Norge, eller Nitimen, eller en radiofrokost, alle disse rundturene jeg er med på når jeg utgir bok, eller hver gang påsken nærmer seg og de skal ha svar på hvorfor denne påskekrimtradisjonen vår oppstod. Da er jeg bare en av tusen stemmer den dagen som kvekker i en eller radiokanal eller et tv-program og er
glemt i sekundet etterpå. Slik er mediesamfunnet. Mediene forbruker mennesker.

Også under dette temaet, viser det seg at det er et spenn i Tom Egeland. Og selv om han stiller opp på mye, er han veldig bevisst på hva han er med på, og hva han ikke er med på.

– Ja, du verden så lang listen er over ting jeg har sagt nei til!
– Jeg prøver å si ja til alt som har med litteratur, bøkene mine og forfatterrollen å gjøre. Som forfatter plikter jeg å dele mine tanker om bøker, litteratur og mitt og andres forfatterskap med publikum, på samme måte som forskere plikter å dele viktige forskningsfunn med allmenheten.  Vi kan ikke bare leve i våre egne bobler. Men privatpersonen Tom Egeland har ikke publikum noe med. Det er ingen grunn til at jeg skal medvirke i kokeprogrammer og tullete konkurranser på eksotiske steder, for i så fall ville jeg gått ut av forfatterrollen og bare blitt en sånn C-kjendis. Nå er det jo så mange slike programmer som trenger deltakere, at paradoksalt nok er det blitt slik at når jeg leser listene over hvem som skal være med i Kjendis-Farmen eller Skal vi danse, så har jeg ikke hørt om halvparten av dem engang. Da var det mye enklere på 70- og 80-tallet hvor Se og Hør definerte hvem som var kjendisene våre. Det var Wenche Myhre, Sven Nordin, Harald Heide Steen og Rolf Wesenlund og en håndfull andre mennesker som alle visste hvem var, og som alle hadde et forhold til. I dag er det slik at mediene har sin egen stall med kjendiser. Og for meg som aldri ser Paradise Hotell, er det umulig å vite hvem disse menneskene er.

– Og når jeg leser forsidene på nettavisene og ser et eller annet rystende, som en eller annen enten har sagt eller gjort, så aner jeg ikke hvem det dreier seg om.

– Sånn sett føler meg jo litt utenfor loopen, sier Egeland – nesten med en anelse vemod i stemmen.

– Men jeg vil i hvert fall ikke være en sånn. Jeg har ikke noe problem med at publikum vet hvem forfatteren Tom Egeland er, det er bare stas. Men, privatmennesket Tom Egeland vil jeg gjerne ha for meg selv.

Tom Egeland

JOURNALISTISK LITTERATUR

Tom Egelands yrkesvei ble journalistikken, og fra 1978 jobbet han som både journalist og vakt- og nyhetssjef for Vi Menn, Aftenposten, og TV 2. Forfatter på heltid ble han først i 2006. Da hadde han allerede seks bøker på samvittigheten siden sin debut i 1988, inkludert Sirkelens ende, den
første boken med antihelten og arkeologen Bjørn Beltø, og Ulvenatten som også har blitt film og tv-serie. Selv er han ikke i tvil om at han har tatt mye journalisterfaring og kunnskap med seg inn i arbeidet som forfatter.

– Det er klart at en forfatter som har vært journalist, tar mye av journalistikkens metodikk med inn i arbeidet. Ikke minst i researchdelen. Research høres jo så vanskelig ut, men det  betyr ikke annet enn å finne ut ting, noe som er jobben til journalister. De skal også være flinke til å fortelle historier på en måte som gjør det enkelt for leseren å følge med.  Nettopp den tilnærmingen, at det er en leservennlig måte å fortelle en historie på, tror jeg nok preger de fleste journalistforfattere og deres bøker, og fordi journalistikken har sine formalkrav, er det vel ikke der man finner de store eksperimentene og den nyskapende litteraturen. Dessuten tror jeg at når både tydeligheten og den kronologiske fremstillingen, som preger journalistikken, smitter over på litteraturen. Da blir det ofte et gjenkjennelig litterært språk. På godt og vondt. Kanskje ikke det mest nyskapende, men ofte leservennlig.

Egeland har også en oppfatning om at journalister er ganske så like hverandre. Fra redaksjon til redaksjon, fra land til land og fra verdensdel til verdensdel.

– Journalister har et nokså likt verdensbilde. Da jeg jobbet i både Aftenposten og TV2, og vi var på studiereiser rundt om i verden for å besøke kolleger i andre redaksjoner, var det alltid som å komme hjem. Journalister i Norge, Sverige, Danmark, England og USA, og sikkert også i andre verdensdeler, tenker veldig likt. Det er kanskje fordi journalistikken som fag lokker til seg en viss mennesketype. De er gjerne maktkritiske, antiautoritære, leter etter systemfeil, men leter også etter den gode storyen. Og en god story er egentlig lik over hele verden. Da er det kanskje sånn at også forfattere er like. Ikke nødvendigvis lik journalistene, men at de likner andre forfattere i andre land og andre verdensdeler. Når man reiser på litteraturfestivaler og møter kolleger, enten fra Norge eller andre land, merker man jo at man tenker litt likt.

– De er kanskje litt samme typer, selv om du selvsagt innenfor journalistikken også finner forskjellige personligheter. Men den grunnleggende nysgjerrigheten, lekenheten, det å elske språket, fortellingen, dyrke fantasien, alle disse egenskapene tror jeg nok er en fellesnevner som gjør at forfattere ofte likner på andre forfattere. Men hva vet jeg? Kanskje er det akkurat det samme med elektrikere, rørleggere og snekkere? At det er noe med hvordan fagene trekker til seg gitte
mennesketyper, slik at man finner seg selv i andre innenfor samme fag.

– Altså, en lærer vil sikkert også oppleve det samme når de møter kolleger fra andre steder i landet og fra andre land, slik at en lærer fra Buenos Aires som setter seg ned med en lærer fra Brønnøysund, oppdager at de på mange områder er veldig like og tenker veldig likt.

BELTØ VS. EGELAND

Når jeg leser bøker skrevet av forfattere jeg har en viss kjennskap til, blir jeg lett fascinert av tanken på likheter og ulikheter mellom forfatter og romanfigurer. Jeg kan begynne å lete etter likheter, eller bare gjette på hva som kan være sammenfallende. Slik også når det gjelder Bjørn Beltø, denne uelegante, albino arkeologen som gjennom seks bøker har
opptrådt på verdensscenen i Tom Egelands bøker. Når jeg nå har Tom Egeland på tomannshånd, må jeg spørre ham om dette: Er det stor avstand og store forskjeller mellom Tom og Bjørn?

– Den avstanden er ganske stor, men det er et spørsmål som kanskje krever et svar som rommer noen resonnementer, begynner Tom og svarer som så ofte ettertenksomt og dvelende.

– Ingen forfatter skriver i et vakuum, og alle de personene og litterære figurene jeg skaper, har jeg jo funnet et sted inni meg. Det samme gjelder selvfølgelig for en hovedperson. Bjørn Beltø springer ut av meg, men samtidig har jeg ganske mange karaktertrekk han ikke har, og han har en rekke karaktertrekk jeg ikke har.

– Jeg tror det er sånn at Bjørn Beltø på noen områder er ekstremversjonen av meg, uten at han faktisk er meg. Bjørn Beltø er veldig nervesvak og har vært innlagt på psykiatrisk sykehus, det har ikke jeg. Han er ekstremt usosial, jeg er kanskje litt usosial. Han er ekstremt sjenert, jeg er litt sjenert. Flere av mine personlighetstrekk har jeg med andre ord tatt med over i ham, for deretter å blåse dem opp hundre ganger. Og så er det klart vi har mange likhetstrekk. Bjørn skriver jo i jeg-form, så hans språk er mitt språk, hans humor er min humor.

Egeland er imidlertid ikke i tvil om at hans mest kjente hovedkarakter er tildelt en form for oppgave av ham selv.
– Alle de seks Bjørn Beltø-bøkene er religionskritiske og forsøker å fortelle deler av bibelhistorien på en ny og helt annerledes måte. Da bruker jeg ham som et verktøy for å formidle teorier og fantasier som jeg synes er spennende. Men det går jo aldri an, og kanskje spesielt for forfatteren selv, å trekke opp sterke grenser mellom fakta og fantasi.
Altså hvor slutter forfatteren, og hvor begynner litteraturen? For selv om forfattere ikke skriver om seg selv, og selv om de helt bevisst forsøker å bygge høye murer mellom seg selv og de litterære skikkelsene de skaper, legger nok forfatteren ubevisst igjen mye av seg selv i det han eller hun skriver.

Til syvende og sist trengs det, ifølge Egeland, kanskje helt andre krefter og kunnskaper til for å konkludere når det gjelder denne problemstillingen.
– Jeg tror kanskje psykologer kan svare bedre på sånne spørsmål enn forfatterne selv. I våre hoder er jo dette sauset sammen, og det kan godt være at ting jeg tror, ikke nødvendigvis er sånn. Det hender jo at litteraturvitere overprøver forfattere og leser gjennom teksten og avslører ting som forfatteren selv ikke ante om sitt eget prosjekt. Men jeg innbiller meg at psykologer kanskje klarer å se det på en annen måte enn forfattere klarer å se det selv.
– Eller kanskje skjønner vi mer enn vi tror.

TRO VS. UNDRING

Spennvidden i Egeland, den som har fascinert meg så lenge, kommer kanskje mest tydelig frem i hans forhold til og fascinasjon for religion. Selverklært ateist, men likevel med en solid samling bibler i sitt eget bibliotek. Historiene om arkeologen Bjørn Beltø kretser hele tiden rundt kjente historier fra Bibelen. Så, hvorfor denne sterke dragningen mot noe han ikke tror på selv?

– Det handler nok om at religion er utrolig viktig for ethvert samfunn og enhver kultur. Troen på guder har preget menneskeheten helt fra vi var steinaldermennesker, bodde i huler og så guder i stjernehimmelen, naturen og fjellene. Troen på disse åndemaktene preger mange samfunn og kulturer og lager rammeverk for livene våre. Noen kulturer er sterkt preget av sine religioner, andre samfunn er mer sekulære. Men selv i et sekulært samfunn som det norske, gjennomsyrer jo religionen på mange måter samfunnsdebatten, understreker Egeland. Engasjementet for det han snakker om, skinner tydelig igjennom både ord og gestikulering.

– De siste hundreårene har kvinnesaken og kvinnesynet vært ekstremt preget av Paulus og Bibelens definisjon av kvinnens plass. Og så skjer det en modernisering også i kirken som de siste femti årene har åpnet for kvinnelige prester og kvinnelige biskoper, samtidig som deler av kristenheten stritter imot. I våre dager er homofili et tilsvarende tema. Debatten går om homofilt ekteskap, homofilt samliv, homofil praksis. Og selv om Norge på mange måter er et sekulært land, drar vi jo denne to tusen år gamle religionen fra Midtøsten med oss. I enda større grad har vi
jo islam som i vår tid virkelig preger samfunnsdebatten.

– Så uavhengig av min personlige tro, eller mitt fravær av en tro, synes jeg det er spennende å utforske hva det er ved troens vesen som tiltrekker mennesker. Kort og godt: Hvorfor blir mennesker troende?

«Jeg tror faktisk at veldig mange troende først og fremst tror på noe abstrakt.»

Egeland understreker at det ikke er noen motsetning mellom det å ikke tro og det å kunne undre seg over de store spørsmålene.
– Det er ikke slik at jeg ikke er undrende. Selv om jeg er ateist og ikke har noen gudstro, betyr ikke det at jeg ikke stiller meg store spørsmål. Hva skjer med oss når vi dør? Hvordan ble universet skapt? Livet, og ikke minst døden, rommer et uendelig antall gåter jeg ikke har noe svar på, men jeg fyller ikke min undring med guder. Og der hvor mange mennesker stiller seg spørsmål om hva som er meningen med livet, er jeg så kynisk at jeg tenker: Må det være noen mening med livet da? Hvorfor må det være en mening?

– Jeg tror faktisk at veldig mange troende først og fremst tror på noe abstrakt. En kraft. Og så er det avhengig av hvilken kultur du er vokst opp i, hvilket religiøst rammeverk du putter den kraften inn i. Her i vesten har vi kristendommen og til en viss grad islam og jødedom. I Asia har du buddhisme, hinduisme og andre trosretninger. Men det er nok mange som bekjenner seg til den kristne tro, for eksempel, som, om du går dem inn på klingen, egentlig tror på en kraft og på en kulturell samhørighet, på to tusen års tradisjon, mer enn de nødvendigvis tror på jomfrufødsel og Jesu oppstandelse i bokstavelig forstand. Og her kommer religionene inn og gir et rammeverk til en undring eller et håp om krefter, som styrer vår tilværelse

Egeland trekker opp et klart skille mellom det å kritisere tro og det å kritisere religion.
– Når jeg i Bjørn Beltø-bøkene utfordrer religionene, er det ikke først og fremst troen jeg utfordrer. Det er de bibelske beretningene som skal underbygge denne troen jeg møter. Ta forestillingen om syndefloden, for eksempel. Skal vi lese den bokstavelig som en historisk hendelse, at jorden faktisk ble dekket av vann? Skal vi lese den som en allegori? Og det er jo den første tolkningen jeg angriper. Forestillingen om at et regnvær faktisk dekket jordkloden med vann. Hvor ble det av det vannet etterpå da? Hvor kom det fra? Alle disse logiske spørsmålene.

– Men jeg kan ha stor forståelse for den allegoriske forestillingen om et oppgjør med all ondskap, og da går det jo helt tilbake til Adam og Eva og selve urhistorien. Skal vi oppfatte den bokstavelig? De fleste liberale kristne mennesker vil da si: «Nei, selvsagt ikke! Adam og Eva representerer menneskehetens spede begynnelse.» Men du skal ikke gå dypt inn i litt mer fundamentalistiske kristne miljøer, før du møter mennesker som er overbevist om at alt i Bibelen skal oppfattes bokstavelig, og at Gud i bokstavelig forstand skapte Adam og Eva.

– Dels er jeg altså opptatt av å utfordre denne fundamentalistiske, bokstavtro kristendommen. Samtidig er jeg opptatt av å prøve å forstå de kristne som legger en mer symbolsk og allegorisk tenkning til grunn. Og dette kan jo også føre fram til Jesus. Hvem var Jesus? Var han Guds sønn i bokstavelig forstand? Ble jomfru Maria besvangret av Vår Herre
– helt bokstavelig? Eller skal vi forstå Jesus på en annen måte. Som en representant for noe, en reformator, en opprører og en moralfilosof?
– Jeg har jo ikke svarene på alle disse spørsmålene. Jeg har jo bare min tro, eller mitt fravær av tro på de bibelske framstillingene. Men jeg vet jo like mye – eller like lite – som alle andre.

TRO VS. VEDTAK

Med så stor interesse for den bibelske historien og en så tilsynelatende stor interesse for å finne historiene bak og dikte videre rundt dem, lar jeg Tom Egeland få lov til å tenke på følgende spørsmål: Gitt at du får reiste tilbake i tid, én gang. Du kan reise for å få svar på ETT av de store spørsmålene du har rundt det som Bibelen forteller har skjedd. Hvor, når og til hvem reiser du?

– Det er klart at både journalisten i meg, forfatteren i meg, den historieinteressert delen av meg og ikke minst den skeptiske delen av meg, utvilsomt hadde reist tilbake for å møte Jesus. Jesus er kanskje den mest sentrale skikkelsen i verdenshistorien, uansett hva man måtte tro om hans opphav. Hadde vi to kunnet snakke det samme språket og utvekslet tanker, så hadde jeg nok slått til på det. Det ene leder fort til det andre når Egeland får frie tøyler og temaet er akkurat gudstro, Jesus og Bibelens skildringer av hans gjerning.

– Så er det et veldig godt spørsmål om Jesus i det hele tatt visste hvem han var? I dag, i den kristne kirke, regnes Jesus som gudommelig. I den tidlig kristne kirke var jo et av de største stridstemaene om Jesus var et menneske og samtidig en del av Gud. Og gjennom en serie vedtak på kirkemøter ble det til sist vedtatt at Jesus var Gud. Ut av dette igjen
springer konseptet om treenigheten med faderen, sønnen og den hellige ånd. Men dette var jo spørsmål som apostlene og de tidligste kristne biskopene var mest opptatt av. – Paradoksalt nok var jo ikke Jesus kristen. Han var en jøde som levde i et jødisk samfunn og som utfordret deler av den jødiske tro. Kristendommen ble skapt etterpå, av Paulus og apostlene, riktignok basert på Jesu ord og gjerninger. Like fullt er kristendommen en konstruksjon reist på det fundament som Jesus etterlot seg. Og pussig nok er den kommet på plass gjennom avstemninger og vedtak. Tom er blitt varm i trøya nå. Engasjementet skinner gjennom når han tar oss med videre inn i det religiøse landskapet som fascinerer ham så sterkt. De første to, tre og fire hundreårene etter Jesu tid var, ifølge vår religionskritiske forfatter, fulle av dype og grunnleggende uenigheter mellom kirkefedrene. Blant annet trekker han frem kristen gnostisisme
som en trosretning som tidlig ble nedkjempet av det han velger å kalle «vinnerne».

– Gnostisismen inneholder mange religiøse tanker som selvsagt er i strid med det kristne trosapparat.
– Kristendommen er formet av mange menneskers fortolkninger av Bibelen og av Jesu ord, og resonnementer som leder fram til flertallsvedtak på synoder og så videre. Denne prosessen har pågått i to tusen år. Når norske biskoper setter seg ned på kirkemøtet, foretas de samme resonnementene og avveiningene og til slutt vedtakene, på samme måte som de tidligste kirkefedrene gjorde det. I dag er det selvsagt
andre spørsmål som står sentralt enn dem som var viktige på 200 og 300-tallet. Men de diskuterer fortsatt homofili, med basis i bibeltekster mer enn i Jesu ord.
– Personlig tror jeg at Jesus hadde gått først i Pride-paraden om han hadde vært her i våre dager. Paulus hadde nok ikke gjort det. Men så er det også mange spørsmål jeg stiller meg i kjølvannet av dette. Sikter nå egentlig Paulus til homofil kjærlighet og praksis, eller siktet han til den kulturelle praksis som var vanlig den gang hvor menn hadde seg med unge gutter, og ikke nødvendigvis fordi de var homofile?
– Og dette sitter da biskoper og lærde og krangler om i dag. Da synes jeg nok det er lettere å akseptere den amerikanske modellen hvor kirke, stat og samfunn til de grader er skilt fra hverandre. Hva en hvilken som helst menighet måtte mene om noe som helst, er da helt opp til den ene menigheten.

FORNUFT VS. GALSKAP

Jeg kommer igjen tilbake til det kontrastfylte i forfatteren og personen Tom Egeland. Gjennom samtalen vår har jeg fått forsterket det inntrykket jeg hadde av en rolig mann som ikke stresser, og som egentlig har tid til å gjøre ting – og gjøre dem riktig. Hvorfor står det da noe så utypisk
Egelandsk som en knallrød Ferrari i garasjen?

– Alle er vi vel sammensatt av ulike egenskaper. Og min interesse for sportsbiler har jeg hatt i veldig mange år. Jeg er ikke en sånn som skrur og mekker og har mye innsikt i bil, men jeg synes en del sportsbiler er estetisk nydelige doninger. Da jeg først begynte å selge bøker og faktisk kunne ta meg råd til å unne meg noe som jeg tidligere bare hadde
stått og beundret på avstand i yacht-havna i Monaco, tenkte jeg banalt, og med fare for å høres ut som Paulo Coelho, at det å forfølge sine drømmer, det å unne seg noe, selv om det er den reneste galskap, er i seg selv en verdi. Hvorfor skal man nå til enhver tid være så innmari fornuftig og bare
gjøre de rette og fornuftige tingene i tråd med den norske  sosialdemokratiske modellen? – Så da kjøpte jeg en Ferrari. Hva skjer med den rolige og fornuftige Tom Egeland når han setter seg bak rattet i fartsvidunderet sitt?

– Jeg stenger verden ute når jeg bokstavelig talt synker ned bak rattet i en Ferrari. Når jeg vrir om nøkkelen og hører et motordrønn av en annen verden for så å rulle ut på veien. Og det handler faktisk ikke om å kjøre så himla fort. Mange spør meg hva jeg skal med en Ferrari i et land med fartsgrense på 110 på motorveien? Det er klart det kan være morsomt å kjøre fort, og jeg har kjørt bilen på bane til sin maksimale ytelse, men det handler om veldig mye mer enn akkurat det med farten. Den som har sittet i en åpen Ferrari på en solfylt dag, med vinden i håret, hendene
på rattet og foten på gassen, vet hvilken følelse av lykke det kan utløse. Selvfølgelig skjønner jeg at for mennesker som ikke har noen som helst interesse for bil, kan dette høres helt absurd ut. Selv forstår jeg ikke at noen kaster seg utfor en fjellklippe i fallskjerm, jeg hadde aldri i verden turt. Men jeg respekterer at det gir dem lykke. Jeg ville heller aldri ha kjøpt en seilbåt til fem millioner og reist verden rundt. Likevel skjønner jeg at det for noen representerer den ultimate lykke. Nå skal ikke jeg si at det å kjøre sportsbil er den ultimate lykke for meg, men det gir meg en hverdagsglede, og når jeg nå har råd til det, får det heller være en galskap i det.

Jeg er nysgjerrig på hva han hører på når han er ute og kjører i den røde Ferrarien – og tenker da på hva slags musikk.
– Først og fremst hører jeg på motoren, men hvis jeg har på musikk, så er nok det bluesbasert, amerikansk heavyrock fra 70-tallet. Min musikksmak henger virkelig igjen i 70-tallet. Jeg elsker all den musikken som punken var et opprør mot. Led Zeppelin, Deep Purple, Queen, Genesis, stadion-rocken og alle 70-tallsikonene som punken skulle rive i stykker. Jeg likte aldri punken, men elsket det mer pompøse og store.

PERFEKSJONISME VS. DEADLINES

Et langt og produktivt forfatterskap har etter hvert gitt bøker både til voksne og unge. Det er krim, spenning og mysterier, ikke minst med Bjørn Beltø i hovedrollen. Da er jo spørsmålet om forfatteren selv kan peke på den boka blant sine egne han mener er den beste?
– Nå er det jo sånn at jeg har skrevet 17 bøker. Å spørre om hvilken av dem som er best, blir jo litt som å spørre: Hvilket av barna dine er du mest glad i? Samtidig er vel også jeg den siste til å skulle mene noe om mine egne bøker. Men, det er en drivkraft i seg selv å skulle skrive den beste boka hver eneste gang, sier han.

«Ingen forfatter skriver i et vakuum, og alle de personene og litterære figurene jeg skaper, har jeg jo funnet et sted inni meg.»

Egeland legger ikke skjul på at han er perfeksjonist.
– Heldigvis har jeg også såpass mye av journalisten i meg at jeg vet at jeg må levere på et tidspunkt. Noen forfattere risikerer jo å gnukke og gni på teksten helt til noe, som kanskje var bra, er blitt ugjenkjennelig og dårlig nettopp fordi man aldri blir fornøyd og hele tiden ser noe som kan gjøres
annerledes, noe som kan gjøres bedre. Og frem til et visst punkt er jo det sant, men når man har nådd det punktet, så ødelegger man jo teksten igjen. Deadlines er derfor umåtelig viktige for meg. De disiplinerer meg og tvinger meg til å bli ferdig, slik at jeg til slutt må si farvel til manuset og erkjenne at dette var det beste jeg klarte.

– Men jeg blir aldri helt fornøyd. Dessuten blir det aldri slik jeg så det for meg før jeg begynte å skrive. Jeg tror vel også at ambisjonen om å ville skrive den beste boken er viktig, at ambisjonen i seg selv er viktig, selv om man aldri lykkes. Forfattere må ha litterære ambisjoner, men også en kreativ utålmodighet som presser deg til hele tiden å skulle yte mer, skrive bedre, skape mer troverdige skikkelser, finne på mer spennende plot, skape disse universene som vi prøver å trekke leserne inn i.
– Men det er jo sånn at for hver nye bok jeg går i gang med, har jeg himmelen som mål, men rekker bare opp til tretoppene.

Så var det dette med den beste boken, da Tom?
– Den beste boken min har jeg ikke skrevet ennå.
– Håper jeg, avslutter Tom Egeland.

 

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar