Tre magiske stjerner har sluknet

David Bowie, Prince og Leonard Cohen gikk alle bort i 2016. Avtrykkene de har etterlatt seg forsvinner aldri.

Syngende monstre

Av Sindre Hovdenakk

LONDON – MAY 12: David Bowie performs live on stage at Earls Court Arena on May 12 1973 during the Ziggy Stardust tour (
Photo by Gijsbert Hanekroot/Redferns

David Bowies Scary Monsters ble min portal inn til 1980-tallet. Mannen som mer enn noen definerte 1970-tallets utforskende tidsånd, er for meg vel så mye selve signaturen for 80-årene. Og en mer majestetisk musikalsk inngang enn mesterverket Scary Monsters er det vanskelig å se for seg.

Vi skal til høsten 1980. Selv er jeg 16 år og fersk førsteklassing på Forsøksgymnaset i Oslo. Nettopp et slikt miljø der man skulle tro at David Bowie var en type artist som det var «lov» å like. Han var jo progressiv i ordets rette forstand: en som alltid var på vei framover. Videre og videre, mens han skiftet framtoning og uttrykk så å si fra plate til plate, fra år til år, gjennom hele 70-tallet. Fra Ziggy Stardust til Aladdin Sane til The Thin White Duke. Fra dragqueen til soulsanger til svartkledd Berlin-romantiker. David Bowie forandret seg så raskt og radikalt at han ble som et stykke science fiction. Han kom fra ingenting og ble alt. Han var affektert og utforskende, ekstremt karismatisk og grunnleggende teatralsk.

Det teatralske hadde han rendyrket helt fra han skapte karakteren Major Tom på Space Oddity i 1969. Men ikke før hadde han etablert en ny figur, et alter ego, så kastet han masken og gikk videre. I kjølvannet etterlot han seg stripevis av skuffede, forvirrede og tidvis forbannede fans. Kanskje nettopp denne troløsheten, motviljen til å la seg fange og fastholde av andre, er forklaringen på at han ikke helt passet inn i den gjennompolitiserte holdningen som hersket blant annet på Forsøksgymnaset ved inngangen til 1980-tallet. Bowie lot seg ikke karakterisere. Bowie var sin egen kategori.

Selv hadde jeg hørt mye og intenst på musikk fra inngangen til tenårene, og fikk min første, store åpenbaring i 1978 da Bruce Springsteen ga ut det som fremdeles står som hans sterkeste album, Darkness On The Edge Of Town. For en 14-åring i forstads-Norge ble det en helt avgjørende introduksjon til en perlerad av majestetiske rockelåter som viste hvor sterkt musikk kan treffe også når den mener alvor. Men like mye rommet «Darkness…» et tekstunivers så manende, mytologisk og mørkt – så fullt av raseri og intensitet, av bibelske referanser og arketypiske konflikter at det ga meg et helt nytt referansegrunnlag for å bedømme rocken som uttrykksform. Fra da av visste jeg at jeg aldri skulle slippe unna. Meningen med det hele lot seg faktisk finne på en kjøpekassett.

Tilbake til høsten 1980: Fremdeles hadde jeg ikke riktig fått ørene opp for Bowie, selv om «Heroes» fra 1977 jo var en herlig pompøs hitlåt. Men i september 1980 kom altså Scary Monsters, og jeg forstod for alvor at David Bowie gjorde noe ingen før eller etter ham hadde gjort. Det var første gang jeg innså at rocken også var et kunstuttrykk som sprengte rammene langt utover tekst og musikk.

Videoen til «Ashes To Ashes» var tidenes dyreste musikkvideo, med et budsjett på en kvart million dollar og med David Bowie paraderende rundt i et drømmeaktig landskap ikledd Pierrotdrakt. Det er for øvrig i denne låta vi får vite at «Major Tom’s a junky», og her ligger kanskje også en nøkkel til hele albumet. For riktignok er Scary Monsters et nyskapende og framoverrettet album, men like mye er det en oppsummering og foreløpig konklusjon på alle de musikalske og kunstneriske sporene Bowie hadde fulgt gjennom 70-tallet. «Fashion» er en hilsen fra soulsangeren Bowie, albumets tittellåt kan tolkes som en gest til Ziggy Stardust, «It’s No Game» refererer til Berlin-albumet Low også videre. «Scary Monsters var en slags renselse, jeg ryddet bort alle de følelsene som hadde gitt meg så mye ubehag», sa Bowie selv mange år senere.

Det skal også sies at han i 1980 nettopp hadde avsluttet en lang sesong på Broadway der han hadde spilt tittelrollen i Elefantmannen. Ikke rart om hodet til Bowie var fylt av monstre og ubehagelige følelser.

David Bowie har for øvrig aldri sunget bedre enn på Scary Monsters. Den varme, modulerte stemmen hans spenner over hele registret, uanstrengt og autoritativt. Og ikke mindre viktig: Det har vært en tendens til å undervurdere Bowie som tekstforfatter. Etter Scary Monsters var det ikke lenger mulig. Albumet inneholder også en musikalsk besetning som de aller fleste ville misunne Bowie. Hør bare hvordan Robert Fripps gitar hyler, vrir og vrenger seg i de herligste riff. På Scary Monsters brukte Bowie også gjestemusikere: Roy Bittan fra Springsteens E Street Band spiller piano på tre av låtene, mens selveste gitarguden Pete Townshend ble hentet inn til låta «Because You’re Young». Men som Townshend senere sa: «Det var ikke så mye Bowie lot meg gjøre».

Når du behandler Pete Townshend slik, da er du sjef. Og David Bowie var sjef i 1980.

Nå er han et helt annet sted, men de syngende monstrene lever videre midt i blant oss. Det er bare å lytte nøye nok.

 R.I.Prince

 av Kristina Quintano

INGLEWOOD, CA – FEBRUARY 19: Prince performs live at the Fabulous Forum on February 19, 1985 in Inglewood, California. Photo by Michael Ochs Archives/Getty Images

«Feel good, feel better, feel wonderful» sa Prince gjentatte ganger da han ti dager etter terrorangrepet i 2011 spilte for et fullsatt publikum i Oslo Spektrum. I et lokale som var lyssatt i lilla spilte han hele originalversjonen av «Purple Rain» Teksten fikk et spesielt innhold den kvelden, og det ble et magisk øyeblikk for mange.

I never meant to cause you any sorrow I never meant to cause you any pain I only wanted to one time to see you laughing I only wanted to see you Laughing in the purple rain

Artisten som stort sett var kjent som Prince, ble født i Minneapolis den 7. juni 1958. Da Prince gikk bort 21 april i fjor, etter et liv som har blitt omtalt som en ufattelig spennende reise gjennom moderne musikkhistorie, var det mange som mottok det uventede dødsfallet med stor sorg. Prince mestret det meste og var innom både rock, pop, funk, soul, elektronika og klassisk, han komponerte, arrangerte og produserte. For flere millioner fans var han den aller største stjernen. Nå var den slukket, og en vårkveld i april fikk et lilla slør over seg. I never meant to cause you any sorrow.

Purple Rain R.I.P. sto det på mange av meldingene da FB og Twitter eksploderte etter at nyheten om Prince’ bortgang ble kjent. Den amerikanske presidenten og den norske statsministeren twittret sin sorg sammen med flere millioner andre og fortalte hva Prince hadde betydd for dem spesielt. Erna Solberg inviterte pressen til Statsministerboligen og sa at Prince hadde tonesatt de viktigste øyeblikkene i livet hennes. «Det er det største tapet. Da Bowie døde, tenkte jeg at nå er det bare Prince igjen. Jeg satte ham helt øverst», fortalte Norges kanskje største Prince-fan, Christer Falck, til pressen.

Selv kjente jeg at en del av ungdomstiden kom tilbake, og jeg kastet meg over mine gamle LP´er. Jeg hørte på «Little Red Corvette» og tenkte på den vesle jenta som danset nedover Bygdøy allé mens hun nynnet på nettopp den låten. Året var 1983, jeg var åtte år, og hadde fått meg en ny yndlingsartist. Med rosa ballettsko over skulderen tok jeg piruetter nedover fortauet og lengtet etter en dag å eie hesten og den lille røde sportsbilen i sangen. At teksten handlet om en one-night-stand og var et budskap til en kvinne om at hun var: much too fast og burde finne seg en som was gonna last, var ikke i mine tanker, men kombinasjonen av trommebeat og sakte synt før refrenget dundret på, egnet seg perfekt til jazz-ballett, og jeg husker vi på danseskolen satte opp en liten forestilling basert på låtene «Little Red Corvette» og «Billy Jean» av Michael Jackson. De passet utmerket til rosa tåspiss-sko.

Shockadelica – en hyllest til Prince

Princefeberen døde på ingen måte sammen med artisten. 14. november ble Prince hyllet på en fullsatt Sentrum Scene i Oslo. 23.november var ihuga Prince-fans samlet i salen på Rockheim i Trondheim da Christer Falck og Petter Aagaard holdt en tre timers purple talk og belyste ulike sider ved den unike artisten. Da Falck og Aagard i 2014 ga ut boken Prince Shockadelica på Falck Forlag, hadde tittelen allerede fulgt dem i mange år, først som navnet på det første norske fanklubbmagasinet i 1988 og senere som den omstridte samleplata Shockadelica – 50th Anniversary Tribute To The Artist Known As Prince som ble utgitt i forbindelse med Prince’ femtiårsdag.

Grunnen til at de ønsket å skrive boken var enkel, sier de to forfatterne. De minner om at det snart er en hel generasjon som ikke har opplevd Prince’ storhetstid på 80-tallet. Falck og Aagaard syntes han fortjente et langt større publikum, men de to forfatterne har valgt å ikke bare glorifisere artisten og i forordet til Shockadelica kan man lese:

«Prince har i skrivende stund gitt ut 36 studioalbum, og han har sluppet en rekke album under andre navn. Han har spilt inn plater for og med andre og produsert, spilt og remikset ytterligere et hundretalls album og singler. Han har skrevet, regissert og spilt i filmer – med ymse resultat – produktiviteten går utenpå samtlige andre artister i moderne musikkhistorie, og er på nivå med Mozarts. Det sies at Prince har flere låter i sitt musikalske hvelv i Minneapolis enn offisielle sanger i sirkulasjon, og det sier ikke lite når katalogen hans nå rommer langt over 1000. Totalt har Prince hatt 50 låter på Billboard Hot 100 og solgt godt over 100 millioner album. På toppen av alt har han vært en gründer når det kommer til business, og revolusjonert musikkbransjen opptil flere ganger. Han har blandet inn spiritualitet i kampen for seksuell frigjøring. Han har tatt kampen mot de store plateselskapene, og han har i alle år kjempet for sin uavhengighet som artist. Prince er et geni, han er gavmild, morsom, klok, omtenksom og snill, men han kan også være sleip og grisk, slem og ufin, og ikke minst; han kan gi ut forferdelig musikk.»

En unik samling

Blant alle norske musikkjournalister og skribenter som har skrevet om Prince de siste årene, er det nok Christer Falck som har holdt hans fane høyest hevet. Han har sett Prince live 56 ganger, har til og med holdt ham rundt beina. Det var den samme låten som fikk meg selv til å danse nedover Bygdøy allé, som fikk Christer Falck hekta. Da han var tretten år kjøpte han Let`s Work på maxisingel på Innova Musikk i Karl Johansgate, men det var først året etter, da han hørte «Little Red Corvette» på Radio Luxembourg at løpet var kjørt. Falck var hekta på Prince og i løpet av de neste tretti årene skulle det som begynte med en maxisingel ese ut til å bli en unik samling.

Nærmere tre tusen enheter befinner seg i Christers samling. Alt fra album, cd-er, singler, vinyler, bootlegs, picturediscs, kassetter og konserter i MP3-format til parfymer, gitarer, plakater, en iPod med diamanter, plektre og Prince-klær i alle størrelser, inkludert en komplett barnekolleksjon i både lyseblått og rosa. Til og med de originale mansjettknappene Prince brukte i Purple Rain, har Christer Falck skaffet seg.

Christer sier selv at det ikke går en dag uten at han spiller Prince. «Han har sanger som passer til enhver sinnsstemning, og om man ikke er i en spesiell sinnsstemning, så blir man det av å høre på», sier Falck. De skal tidlig krøkes og sønnen til Christer, Isak, går rundt i lilla hettegenser og kan alle Prince-låtene med banneord i. Han er like gammel som jeg selv var da jeg danset til «Little Red Corvette». Nå står datteren for tur. For Christer er det en stor sorg at de aldri får se Prince på scenen.

 Med musikk på øret går jeg ut i regnet, og mens jeg mer enn tretti år senere danser nedover de samme gatene og lytter til «Purple Rain», tenker jeg at verden har blitt fattigere på stjerner det siste året. Kanskje ikke så rent lite heller…

So long, Leonard Cohen
Musikkens gentleman har løftet hatten og tatt farvel

 av Ragnhild Aasland Sekne

Illustrasjon: Christian Bloom

But you’ll be hearin’ from me, baby, long after I’m gone I’ll be speakin’ to you sweetly from a window in the Tower of Song.

 Allerede i oktober, etter å ha sluppet sitt siste album, You want it darker, kunne Leonard Cohen fortelle at ryktene om hans snarlige død, som vel kom fra ham selv, var sterkt overdrevet. «I think I was exaggerating. I intend to live forever.» Og naturligvis kommer Cohen til å gjøre nettopp det, selv om han bare tre uker senere, 7. november, tok et siste farvel.

Når myter spinnes

Mange av oss har fulgt Leonard Cohen i flere tiår, og han fikk tidlig en stor tilhengerskare i Norge. Hans første norgeskonsert, på Chateau Neuf i mai 1976, ble avbrutt av en bombetrussel, men da Cohen kom ruslende ut, fortsatte han konserten for de av oss som fortsatt ventet. Kanskje var hans forhold til Marianne Ihlen en medvirkende årsak til at nordmenn oppdaget ham. På omslaget til Songs from a Room fra 1969 sitter hun ved skrivebordet i deres hjem på Hydra, bare iført et hvitt håndkle med ansiktet vendt mot kamera. Det er slik myter spinnes. Vi er nok mange som gjerne skulle ha vært kvinnen i det rommet. Sangen om henne, «So long, Marianne» finner vi på hans første album, Songs of Leonard Cohen, fra 1967, men det er på hans andre vi finner «Bird on the Wire», sangen han skrev etter at Marianne, mens Leonard var deprimert, eller på fylla, rakte ham gitaren for at han skulle skrive. Han så ut av vinduet og skrev Like a bird on the wire, like a drunk in a midnight choir, I have tried in my way to be free. Cohen har selv beskrevet sangen som en bønn og en hymne. På mange måter er den betegnende for Cohens tekster, naken, ærlig, søkende og melankolsk … med et snev av humor. Etter åtte år gikk Leonard og Marianne fra hverandre, men det nære vennskapet fortsatte. Vi har sett henne på konsertene hans, alltid anonym, i den grad det har vært mulig når så mange av tilskuerne lurer på hvor hun sitter. Vi så ham hilse på henne fra scenen i Langesund. Diskret, med varme i blikket, eller var det noe vi innbilte oss der vi satt vaglet på noen paller ikke så langt fra scenen? Selvfølgelig var det ikke det.

Det siste brevet

To timer etter at Leonard Cohen fikk vite at Marianne Ihlen bare hadde kort tid igjen å leve, mottok hun et brev fra ham. “Nå er tiden kommet Marianne da vi er så gamle at våre kropper faller fra hverandre, og jeg tror at jeg meget snart kommer til å følge deg. Vit at jeg er så nær deg at om du strekker ut hånden din, tror jeg den kan nå min. Og du vet at jeg alltid har elsket deg for din skjønnhet og for din klokskap, men jeg trenger ikke si noe mer om det, for alt det vet du. Nå vil jeg bare ønske deg en god reise. Farvel gamle venn. Evig kjærlighet. Vi sees om ikke lenge. Hennes nære venn, Jan Christian Mollestad, forteller at da han leste ‘strekker ut hånden’, strakte hun ut sin. To dager senere døde hun til lyden av «Bird on a Wire», den sangen hun sterkest forbandt med tiden sammen med Leonard..

Dikteren som ble artist

Leonard Cohen, født i 1934, vokste opp i en engelsktalende jødisk familie i Montreal. Faren, som døde da Leonard var 9, drev en større konfeksjonsforretning. Kanskje var det der han utviklet sin elegante klesstil, prøvde sin første hatt. Han hadde etter hvert mange av dem. Men det er moren han takker for sin kjærlighet til sang og musikk.

Cohens første poesiutgivelse Let Us Compare Mythologies kom i 1956, og med den neste, Spice-Box of Earth, ble Cohen ansett som en lovende ung stemme. Da Cohen forlot en karriere som forfatter og poet for å være låtskriver og artist, var det ikke fordi han lengtet etter å stå på scenen eller være i rampelyset. Det var i stor grad andres fremføringer som hadde gitt låtene hans et så stort publikum, og første gang han ble trukket inn på en scene, var han vettskremt. Men verken poesisamlingene eller romanene The Favourite Game (1963) og Beautiful Losers (1966) ga ham en inntekt han kunne leve av. Da han fikk sitt gjennombrudd som musiker, ga det ham også et større lesende publikum. Beautiful Losers fikk etter hvert kultstatus og solgte flere millioner eksemplarer.  Selv om de fleste av oss først og fremst tenker på Leonard Cohen som låtskriver og artist, hadde han fram til 1993 publisert flere romaner og diktsamlinger enn album. Begge romanene og flere av diktsamlingene er oversatt og gjendiktet til norsk.  Når man leser Cohens låter som poesi, er det vanskelig å si hvor skillet mellom dikt og sangtekster går, bortsett fra at de siste er tonesatt.

To løfter

I løpet av de femti årene fra Leonard Cohen ga ut sitt første album, Songs of Leonard Cohen, til hans siste album You want it darker har Cohen gledet et stadig større publikum, men uten å miste sine gamle tilhengere.  Han brukte lang tid, noen ganger flere år på tekstene sine. Hallelujah skal han ha arbeidet med i fem. I hvert album finnes det en eller flere låter som har blitt ikoniske, et slags felleseie for oss alle, både i hans egen versjon og i andres. «Hallelujah», fra Various Postions, som kom i 1984, har blitt sunget av mer enn 200 artister. I 1988 kom legendariske I’m your man som også ga oss «Tower of Song», låten der Cohen lover oss at vi skal høre fra ham lenge etter at han var borte. The Future fra 1992 ga oss ikke bare «Closing Time», en låt Leonard Cohen alltid sang når en konsert nærmet seg slutten, men også «Democracy», med en tekst som får ny mening i vår tid. Democracy is coming to the U.S.A. It’s coming through a crack in the wall.

Cohens hemmelige liv

Etter The Future ble det stille rundt Cohen.  På ti år kom det ingen nye bøker eller nye låter. Han holdt ingen konserter. I fem år oppholdt Leonard Cohen seg i et buddhistisk kloster der han ble ordinert som munk. Med Ten New Songs i 2001, et samarbeid med Sharon Robinson, var han tilbake, denne gangen med «In My Secret Life».

Det var en utro tjener som var den indirekte årsaken til verdensturneen som fulgte noen år senere. Selvfølgelig var det ufint av manageren til Cohen å stikke av med mesteparten av pengene hans, men vi kan også gi ham litt av æren for at Leonard Cohen i 2008 dro ut på en verdensturne som kom til å vare i fem år. På Live in London fra 2009 finner vi låtene fra turneen.

that’s how the light gets in

I sine sanger snakker Leonard Cohen ofte til noe man må kunne kalle en høyere makt. «If it be your will, if there is a choice …» Når han løfter fram de eksistensielle spørsmålene og hverdagens søken etter mening, treffer han lyttere i alle aldre, uansett hvor de befinner seg i livet. Mange har fortalt at han i tunge stunder har fått dem til å føle seg litt mindre alene, gitt dem håp om at «there is a crack in everything, that’s how the light gets in», at det alltid finnes lyspunkter, uansett hvor mørkt det kan se ut.

De av oss som var i Oslo Spektrum høsten 2013, mistenkte vel at det var siste gang vi skulle få se ham live. Og selv om Leonard Cohen aldri vil slutte å snakke til oss fra et vindu i sangens tårn, vil han aldri mer falle på kne på scenen eller løfte hatten i en gest mot oss. I albumet You want it darker tok han sitt farvel: I’m leaving the table. I’m out of the game.

 

 

 

 

 

 

 

 

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar