Vår «grande dame» i Paris

«Jeg vil forstå hvordan verden egentlig henger sammen», sier Eva Joly. Hun tror oppveksten på østkanten i Oslo ga henne mye av drivkraften – men det var i Frankrike hun fikk sjansen til å forandre samfunnet. Og den sjansen tok hun. For en del franske politikere er ”før og etter Joly” nærmest to ulike verdener.

«Une grande dame. Une dame formidable», sier drosjesjåføren. Jeg er på vei for å møte Eva Joly i Paris, og spør gjerne de jeg treffer på min vei om hva de synes om henne. Den iranskfødte sjåføren synes altså at hun er en ”flott dame”,  en ”formidabel kvinne” eller et ”storartet menneske”. Det stemmer med hva butikkdamen sa noen timer tidligere og den oppriktige rosen fra den pensjonerte karikaturtegneren og hans venninne som jeg møtte på en café i Saint-Germain-des-Prés dagen før.

Foto: Mark Magro

Navnet Eva Joly vekker gjenklang overalt i Frankrike, og oftest positiv. Det er ikke dårlig i et land hvor Munch så vidt har kommet på dagsordenen, og der det er vanlig å synes at Ibsen er kjedelig, mørk, dyster – og dessuten svensk. Madame Joly er trolig vår viktigste eksportartikkel til Frankrike.

Petite et élégante

Gro Eva Farseth droppet som kjent fornavnet Gro da hun etablerte seg i Frankrike som tjueåring, for 53 år siden. Gro betyr ”fet” på fransk (staves ”gros”), og det passet verken da eller nå. Og da hun giftet seg med Pascal fikk hun et etternavn som betyr ”søt” eller ”pen”. ”Den fete søte” var ikke noe særlig til navn, så derfor kom fornavn nummer to i bruk.

Hun viser seg å være liten og nett – uansett hvor ”grande” og formidable” hun måtte virke på TV eller i avisspaltene. Stemmen er dempet, delikat og med en slags eim av femtitallet over seg, litt som norsk film den gang man snakket høfligere og mer korrekt enn nå (i hvert fall på film). Grünerløkka merkes ikke – men barndomshjemmet på østkanten med vaktmester-far og frisør-mor er det første hun nevner når jeg spør hva som driver henne.

«Hovedmotoren for meg har alltid vært at jeg vil finne ut hva som egentlig skjer. Å se hva som ligger under overflaten, å snu kortene for å finne et annet virkelighetsbilde enn det vi blir servert på overflaten. Jeg tror dette er et personlighetstrekk jeg har hatt med meg lenge. Når du vokser opp på østkanten, i en beskjeden familie uten altfor mye kontakt med politikk, i et hjem hvor man er mer opptatt med å få endene til å møtes, oppdager du som tenåring plutselig en hel verden du ikke skjønner», sier hun. «Jeg var 16-17 og fikk noen aha-opplevelser ved å være sammen med ungdom som hadde mer kulturbagasje. Det inspirerte meg. Jeg skjønte at jeg måtte arbeid veldig hardt, at jeg hadde mangler i kunnskapene mine. Ikke i å bøye verb eller i engelsk eller andre skolefag, men i forskjellen mellom Bach og Tsjajkovskij, slik ting. Til å begynne med ville jeg sette meg inn i alt. Så oppdaget jeg at det ikke var mulig for et enkeltmenneske. Det har det vel ikke vært siden opplysningstiden med Rousseau, Diderot og Voltaire.»

Sensuelle franske kvinner

Unge Eva ville ut og se hvordan de levde i andre land. Hun gikk på filmklubb og så franske filmer, av f.eks Truffaut og Goddard. Truffauts Jules et Jim med Jeanne Moreau som den seksuelt frigjorte kvinnen, husker hun spesielt. Og litt senere, Le souffle au coeur av Louis Malle.

«I de franske nybølge-filmene så jeg en frihet for kvinner som inspirerte», forteller Eva. Vi nordmenn tror ofte at franske kvinner er mindre frigjorte enn vi selv er, men det er ikke Eva  umiddelbart enig i. Det er én ting å få stemmerett og rett til egen bankkonto og andre formelle ting. Det er viktig, men det finnes også en annen frihet – friheten til å jobbe, friheten til å synes, og til utfolde seg som individ – og som kvinne. Der virket det som om de franske kvinnene hadde et forsprang.

«De franske kvinnene hadde en selvsikkerhet, en sensualitet som fascinerte meg, selv om filmene kanskje overdrev det noe. De hadde også praktiske barnepassordninger for  utearbeidende kvinner som norske medsøstre først fikk flere tiår senere. Frankrike hadde full barnehagedekning for barn helt ned i babyalderen da mine barn var små», påpeker hun.

Det siste benyttet Eva seg av mens hun studerte og da hun senere arbeidet som forhørsdommer i Paris – dette var etter at hun først hadde vært au pair i en høyborgerlig familie og deretter hadde giftet seg med sønnen i huset, Pascal Joly.

Foto: Illustrasjoinsbilde

EU er nødvendig

Historien hennes er godt kjent – hvordan Eva Joly jobbet beinhardt med jusstudiene, ble forhørsdommer hos statsadvokaten i Paris og fikk dømt 38 personer i den store korrupsjonssaken mot oljeselskapet ELF. Hun fikk til og med tidligere utenriksminister Roland Dumas dømt til ubetinget fengsel, skjønt han ble frifunnet i neste rettsinstans (i en prosess som ikke alle mener gikk rett for seg). Madame Joly la seg ut med mektige krefter, samfunnets topper og toppene i den uoffisielle økonomien, og måtte ha sikkerhetsvakter dag og natt. Her hjemme ble hun kjent som ”korrupsjonsjegeren”, på utrettelig jakt etter korrupsjon og skattesnusk. Flere år senere ble hun politiker for De grønne  (Europe écologie-Les verts), ble innvalgt i EU-parlamentet i 2009, og stilte som De grønnes presidentkandidat i Frankrike i 2012.

EU har etter Eva Jolys oppfatning fått mye ufortjent pepper. «EU har tvunget igjennom fellesskapsløsninger både på miljøområdet og noe i sosialpolitikken, bestemmelser som en del av medlemslandene neppe hadde innført på egen hånd», påpeker hun. «Det gjelder bl.a. svangerskapspermisjon, beskyttelse av urskogen og regulering av miljøfarlige utslipp. Unionen har vært veldig viktig for å opprettholde freden på dette kontinentet som nesten uavbrutt var i innbyrdes stridigheter før 1945. Men EU har et lite budsjett, kun én prosent av nasjonalproduktet til medlemslandene. Skal vi lykkes, må vi ha et omfordelingssystem og et felles finansdepartement.»

I EU-parlamentet har Eva fortsatt sin kamp mot de internasjonale storkonsernenes skatteflukt. «Multinasjonale selskaper som betaler knøttliten eller ingen skatt, er en av vår tids store utfordringer. Den eneste aktøren som har muskler og vilje til å stå imot, er EU», hevder hun.

Vi du lese hele artikkelen finner du den i utgave 3 av magasinet. Er du abonnent har du tilgang til å lese alle magasinene digital. Du finner de digitale utgavene her

Abonnement kan du bestille her

 

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar