Vil gjerne være dyktig, imponerende og vakker

Ingrid Bjørnov innrømmer gladelig at hun fortsatt, 40 år etter at eventyret med Dollie de Luxe begynte, gjerne vil være dyktig, imponerende og vakker. Forskjellen i dag er bare at hun har en mye sleipere agenda.

«Det er Mozarts Große Messe i c-moll!» sier Ingrid Bjørnov og slår med behagelig besluttsomhet i bordet. «Det stykket har vært med meg i fire tiår, og jeg møter det igjen og igjen i stadig nye situasjoner. Dessuten begynner jeg alltid å grine i takt tre.»

Jeg har i noen minutter forsøkt å få henne til å hente fram den ene sangen eller det ene musikkstykket som rommer hele hennes liv. I begynnelsen famler hun som i blinde. Med et helt liv i musikkens tjeneste er det lett å forstå at jeg har gitt henne et vanskelig valg. Men når det først kommer, er det ingen tvil lenger. Det er altså Mozart. I det vi skal ta farvel litt senere, innrømmer Ingrid glatt at tankene også var innom Cigarettes and chocolate milk av Rufus Wainwright, men at den ikke var dekkende nok for hele livet.

Så tar vi farvel, og Ingrid er på vei mot toget for å komme seg hjem til småbruket på Hobøl. Da slår det meg: De to musikkstykkene, Mozarts store messe på den ene siden, Wainwrights sigaretter og sjokolademelk på den andre. Danner ikke disse to, så fjernt fra hverandre i tid og stil, det perfekte spenn for å illustrere Ingrid Bjørnovs liv?

Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Ikke noe idrettsmenneske

La oss skru tiden noen timer tilbake. Oslo viser seg fra sin beste side denne dagen. Sol fra en klar og blå himmel, varme i luften og akkurat passe med folk ute i det fine været. Vi har allerede tilbragt noen timer sammen i Lillesalen i Oslo Konserthus, men tiden har for det meste gått med til fotografering. Når det blir vår tur til å prate, føler vi begge for å komme oss ut, få litt luft og kanskje noe å bite i. Vi krysser det torglignende området utenfor konserthuset og slår oss ned på en vindusplass hos bakeren. Over oss ruver Victoria Terrasse, foran oss rusler folk til og fra sine gjøremål. Det kunne like gjerne vært en fredag med folk på vei inn i helgen.

Jeg er nervøs. Det er gjerne slik når man skal møte noen mennesker man har stor respekt for. Man er redd for å stille de gale spørsmålene, miste stemningen og ikke komme tilbake med noe som helst som er verdt å skrive om. Så i et forsøk på å bryte isen har jeg vært litt frekk. Som takk for at hun stiller til intervju og siden hun er en som er så glad i å leke med språklige krumspring, har jeg tatt med en gave. Min egen bok Hjem og snu kjerringa, en samling med morsomme sitater fra idrettens verden. Umiddelbart kan jeg puste lettet ut – det er ingen tvil om at vi har ting å snakke om.

«Du vet den første singelen fra min nye plate som kom nå i vår, heter Hopp da! Den handler om at du venter på at noen skal hoppe og ikke skjønner hvorfor ingen hopper. Alle er klare og du tenker: Har dere bare glemt hvem som skal si det er nå!» Så overrasker det meg kanskje en smule at hun har skrevet en sang om skihopping, og jeg forsøker å ikke fornærme henne når jeg sier at hun ikke er den som slår meg som idrettsmenneske.

«Det er riktignok en god del idretter jeg liker å se på, men jeg er ikke noe idrettsmenneske,» forteller Ingrid som bare smiler når jeg forsiktig ymter frampå at en oppvekst på Oppsal kanskje burde kastet henne ut på håndballbanen snarere enn på scenen. «Jeg prøvde håndball en gang, men det gikk kjempedårlig. Jeg nedstammer jo fra en idrettskvinne. Moren min var norgesmester i stille høyde i 1953, så jeg er født av en idrettskvinne uten at det ser ut til å ha hatt større innvirkning.» Så har altså eplet falt langt fra stammen denne gangen, konkluderer vi begge. «Men det er mange idretter jeg liker. Skiskyting, sykling og hopp er veldig moro, og dessuten er jo sportens verden rent språkmessig en evig kilde til underholdning og morsomheter.»

Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Nachspiel og dans

I pianoboken hun kom ut med i 2005, hevdet Ingrid Bjørnov at to av de beste grunnene til å spille piano, er at de hyggeligste nachspielene alltid finner sted i et rom med piano, og at den som spiller piano, slipper å danse. Selv innrømmer hun glatt at hun ikke er så ofte på nachspiel, i det minste ikke nå lenger.

«De sterkeste minnene knyttet til dette ligger i tidlig ungdom. For hvis du satt bak et piano, så var det en del andre situasjoner du enten kunne unngå eller ikke bli eksponert for, og du kunne komme unna med ikke å ha vært en del av situasjonen i etterkant.»

Så det å spille piano er egentlig en forsvarsmekanisme?

«Ja, det er en forsvarsmekanisme i veldig mye av det jeg gjør.»

Skal jeg tolke dette dit hen at du ikke er glad i å danse?

«Å nei! Jeg er faktisk veldig glad i å danse, men jeg er gift med en som ikke er det, så det er av og til litt dansing på fredager. Men det er på kjøkkenet.»

Alene?

«Han har skjønt at han må danse med sin kone av og til, og det blir fredager. Men da er jeg ofte ute og spiller, så det blir alt i alt ikke så ofte.»

Ingrid forteller imidlertid at hun har forsøkt å danse på ordentlig, og hun har ifølge seg selv hatt stor glede av å forsøke å danse jazzballett. Det har også gjort henne til en evig beundrer av danseprøver. «Jeg var en periode byens lykkeligste repetitør fordi jeg fulgte mange teaterproduksjoner i prøveperioden. Og det å spille piano på slike danseprøver, det kan jeg gjøre til jeg dør uten å kjede meg. Det å se dansere jobbe og det å være i samme rom med dansere som jobber, det er bare fantastisk. Så det hender jeg forteller til de på Balletthøyskolen at en dag kommer jeg. Når alt annet har ramlet sammen rundt meg, skal jeg bli ballettpianist.»

Hva er det som skjer på en slik danseprøve som gjør det så flott?

«Det ene er disiplinen til danserne. Det andre er toppidrettselementet i det de utøver. Og det tredje er at jeg har forsøkt det selv, så jeg vet hvor vanskelig det er. Ren beundring.»

Du vet at det er akkurat det samme som vi vanlig dødelige som har hatt lyst til å lære å spille piano kan føle når du setter deg ned ved et piano?

«Ja, men det er hyggelig.»

Kontakten med musikken

Ingrid begynte å spille piano allerede som fireåring. Vagt husker hun at pianoet ble båret inn i huset, men hun husker godt at hun elsket det fra første stund hun hørte lyden i det. «Det var mye musikk i barndomshjemmet og det er mye musikk i familien, så det musikalske er nok noe som sklei inn uten at jeg gjorde noe valg.

Kunne det like gjerne vært et annet instrument?

«Ja, det tro jeg. Eller hva tror du?»

Jeg tror kanskje det gjelder at noen ganger så treffer akkurat riktig person, riktig instrument, slik som det kanskje er helt spesielt at Aksel Lund Svindal er så god på ski. Det er ikke sikkert han hadde blitt like god i en annen idrett.

«Nei, jeg har ikke tenkt slik på det. Men jeg tror det handler mer om musikken enn instrumentet. I musikken er du ikke så avhengig av det fysiske som du er i idretten. Mange tror du må ha lange fingre for å spille piano, men det er jo bare tull.»

Jeg trodde bare du måtte ha korte negler jeg.

«Det må du ha, men det må du ha som gartner også. Neglene er rett og slett for nyttige til bare å kunne være til pynt. Nei, jeg tror det kunne vært et annet instrument, det handler mer om kontakten med musikken.»

Har du en favorittakkord? spør jeg og Ingrid begynner bare å le.

«Det har jeg aldri blitt spurt om før,» sier hun og forsøker å tenke. «Jeg har nok hatt en favorittakkord i hvert prosjekt, eller i hvert tiår. Og det er en liste jeg gleder meg til å skrive ned. Jeg har for eksempel vært med på prosjekter hvor jeg har lært meg nye akkorder som umiddelbart har blitt nye favoritter. Da Benedicte Adrian og jeg laget musikken til Den syngende detektiv og mysteriet på Grevly i 2001, lærte jeg meg en moll-maj-9-akkord-med-et-eller-annet-flott-på-toppen. Det er nemlig en krim-akkord. Du vet jeg kunne hatt en hel kveld under Krimfestivalen bare med den ene akkorden.»

Finnes det noen akkorder du hater?

«Jeg er jo ikke noe jazz-hode, så det er en del sånne jazz-progresjoner som kan provosere meg fordi jeg synes de er spikka mer for å vise seg, enn de er spikka for musikken. Men dette har jo selvsagt med platesamling og preferanser å gjøre.»

Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Det året som var så bratt

De siste årene har Ingrid Bjørnov samarbeidet på scenen med Øystein Sunde. Han skrev en gang sangen Det året det var så bratt, og kanskje er det ikke noen bedre beskrivelse på året 1999 for Ingrid Bjørnovs del. Et år med både opp- og nedturer og et definitivt vendepunkt i hennes liv. Dette året mister hennes meget gode venn, artisten Marius Müller, livet i en trafikkulykke. Hun gifter seg med Terje Holli, og sammen med Benedicte Adrian står hun midt oppe i et tungt og omfattende rettsoppgjør med deres tidligere manager og produsent, Ole A. Sørli. Dette er også året hvor Ingrid blir tante, når niesen Ingrid blir født med Downs syndrom. Forholdet til tantebarnet har blant annet ført til initiativet Dagsverk for Down som går av stabelen hvert år på Verdensdagen for Downs syndrom, 21. mars.

1999 er definitivt et vendepunkt i Ingrid Bjørnovs liv også ifølge henne selv. «For meg er det fortsatt en merkelig erkjennelse at du må inn i noe dramatisk, eller ulykkelig, eller at du må røskes opp med rota før du klarer å ta de kloke valgene i livet. Av og til finner jeg det direkte provoserende at noen må dø for at jeg skal få noen klare øyeblikk. Og det er ingen tvil om at uten 1999 er det veldig mye som ikke hadde vært som det er i dag.»

Hva var det som dro deg gjennom alt som skjedde dette året?

«Mitt kjerneprivatliv var ikke rammet av det som skjedde. Ikke på den måten. For å si det sånn: Det var ikke i mitt kjøkken vi stod og snittet blomster på da Marius døde. Jeg ble på mange måter voksen gjennom alt som skjedde i 1999, men det er først nå, flere år senere, jeg virkelig vet hva jeg vil. Nå vet jeg hvorfor humor finnes. For om humoren ikke finnes, så overlever du ikke. Og dersom jeg kan få folk til å glemme seg selv, gi dem et pusterom i en og en halv time, så har jeg en misjon med det jeg gjør. Jeg vet hvorfor jeg er her ute! Og den forståelsen er kanskje 50-årenes privilegium.»

Kanskje?

«For meg er det det. Men jeg er jo en late bloomer. Jeg tror mange vil kalle meg det selv om jeg hadde en flying start.»

Det er kanskje litt rart begrep å bruke med tanke på at du vært en stjerne fra du var ungdom?

«Jo, kanskje. Men som person kan man si at jeg er en late bloomer.»

Tilsyn og trygghet

Ingrid Bjørnov har passert 50, men gir inntrykk av å ha et godt avstemt forhold til dette tidsskiftet i livet som så mange opplever som dramatisk. «De som sier at 50 er det ny 40, er inne på noe. Jeg satt som 40-åring og ventet på at det skulle skje masse, mens jeg egentlig bare ble sittende og lure på hva det var alle maste om. Men da jeg fylte 50, merket jeg at livet forandret seg, ting forandret seg rundt meg. Så 50 er en endring, mens 40 er en vits.»

Kanskje som en konsekvens av alderen eller bare fordi det høres fornuftig ut, har Ingrid i det siste begynt å ta pianotimer igjen. Og hun er ikke i tvil om at det er en nødvendighet. «Jeg tar pianotimer fra tid til annen, ikke så ofte, men av og til. Å ta pianotimer er for meg som å få tilsyn, som å være på en EU-kontroll etter å ha hangla rundt i tretti år med en gammel bil. Den første timen jeg hadde, holdt jeg på å begynne å grine bare fordi jeg var så glad for å få tilsyn. Jeg fikk nesten ikke spilt en tone fordi jeg satt feil, holdt hånda feil og var slapp i ryggen og så videre.»

En del av meg tenker på dette tidspunktet at Ingrid Bjørnov neppe kan ha et reelt behov for å ta pianotimer igjen. Hun kan da alt som trengs? Eller er også dette en del av tryggheten hun hele tiden utstråler? At hun ikke er redd for å gå tilbake og ta hensyn til det helt grunnleggende. Overfor Ingrid forsøker jeg for alvor å sette ord på den følelsen av misunnelse det vanlige pianospilledrømmende mennesket kan kjenne på når hun setter seg ved et piano eller flygel og spiller hva som helst og snakker om og spøker med hva som helst. Det virker som en som har en veldig god kontroll og en veldig god balanse med seg selv og det hun gjør.

Når du tilsynelatende har en så god balanse i livet og trygghet på deg selv, så tenker jeg det må bety at du ikke alltid har hatt det?

«Nei det er nok riktig. Jeg har den tryggheten på visse områder, men ikke på andre. Dette har jeg diskutert mye med moren min, for bortsett fra dette med idretten, så er vi veldig like. Det å innse at utryggheten er din beste motor, er en viktig milepæl i livet. Mor tror aldri at ting går av seg selv, hun er et arbeidsjern. Jeg er mye mer en sånn ustrukturert minstemann som har måttet lære meg arbeidsmetoder etter hvert fordi alt gikk av seg selv. Jeg ble for eksempel veldig forundret første gang jeg fikk dårlig karakter på en matteprøve. Det som er viktig, er at du må bli venner med utryggheten, selv om den selvsagt har dager hvor den ikke er bra. Alt dette har alle i seg i en eller annen form.» Ingrid tenker før hun fortsetter. «For meg stammer kanskje den viktigste lærdommen i det jeg holder på med nå fra Herreavdelingen.» Ingrid har nemlig vært fast innehaver av et relativt eksklusivt medlemskap som kvinne i NRKs Herreavdeling.

«Det har vært 17 år med et radioprogram hvor du skal balansere mellom det forberedte og det uforberedte, og hver uke er det nye blemmer. I Herreavdelingen lærte jeg ganske fort at de beste temaene for humor ligger så nær nesen at du nesten ikke ser dem. Og om du våger å eksponere de øyeblikkene hvor du virkelig føler deg som en dust, da får du mange venner. Denne innsikten endret min måte å jobbe på diametralt.» Så vender hun blikket bakover.

«Det var jo slik i Dollie-tiden at vi skulle være flinke, dyktige og pene. Vi skulle imponere og være vakre. Nå vil jeg fortsatt veldig gjerne være dyktig, imponerende og vakker, men jeg har bare en mye sleipere agenda. For i det øyeblikket du går på en scene for å få folk til å kjenne seg igjen, da har du en annen misjon med det du gjør. Arbeidet med Herreavdelingen og møtet med mange dyktige og forskjellige mennesker har vist meg en annen vei enn den jeg gikk på før. Musikken er fortsatt sterkt med, men hele intensjonen med å gå på scenen er snudd. Og det har jeg blitt trygg av,» understreker Ingrid og synes å være svært fornøyd med å faktisk ha klart å svare på spørsmålet som synes å ligge mange minutter bak oss.

Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Jeg vandrer hjemover, gjennom Oslos gater en varm og god ettermiddag. Ingrid Bjørnov er på vei hjem til småbruket i Hobøl, til nye gartneroppgaver i hagen, til nye show og opptredener og sikkert noen nye akkorder. Jo, jeg tenker nok at Ingrids liv har slynget seg mellom Mozart og Wainwright. Mellom klassisk pianospill, og lattervekkende betraktninger, mellom opp- og nedturer, mellom det trygge og det usikre. Men noe sier meg også at hun i dag er i en rimelig trygg havn, der båten hun skal ut med, har en motor med stødig framdrift, drevet av utrygghet.

Ingrid Bjørnov har gitt ut og medvirket på flere titalls norske plateutgivelser, hun er programleder i Herreavdeling og har også vært programleder for Reiseradioen og flere tv-produksjoner for både NRK og TV2.

Sammen med Benedicte Adrian skrev hun musikalen Which Witch som også ble satt opp på West End i London. De hadde også stor suksess som duoen Dollie de Luxe.

En lang karriere som både pianist, vokalist, komponist, humorist, oversetter og forfatter har gitt henne blant annet to Spellemannspriser, to Komipriser, Leif Justers ærespris og Tekstforfatterfondets ærespris.

Ingrid Bjørnov ga tidligere i vår ut platen «Jugekors & sørgerender»

Høsten 2017 er hun klar med nytt soloshow «Steinway to heaven». Premieren er 24. august i Drammens Teater.

 

 

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar