Vinspalten – Høsten er rød

Høsten er en overgangstid for vindrikkende nordmenn. I mørkere kvelder vil vi drikke mørkere vin.

Strågule, grønnskimrende, svakt rosa og lys oransje blir fjerne fargeminner om flasker vi har åpnet og glass vi har løftet for å prise velfortjente feriedager og gode vennskap. Med våre mørke vintre er det klart på innsiden at vi strekker oss mot lysere drikke i sommerhalvåret, selv om maten vi spiser, ikke er veldig forskjellig fra i vinterhalvåret.

I andre land, som vi kan lese om på turoperatørenes nettsider, er ikke denne trangen til å skifte farge så påtrengende. I San Sebastian helt nord i Spania, nederst i Biscaya-bukten, er blekkspruten best i oktober, men til denne delikatessen velger de gjerne en stille hvitvin eller en boblende cava. Hvit – er for øvrig en farge som ikke er så lett å forbinde med hvitvin. Huset mitt et hvitt; aldri vinen jeg drikker.

Men altså, nå på vei inn i en annen del av vinens fargekart, er det lys purpur, purpur, karmosin, sangria, blodrød og enda dypere rødfarger som skal gi liv til reinsdyrstek med tyttebær, ovnsgrillet ytrefilet eller kanskje til og med en and, slik jeg opplevde en septemberdag i London. Forholdene var de beste. Stemningen var god. En nær venn av meg, heldigvis har jeg ikke mange, inviterte meg til å bo noen dager i hans leilighet i Soho, hvor han brukte tiden på å skrive hjem om fotball og kongelige, når han ikke avslørte politiske konspirasjoner hos Marco, en italiensk trommeslager som drev et trangbodd vannhull i Dean Street. Min venn lente seg over vannhullets eneste bord, brølte til meg gjennom høyttalerlyden fra Sex Pistols, at han visste om et sted hvor de serverte fantastiske viner til en behagelig pris. For en lettelse, tenkte jeg.

Jeg drikker heller en ganske ordinær rødvin som holder 18 grader, fremfor en kostbar vin som holder 24 grader. Blir vinen for varm, er det ikke bare aromaen og smaken som lider, men den munnrensende opplevelsen reduseres til en slapp gurgling. For ikke å glemme den deprimerende opplevelsen det er å drikke en lunken, kostbar rødvin. Det er som å helle pengene ut i vasken.

Min venn tok meg under armen, slik menn gjør i gamle spionfilmer når de spaserer i London i tussmørket, ledet meg gjennom et nettverk av smug og bakgater, til vi omsider stod foran en kinarestaurant. Den ønsket oss velkommen med en dragehodet baldakin i rødt og gull. Et neonlys formidlet med epileptisk rytme at på innsiden av denne bygningen serveres Londons beste Peking Duck. Ikke et ord om rødvin. Tankene mine kretset rundt syresterk riesling eller kanskje gewürstraminer, som kan gjøre jobben når all annen vin ikke passer. Rødvin til kinamat med alle sine kjemiske, limaktige sauser er en umulig kombo for meg.

Inne på restauranten var alt som normalt. Bordene var plassert omhyggelig rundt et stort akvarium med gullfisk og grønne planter. Fra forskjellige vinkler ble fiskene lyst opp av lyskastere, slik at gjestene kunne følge de dovne bevegelsene. På vei til vårt reserverte bord passerte vi en liten bro over en bekk som hele tiden skiftet farge. Frityrdampen lå umerkelig i bakgrunnen, men kom bare frem hvis vi tenkte på den. Kjøkkenet var en åpen løsning, i restaurantens fjerneste hjørne.

«Vi tar Peking-and og rødvin. Det er jo høst, for pokker», sa min venn.

Jeg var hans gjest, og fulgte villig med. I mitt hode gjør man en fryktelig urett mot en så flott råvare som en and, når man friterer den eller steker den i mange timer, bare for å plukke av den kjøttet omtrent som man napper pelsen til en skotsk terrier. Først da skjønte jeg at anden var en overraskelse. Min venn hadde bestilt dagen før, slik man må gjøre med mat som tar så lang tid å tilberede. Det sprø andekjøttet ble servert, pakket inn i pannekaker og smaksatt med plommesyltetøy. Men ingen vin ennå. Kelneren, meget hyggelig og enda mer bukkende, så på oss med et stort smil.

«Vi har en Chateau Mouton Rothschild, hvis det kan passe herrene», sa han.
«Ja, det kan passe», svarte min venn uten å ofre meg et blikk.

Det ble nevnt en pris som jeg oppfattet som latterlig lav. En slik flaske i dag koster mer enn 4000 kroner. Jeg fulgte kelneren med øynene. Han gikk til kjøkkenavdelingen, fant frem en liten gardintrapp, og satt den opp mot avtrekksåpningen til lufteanlegget. Der, et par meter over frityrgrytene, hang en sortlakkert skapkonstruksjon festet til veggen. Herfra hentet kelneren frem en flaske, som han presenterte ved bordet. Flasken holdt minst 30 grader.

Jeg husker ikke så mye mer av den kvelden, annet enn at vinen ble drukket. I ettertid har jeg mange ganger tenkt på hva vi hytteglade nordmenn gjør når vi synes rødvinen er for kald; vi setter den i nærheten av flammene i peisen. Jeg kan ikke si at det er feil, eller at lunken rødvin ikke er bra hverken for vinopplevelsen eller i kombinasjon med mat.

Det vi liker, er riktig for hver av oss.

I Mongolia liker de gjæret hoppemelk, i Norge liker mange av oss gjæret druesaft.

Allikevel, det kan skape glede og opplevelse å ta imot noen standard forslag til temperaturer for rødvin. Forslagene er ingen sannhet, men de stammer fra en lang smakstradisjon og har som regel fulgt vinen fra gården der den er produsert. Mange av produsentene forsyner sine etiketter med temperaturforslag. Det er lettere å finne forslagene, enn det er å ta hensyn til dem.

Her får du noen få råd å ta med deg videre inn i høsten:
• Lyse, lette og fruktaktige rødviner som Beaujolais,enkel Valpolicella og Bardolino, gjerne alkoholsvake 10–12%. 10–15 grader
• Viner med middels kraft og alkohol 12–13% Chianti, ordinære Bordeaux-viner, både enkle og dyrere viner fra Burgund.15–18 grader
• Kraftige viner med mye tannin og alkohol 13–16% Barolo, Barbaresco, Ribera del Duero, Priorat, Amarone, kostbare Bordeaux, Rhone. 17–19/20 grader

Rødviner som kommer fra Australia, USA, Sør-Amerika, Sør-Afrika og Øst-Europa følger alle i det samme sporet: lettere, lysere rødviner skal drikkes kaldere enn mørke, smakssterke og alkoholsterke viner. Unntak finnes alltid.
Man kan bli lurt av fargen på en stor Barolo-vin og en stor burgunder. De kan være ganske lyse.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar