Bergtatt av Berlin

Det gjenforente Tysklands unge hovedstad er en ellevilt spennende verdensby – proppfull av kultur- og matopplevelser, en tilnærmet kaudervelsk kreativitet og en høyst levende, nær og tilstedeværende historie. Jeg vendte tilbake etter 28 år og elsket det jeg fant!

Som profesjonell reisejournalist og selverklært verdensborger har man besøkt noen steder, så her kommer en innrømmelse som kunne vært pinlig om jeg var disponert for slikt: Jeg har bare vært i Berlin én gang tidligere, vel å merke på et spennende tidspunkt, i juni 1990, men likevel. Berlin er den type by «folk som meg» skal være lommekjent i.

Branderburger Tor: Foto Shutterstock

Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har møtt både venner og mer flyktige bekjentskaper som har fortalt meg hvordan jeg ville elske Berlin, og med hvilken undring de har sagt det når de hører at jeg ikke har vært der siden like etter murens fall. Og hver gang har jeg svart «jeg vet det». Selv om jeg kun hadde vært i Berlin den ene gangen, visste jeg at de hadde rett, at jeg ville elske Berlin.

Omsider kan jeg bekrefte det. I løpet av noen sensommerdager som gikk altfor fort, ga Berlin meg alt jeg hadde forventet – og enda mye mer. Den er nå inne og ypper seg blant mine favorittbyer her i verden som fra før teller Barcelona, Paris og London. Det måtte jo nesten bli såpass.

EN HELT ANNEN BY

Berlin anno 2018 er en helt annen by enn den jeg besøkte for 28 år siden. Ikke at jeg husker så veldig mye fra turen. Kontrollpunktet Checkpoint Charlie var ennå bemannet, syv måneder etter at muren hadde falt, men vaktene både på østlig og vestlig side var stasjonert der uten å hindre noen i å gå den ene eller den andre veien, i villrede om hva fremtiden ville bringe, annet enn at den ville bli helt annerledes.

Jeg minnes det gamle Øst-Berlin som ørkesløst, nedslitt og i tilnærmet sort-hvitt. Jeg minnes forfalne blokker, nesten folketomme gater, trikker som forsvant innover i den tidligere lukkede byen med noen få passasjerer i fargeløse klær mot Gud vet hva, samt en og annen nysgjerrig turist. Selv tilhørte jeg egentlig ikke sistnevnte kategori. Jeg var invitert med av Diakonhjemmets forskningsavdeling, der jeg jobbet som sivilarbeider, og 23 år gammel uten den største inntekten i verden var jeg kanskje aller mest imponert over at en halvliter øl i Øst-Berlin kostet fire norske kroner. Det var en god deal!

Graffiti på East Side Gallery i Berlin. East Side Gallery er den lengste bevarte strekningen av Berlin-veggen. Foto: Shutterstock

Jeg plukket med meg en bit av muren – som jeg kanskje finner igjen om jeg leter skikkelig godt – og jeg husker at jeg og de to andre i reisefølget som drakk alkohol besøkte et diskotek i en stor villa et sted i Vest-Berlin. Hvor den lå kunne jeg ikke fortalt om du drepte meg. Jeg husker Brandenburger Tor og det triste synet av prostituerte som sto og hang på gatehjørnene, og jeg mener bestemt at vi var ved en stor innsjø, sannsynligvis Neuer See inne i den enorme byparken Tiergarten. Det eneste jeg husker utover det er at jeg oppfattet byen som enorm. Etter gjenforeningen er den ikke akkurat blitt noe mindre.

GJENFORENINGEN

Hvor begynner man egentlig når man skal besøke dagens Berlin? Med en befolkning på tre og en halv million er den Tysklands suverent mest folkerike by, med et areal som matcher folketallet. Berlin er delt inn i 12 definerte byde-ler, som igjen dannes av 96 såkalte ortsteiler. Et ortsteil er et uoversettelig tysk begrep som forklares med delområder som er historisk bestemt eller tjener statistiske formål. De kan variere voldsomt i størrelse; ortsteilet Neukölln som tilhører bydelen med samme navn huser 160  000 sjeler, mens ortsteilet Malchow i bydelen Lichtenberg har beskjedne 500 beboere.

Mitt gjensyn med Berlin starter i Pankow, mer presist i den tidligere østberlinske bydelen Prenzlauer Berg. Her er et gammelt stadtbad ombygd til det lekre Oderberger Hotel med bassenget intakt, men som for øvrig er pusset opp til en moderne, lekker standard. Vår vertinne fra Visit Berlin forteller at hun selv vokste opp i bydelen den gang dette var Øst-Berlin og om hvordan hun hatet å gå til det dystre, forfalne bygget for svømmeundervisning med klassen. Dette er bare det første av utallige eksempler på hvordan byens nære historie gjennomsyrer dagliglivet.

GAMMELT STADTBAD: Oderberger Hotel var et offentlig bydelsbad i gamle Øst-Berlin som er modernisert og gjort om til et lekkert hotell. Foto: Erik Valebrokk

Det har knapt gått en generasjon siden murens fall og gjenforeningen – ikke bare av Berlin, men av Tyskland – fant sted. Det merkes. Etterspillet både fra den Andre verdenskrig og fra den kalde krigen preger Berlin og hele det tyske folk. Alle komplikasjoner og imperfekte løsninger til tross må det sies å ha gått forbausende bra. Det er ikke nødvendigvis en enkel sak å integrere 16 millioner mennesker som har levd i et diktatur i en moderne demokratisk stat med 63 millioner innbyggere og samtidig omstrukturere økonomien, men det var utfordringen Tyskland sto foran i 1989 og årene som fulgte.

Og hva gjør du egentlig når du plutselig får friheten, når du kan reise hvor du vil, arbeide hvor du vil, kjøpe hva du vil, spise hva du vil, stemme på de politikerne du vil – fra en dag til en annen? Dette var spørsmål østtyskerne måtte ta stilling til, og vi kan bare forestille oss hvor merkelig det må ha vært.

GOOD BYE, LENIN!

Mange har sikkert sett filmen Good Bye, Lenin! fra 2003 der en partitro østberlinsk kvinne faller i koma like før Erich Honecker og hans kvinner og menn mister makten. For å unngå at hun skal få et nytt hjerteslag som risikerer å ta livet av henne når hun våkner etter åtte måneder, må hennes to voksne barn skape en illusjon av at alt er som før, noe som blir stadig mer krevende etter hvert som Øst-Berlin forvandles til et vestlig demokrati. Det kan argumenteres for at dette er en komedie, men Good Bye, Lenin! er like mye en dypt alvorlig film som forsøker å si noe om akkurat hvordan overgangen fra et styresett til et annet artet seg for den jevne østberliner.

Dette er ting byens befolkning fremdeles snakker om, og enkelte velger også å snu på flisa. Det er gjerne fra drosjesjåfører du får høre de mest innstendige og sjelfulle klagesangene, og på vei hjem fra middag en sen kveld snakker vår (tidligere) vestberlinske sjåfør om hvor vanskelig det også var for dem. Det er ikke så lett å få 16 millioner fattigfranser i fanget som skal ha en bit av velstanden din, liksom.

Men ingenting tyder på at Berlin er en splittet by. I Tyskland, som i store deler av dagens Europa, blåser antidemokratiske vinder og varsler kanskje en kaldere tid, men i Berlin oppleves det ikke slik. Her er man – slik jeg oppfatter det – mer enn noe opptatt av å være en moderne storby der individet har størst mulig tumleplass.

PERSONLIG FRIHET

– Jeg flyttet hit fra Cape Town for fire-fem år siden, for-teller guiden Lauren van Vuuren. – Jeg hadde en god jobb i et advokatfirma og gode fremtidsutsikter, men jeg hadde det ikke bra. Berlin hadde i mange år hatt en sterk tiltrek-ningskraft på meg, og en dag pakket jeg og dro hit uten å ha hverken jobb eller husly. Hjemme i Sør-Afrika synes alle garantert at jeg er verdens største taper. Jeg «kastet» jo bort alt jeg hadde i bytte med en usikker fremtid. Nå er jeg frilansguide, jobber med et bokprosjekt sammen med en fotograf som jeg aldri vil tjene penger på, og har noen strøjobber her og der, men jeg har aldri hatt det bedre, aldri vært så lykkelig. Her er det ingen som spør hvem du er, du blir akseptert uansett. Jeg opplever en personlig frihet i denne byen som gjør at jeg aldri kommer til å flytte tilbake. Berlin er blitt min by, forteller Lauren oppglødd.

SYKKELGUIDE: Lauren van Vuuren kom fra Sør-Afrika til Berlin for fire år siden. Hun drar aldri tilbake til Cape Town, sier hun. Foto: Erik Valebrokk

Nettopp dette med personlig frihet definerer Berlin. Ikke en gang i London ser du «ekte» punkere lenger med ordentlige hanekammer, nagler og det hele. Der er de redusert til postkortmodeller fra en svunnen tid, men de har kanskje flyttet til Berlin? Jeg kan ikke huske sist jeg så en mer imponerende hanekam enn hos han typen jeg så gå på en buss i Kreuzberg. Nå skal jeg strengt tatt ikke definere personlig frihet ut fra størrelsen på en hanekam, men det er et syn som sier noe om romsligheten i denne underlige og vidunderlige byen.

PUNKA STIL: Berlin er bohemsk, alternativt og inneholder noe for alle. Foto: Erik Valebrokk

Kreative sjeler strømmer til Berlin fra hele verden, og setter sitt preg på alt fra gatekunst til ballett, og en mer innholdsrik og kreativ smeltedigel skal du lete lenge etter – sannsynligvis forgjeves. Som Lauren så riktig påpeker er det nesten ubegripelig mange pretensiøse tullebukker blant alle disse «kunstnersjelene», men det er også eksepsjonelt mange dyktige utøvere innen ulike retninger som har noe å fare med. Musikere, kunstmalere, skulptører, fotografer, dansere, skuespillere, arkitekter og forfattere finner veien til Berlin og lar seg prege av det de føler og ser og opplever.

DØDSSTRIPEN

På den annen side av spekteret er Berlin nå verdens fjerde største økonomi målt etter nominelt bruttonasjonalprodukt, og derfor også et finanssentrum å regne med. Store internasjonale selskaper etablerer seg hele tiden, og en økende del av bygningsmassen kjøpes opp av eiendomsinvestorer som bygger kontorbygg og leilighetskomplekser.

– Jeg blir litt lei meg når jeg ser den utviklingen, sier Lauren. – Det går så fort. Hadde du spurt meg for bare et år siden om jeg hadde trodd byen ville forandre seg så radikalt i løpet av, si 10-20 år, hadde jeg sagt nei, men nå er jeg ikke så skråsikker lenger.

Lauren viser meg forskjellige bygninger og fabrikkområder som er kjøpt opp og skal bygges om, og der en enorm Adidas-butikk ligger var det tidligere et kunstnerkollektiv som holdt til.

– Adidas! stønner hun oppgitt. – Av alle ting!

Lauren og jeg sykler rundt i området som danner grensen mellom de to distriktene Pankow og Reinickendorf, som tidligere var del av henholdsvis Øst- og Vest-Berlin. Flere steder krysser vi det som var et ingenmannsland mellom øst og vest, eller «the death strip», som Lauren kaller det. Det eksisterer ikke bekreftede tall på hvor mange som ble skutt og drept av østtyske grensevakter under fluktforsøk til vestlig side, men 239 er nevnt. Det føles ganske underlig å sykle gjennom de grønne lungene i den tidligere dødsstripen mens man forsøker å forestille seg hvordan det så ut her og hva som har skjedd her for mindre enn 30 år siden. Det er ikke lang tid.

SAMMEN I TRAFIKKEN: Det er ikke direkte farefritt å sykle i Berlin, men vis varsomhet og det går bra. Foto: Erik Valebrokk

Vi passerer flere gamle fabrikklokaler som er kreative sentra for ymse søkende sjeler og ennå ikke er overtatt av Adidas eller andre representanter for storkapitalen. Panke Höfe ligger skjult i en bakgård med outletsjapper og barer, graffiti på alle flater og lukten av marijuana fra to kompiser som sitter på en benk og røyker. Vi kan trygt kalle dette en smule falleferdige, men også spennende omgivelser. Vi kommer til et gammelt bryggeriområde der det i de tidligere produksjonslokalene er danseskole, og vi møter tre danske studenter som forteller hvordan de elsker Berlin. Det overrasker meg ikke.

DANS(K)E STUDENTER: Disse tre pigerne møtte vi i en pause fra danseundervisningen. Foto: Erik Valebrokk

EN GRØNN VERDENSBY

Ruten Lauren har valgt går delvis langs en liten kanal, og gjennom flere av byens mange grønne lunger og parkområder. Berlin er en grønn by, både i faktisk forstand og i mer overført betydning. Her er parker og kolonihager, forskjellige typer rekreasjonsområder der storbyens støy synes fjern.

Berlinerne er generelt flinke til å omgi seg med planter, trær og blomster. Selv i de mest urbane omgivelser finnes grønne lunger, vakre alleer, små torg og blomsterdekorasjoner på verandaer og langs husvegger.

DER ELVEN RENNER: Berlin er full av elver og grønne lunger.
Foto: Erik Valebrokk

Når du flyr inn til Berlin er du for så vidt ikke i tvil om at du er på vei inn i en veldig stor by, men jeg kan ikke forestille meg et sted av tilsvarende størrelse som ser så grønt ut sett fra oven. Byer som London og New York er som fargeløse betongmonstre i forhold.

I likhet med disse er Berlin så til de grader også en verdensby. Mer enn 600 000 av de 3,5 millioner innbyggerne er av utenlandsk opprinnelse, med alt det innebærer av mangfold. Slikt blir ofte tydeliggjort gjennom mat tilbudet, og da ser man raskt at den tyrkiske og vietnamesiske innflytelsen er spesielt sterk. Du drar liksom ikke til Berlin uten å spise döner kebab eller vårruller.

SOSIAL BY: Det kryr av serveringssteder i Berlin, og graffiti er en del av kulturen. Foto: Erik Valebrokk

I likhet med kulturarbeidere tiltrekker Berlin seg også kokker fra hele verden, og kan skilte med et enormt variert mattilbud. Her er tyske tradisjonsrestauranter side om side med Michelin-restauranter, små høl i veggen der det trylles frem de lekreste retter og store konseptrestauranter som i mange tilfeller er forbausende gode. Noen serveringssteder har svært kort levetid og er i folks bevissthet kun noen måneder før de ikke lenger er trendy nok og et troløst publikum går videre, mens andre igjen kan overleve langt utover det forventede. Slikt kan aldri forutses, men bidrar til at Berlin er en veldig spennende restaurantby, der tempoet er høyt og tilværelsen for de mange aktørene er skjør, der hva som helst kan dukke opp hvor som helst. Enkelte restauranter er tilnærmet umulige å finne – bortgjemt i mørke bakgårder eller i portrom bak parkeringsplasser, men er ofte verdt å lete opp.

ETTER MATEN: Blend Berlin er en gourmetrestaurant som lager spennende varianter på typisk berlinske matretter. Foto: Erik Valebrokk

BERGTATT

Alle disse tingene – maten, kulturen, historien, menneskene, parkene, bygningene – gir Berlin en helt spesiell atmosfære. Det er noe udefinerbart i luften her, en slags kraft du ikke finner noe annet sted. Det er som om hele Berlin er en kjempestor magnet som fanger opp en egen mennesketype som av natur er individualistisk og kreativ, og som finner seg naturlig til rette. Mange er på gjennomreise i Berlin, mens andre, som Lauren, blir livet ut om det lar seg gjøre.

KILOPRIS: Å veie klærne og betale etter vekt er veldig typisk Berlin. Foto: Erik Valebrokk

I løpet av tre dager er det begrenset hvor mye du får sett av en by på størrelse med den tyske hovedstad, men med S-bahn og U-bahn, buss og trikk og taxi og sykkel og de ofte omtalte apostlenes hester, har jeg gjort en brukbar innsats. Det skal jeg ha!

Jeg har spist frokostene mine ved utebord på koselige kafeer. Jeg har spist poké til lunsj og drukket pils i biergartens. Jeg har spist et enormt tyrkisk mezemåltid på Osmanns Töchter og döner kebab på Tadim som går for å ha en av byens beste sådanne. Jeg har spist en gigantisk og nydelig lunsj på Blend som slik navnet antyder baserer menyen på det kulinariske mangfoldet som finnes i Berlin, og jeg har spist curry würzt i et veikryss. Jeg har spist Michelin-måltider på Einsunternull og vegetarrestauranten Cookies Cream. Jeg har drukket negronis i Neukölln før jeg har lett meg frem til kule naturvinbarer for å runde av kvelden.

KUNSTVERK: Denne desserten servert på gourmetrestauranten Einsunternull er sannsynligvis den vakreste artikkelforfatteren har sett. Foto: Erik Valebrokk

Jeg har sett luksusbutikkene ved den historiske avenyen Kurfürstendamm og de mange spennende småbutikkene i Kreuzberg. Om ikke jeg bokstavelig talt har gått i Christiane Fs fotspor ved Bahnhof Zoo har jeg i det minste spasert rundt i noen av de samme gatene der det vel ser en smule annerledes ut i dag enn det gjorde på 70-tallet, og jeg har drukket kaffe på taket av et kjøpesenter og sett ned på et stort og stygt trafikknutepunkt.

Jeg har stått ved den skadeskutte Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche ved Breitscheidplatz og reflektert over den Andre verdenskrigs ubegripelige ødeleggelser, og spasert langs det gigantiske Holocaustminnesmerket nær Brandenburger Tor og reflektert over den enda mer ubegripelige galskapen som tok livet av anslagsvis seks millioner jøder.

ALDRI GLEMME: Holocaustminnesmerket midt i Berlin er ikke til å ta feil av, selv om det ikke er merket spesielt. Foto: Erik Valebrokk

Jeg har spasert langs minnesmerket over Berlinmuren ved Bernauer Strasse, og jeg har sett flere steder der de østberlinske vakttårnene var plassert for å hindre flukt til vestsiden. Jeg har syklet gjennom ingenmannsland, eller «døds-stripen» som min dyktige guide kalte den. Mye av tiden i Berlin brukte jeg til å tenke på hvor frigjørende det må ha vært for byens befolkning på begge sider av muren da den endelig falt i 1989, og hvor utfordrende det må ha vært å samles etter 28 år med fysiske barrierer som brutalt skilte familie og venner fra hverandre over natten, 13. august 1961. Det er spor etter den vonde delen av Berlins historie overalt, og alle berlinere forholder seg til den på en eller annen måte.

Flere lokale berlinere som har vist meg rundt har uttrykt undring over hvor godt vi er blitt tatt imot alle stedene vi har kommet – av den årsak at berlinere angivelig ikke er så hyggelige når det kommer til stykket, men den antagelsen har lite hold i det jeg har opplevd. Er ikke berlinerne hyggelige, hvem er det da?

Alle de som gjennom årenes løp har fortalt meg at jeg ville elske Berlin hadde altså rett, og det tar meg ikke 28 år å vende tilbake. Det er nok heller snakk om måneder. Det er som tidligere antydet noe i luften her, noe som bare er Berlin, akkurat slik en by som Paris også har en helt spesiell, udefinerbar atmosfære som ikke kan sammenlignes med noe annet.
Jeg hadde én eneste ambisjon for min retur til Berlin; å bli bergtatt. Det er å ha mildt sagt skyhøye forventninger til en reise, men de holdt stikk.

Jeg ble virkelig bergtatt. Takk for meg, Berlin. Vi ses snart!

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar