Da Conan Doyle skulle snakke norsk

For Norge er 2016 et stort jubileumsår på Sherlock Holmes-fronten – det har gått 125 år siden mesterdetektiven fullstendig byttet identitet og forvandlet seg til nordmann.

Arthur Conan Doyle hadde rukket å skrive to korte romaner og to dusin noveller om Sherlock Holmes da han bestemte seg for å gjøre slutt på sin suksessfigur. Han skulle rett og slett ta livet av ham. I fiksjonens verden skjedde dette den 4. mai 1891 ved Reichenbachfossen i Sveits. Holmes og erkefienden professor Moriarty utkjempet en voldsom kamp på en klippe, og begge falt mot en sikker død. Det var i det minste slik doktor Watson – som ikke hadde sett selve kampen – gjettet at det hadde gått for seg da han beskrev hendelsene i novellen ”The final problem”.

Etter mange år ga Conan Doyle etter for lesernes press. Sherlock Holmes fikk vende tilbake til livet. Han hadde i realiteten aldri omkommet ved fossen, det var bare Moriarty som hadde styrtet ned fra klippen. Holmes hadde i stedet valgt å dra i landflyktighet noen år for å unngå sine kriminelle motstanderes vrede hjemme i London. Det var i løpet av disse årene i utlendighet at Sherlock Holmes som norsk oppdagelsesreisende dro rundt i Asia, under navnet Sigerson.

Nils Nordberg, den eminente Sherlock Holmes-eksperten, peker i sin siste bok, Mørkets gjerninger, på at Holmes ikke kunne ikle seg sin nye identitet helt uten forberedelser. Om detektiven hadde truffet en annen skandinav på sine reiser – for eksempel på besøk hos Dalai Lama i Tibet – ville det ha vært en enkel sak å avsløre ham. Skulle Holmes utgi seg for å være fra Norge, måtte han derfor ikke bare skaffe seg svært gode ferdigheter i norsk språk, men også gjøre seg kjent med landets seder og skikker, kulturelle referanser og historie.

Det ville ha vært så mye enklere for Conan Doyle å la Sherlock Holmes være en engelsk oppdagelsesreisende, eller kanskje fransk, noe den begavede Holmes lett kunne ha gjennomført, i stedet for de enorme vanskelighetene det innebar at han i flere år lot som om han var nordmann. Men det lå ikke for forfatteren å velge løsninger bare fordi de var enkle, de skulle i stedet gi farge til fortellingen og gi en ytterligere opplevelse av en mangefasettert Sherlock Holmes. Det hendte rett som det var at detektiven plutselig ble utstyrt med en ny, uventet – og mer eller mindre umulig – egenskap eller kunnskap. Antagelig fant Conan Doyle på slike detaljer ganske spontant, uten forberedelser og uten å tenke så mye over hva det ville medføre.

Conan Doyle skrev fort. Da han skrev novellen ”The golden pince-nez”, gjorde han det for eksempel så fort og fokusert at han ikke tok seg bryet med å bla elleve sider bakover i det håndskrevne manuskriptet for å kontrollere navnet på Scotland Yard-detektiven som han hadde introdusert i en tidligere scene. I stedet lot han det bare stå et mellomrom i teksten, slik at han ved en senere anledning kunne tilføye navnet. Dette mellomrommet gjentok seg hver gang Scotland Yard-detektiven forekom i resten av fortellingen, helt fram til den førtifemte manussiden. Noen sider før historien sluttet kom Conan Doyle uventet på hva Scotland Yard-detektiven het, men dessverre husket han feil navn.

Det finns mange eksempler på at Conan Doyle tilføyde detaljer som han nylig hadde lagt merke til i avisene, kanskje var det navnet på en person eller en viss type hendelse. Eller han lot Holmes eller Watson nevne tittelen på noen av Conan Doyles egne favorittbøker eller favorittforfattere. Noe nevneverdig research til novellene sine gjorde han ikke.

Det er derfor lett å trekke den konklusjonen at Conan Doyle var slurvete både i sin research og i sitt forfatterskap, men det dreide seg snarere om at han var uredd. Han var ikke nervøs når det gjaldt detaljene, og mente at om man bare skriver med myndig stemme, så aksepterer leserne også direkte feil. En redaktør tok en gang kontakt med ham og var bekymret fordi det manglet doble jernbanespor på det stedet Conan Doyle hadde skrevet dem inn i et manus som skulle publiseres. ”Da skaper jeg dem nå”, svarte forfatteren.

Hvorfor valgte han så å forvandle Sherlock Holmes til nordmann? Conan Doyle trengte aldri å gjøre noe mer med denne informasjonen, aldri bevise logikken i den. Den var bare en liten detalj før han raskt gikk videre i fortellingen. Det sto ham derfor fritt å velge en detalj som denne.

En ganske troverdig forklaring på at Conan Doyle gjorde Holmes til nordmann, kan være at det nettopp på denne tiden fantes en verdenskjent norsk oppdagelsesreisende, nemlig Fridtjof Nansen. Sigersons reiser minner i og for seg mer om dem som ble foretatt av svensken Sven Hedin, men Conan Doyle baserte sjelden detaljene sine på eksakte fakta – han lot seg bare inspirere av virkeligheten.

En annen grunn til at det var nettopp Norge Conan Doyle kom til å tenke på da han skrev novellen ”The empty house”, var kanskje hans eget forhold til landet. Conan Doyle ble med årene en ytterst bereist mann. Han turnerte rundt i verden og holdt foredrag, ikke minst etter at han hadde blitt tilhenger av spiritismen. En av hans tidligste utenlandsreiser – en ren feriereise – gikk til Norge.

Det var i juni 1892 den 33-årige Arthur Conan Doyle tok ferden hit over Nordsjøen sammen med blant andre den ni år yngre søsteren Connie og forfattervennen Jerome K. Jerome, som året før hadde hatt stor suksess med boken Three men in a boat. Også den gode vennen J. M. Barrie (som senere skrev skuespillet og boken om Peter Pan) skulle egentlig ha vært med.

Overfarten var vanskelig, for bølgene gikk høye. Connie elsket det, hun var den typen kvinne. Hennes sjøsyke venner ville helst ikke se snurten av henne – de følte seg bare enda sykere når hun på sin kjappe måte prøvde å hjelpe dem.

Conan Doyle var selv full av energi. Han var vant med båtlivet etter at han i yngre år tilbrakte sju måneder på en hvalfangstskute i Nordishavet, og nå sørget han for å holde seg i aktivitet. Han begynte å lære seg å snakke norsk allerede på båten, og det gikk så bra for ham at han ble svært så selvsikker.

Noen dager senere, da de hadde ankommet Norge og reist videre opp i fjellene, kom de til et meget enkelt vertshus – egentlig var det bare en gårdsgutt som også hadde rollen som kelner – der de kunne spise lunsj. For å komme seg dit, hadde de reist i små vogner som hver og en bare rommet én person, og som ble dratt av små ponnier. De skulle snart reise videre for å nå målet for reisen som lå noen mil unna.

Midt under måltidet kom en ung offiser inn i rommet og sa noe på norsk. Conan Doyle lyste opp. Dette språket behersket han. Det virket som om den unge offiseren lot seg sjarmere av Conan Doyle, som så pratet i vei som om det var morsmålet hans. Etter at offiseren hadde dratt, spurte Jerome hva samtalen hadde dreid seg om.

Åh, bare om været og om standarden på veiene og at en slektning av ham hadde skadet benet”, svarte Conan Doyle. ”Jeg forsto selvfølgelig ikke alt han sa.”

Da de avsluttet lunsjen og vognene ble kjørt fram, ble det oppdaget at Conan Doyles ponni var forsvunnet. Gårdsgutten/kelneren på vertshuset forklarte at Conan Doyle hadde lånt den til den unge offiseren, hvis egen ponni hadde blitt halt. Da offiseren hadde spurt, hadde Conan Doyle svart ”Selvfølgelig, med glede” flere ganger, og ”Ingenting å takke for”. Noen annen ponni var ikke å oppdrive på flere mils avstand. En av de andre i selskapet valgte å bli igjen for å nyte utsikten noen dager og lot Conan Doyle få låne hans vogn.

Etter denne hendelsen valgte Conan Doyle å være mer forsiktig før han tok i bruk sine norskkunnskaper. Nå visste han hvordan det føltes å mislykkes når man lot som om man var nordmann. Kanskje var det minnet om nettopp dette som enda en gang fikk ham til å utfordre sin detektiv ved å gi ham en nesten umulig oppgave.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar