Det William Nygaard er brennende opptatt av

Det er søndag 13.desember, Luciadagen. På Litteraturhuset i Oslo sitter en gruppe mennesker og skriver nyttårshilsener. Med gløgg og pepperkaker sitter de sammen i ly for førjulsstresset og skriver oppmuntringer i mørketiden.

Men det er ikke vanlige nyttårskort som skal sendes ut i verden neste dag. De som skal motta disse kortene, er fengslede forfattere, journalister, bloggere og kunstnere. Mennesker som sitter fengslet og torturert for å ha brukt sin penn, sin stemme, sitt tastatur eller sin pensel for å ytre en mening eller et kunstuttrykk.

Noen for å ha skrevet en politisk artikkel, noen for å ha tegnet et barn i krig, noen for å ha skrevet poesi eller blogginnlegg. Felles for dem alle er at de skriver eller utøver kunst i et land der ytringsfriheten er under press, der de forfølges, overvåkes, fengsles og tortureres, til og med drepes for å ha benyttet sin rett til å uttrykke seg. Det er Norsk PENs komite for fengslede forfattere som har ønsket velkommen til denne førjulstradisjonen. For de som skriver kortene i dag, er det en nødvendig, vakker og symbolsk handling, for de som mottar dem, kan det være nettopp styrken de trenger for å holde ut, en dag til med tortur, ett år til med isolasjon og mishandling.

En uke etter treffer en svart gummibåt fjellsiden på Lesvos med voldsom fart. Ombord i båten står en klissvåt kunstner fra Damaskus. Han har sittet fengslet og torturert i Syria fordi han spiller Heavy Metal musikk. Det får han ikke. Jeg står selv på stranden og tar imot båten. Han forteller om en hverdag i fengselet der han i over et år var lenket fast stående mot en murvegg. Han kunne høre aktivistene som ropte om løslatelse utenfor gittervinduet. Det var det som holdt ham oppe. De symbolske nyttårskortene gir brått enorm mening.

Men det er ikke bare i land i Midøsten knebling av de frie stemmene er et faktum. En rekke land i verden forfølger, torturerer, fengsler og straffer sine journalister, forfattere, musikere og kunstnere. Noen henretter dem brutalt. I altfor store deler av verden er fri rett til ytring ingen selvfølge. Tvert imot. Vi er i en spesielt heldig situasjon i Norge, der vi kan si og produsere nærmest hva som helst. Noen mener til og med at ytringsfriheten kan gå for langt. At noen på død og liv skal provosere og såre. Men er det egentlig en rett å ikke bli krenket? På mange av Norsk PENs arrangementer går diskusjonene varme, og vi har lov og rett og frihet til å føre dem. Den friheten må vi bruke til å bekjempe den urett som gjøres mot så mange av våre medskribenter. Det er det PEN er til for.

I andre etasje på Litteraturhuset i Oslo sitter de som til daglig jobber for Norsk PEN. På kontoret er det generalsekretær Hege Newth Nouri og fribykoordinator Ingeborg Kværne som tar imot oss. Også styreleder William Nygaard er på plass i dag. Han har nettopp kommet hjem fra Cuba og er på vei til sin årlige guttetur på Geilo, men å snakke med oss om ytringsfrihet og PENs arbeid er så viktig for ham at han har prioritert å sette av tid til dette møtet.

Som aktiv skribent og oversetter har jeg fulgt Williams arbeide så lenge jeg kan huske. Vårt første offisielle møte skjedde da jeg selv bare var fjorten år. Jeg hadde vunnet en skrivekonkurranse for ungdom med en tekst som skulle utgis i en antologi på Aschehoug Forlag. Det var Nygaard selv som delte ut prisen, og med pressen til stede overrakte han diplom og bok. Jeg glemmer aldri de ordene han sa til meg den gang: “Nå må du bruke din penn og din stemme Kristina.” Disse ordene har hengt som en inspirasjon og en påminnelse over alt skrivearbeidet jeg har foretatt meg siden. Prisen ble delt ut på Bok 89 på Inforamasenteret, bare noen få måneder etter at Aschehoug forlag hadde gitt ut Salman Rushdies Sataniske vers. William Nygaard var mitt store forbilde.

William Nygaard ser ut som en varm og hyggelig bestefar. Han er både morfar og farfar, og når jeg spør ham hva slags besteforelder han er, humrer han litt mens han svarer. “Jeg er nok ikke en slik som krabber rundt på gulvet og leker vilt. Men jeg er veldig opptatt av at familien skal være sammen og ha de gode stundene. At vi møtes til måltider, har gode samtaler. At vi snakker om bøker. Det er viktig for meg.”

Når jeg spør ham hva det var som var viktig for ham å føre videre til sine barn og nå til sine barnebarn, blir han voldsomt engasjert. “Dypest sett å holde på med noe du synes er viktig. Det å finne sitt eget “Go”!” Han løfter hånden til en vennlig og engasjert knyttneve. “Å ta en beslutning om sitt eget liv, allerede som barn.”

William Nygaard er svært opptatt av at man skal ha muligheten til å selv velge hva man vil bli, men han legger ikke skjul på at han forsøkte å geleide sin datter inn på legestudiet, og at han en gang han ble spurt, svarte at han ikke trodde sønnen Mads kom til å overta som sjef for Aschehoug noen gang. Vel, William Nygaards datter er lege, og det er hans sønn Mads Nygaard som nå er sjefen i Aschehoug forlag.

“Men de har valgt selv. Og jeg er så opptatt av at denne friheten til å velge ligger i utdannelse. Det er viktig at så mange som mulig får det valget. De mulighetene.” Han sier det med en overbevisende tydelighet.

William Nygaard har et vennlig vesen. Han er lett å snakke med, han ler mye, og han lytter, gir inntrykk av å være en som oppriktig bryr seg om hvordan mennesker har det.

Selv synes jeg ikke William har forandret seg stort siden vi traff hverandre første gang på Bok 89 for tjuesyv år siden. Han ser ut som en mann man har lyst til å snakke litteratur med. Og er det noe William er opptatt av, så er det litteratur.

William var bare 31 år da han ble sjef for Aschehoug. Til tross for den svært unge alderen viste unge Nygaard at han ville videreføre tradisjonene i norsk forlagsverden samtidig som han var opptatt av fornyelse.

Men det er særlig én side av det skrevne ord William Nygaard har vært spesielt opptatt av. I en tale på en av Aschehougs hagefester sier han: “Vi kjemper for det som egentlig driver oss. Vi kjemper for et åpent og verdig samfunn.” Og nettopp retten til det frie ord, retten til ytringsfriheten er noe William Nygaard er selve symbolet på i norsk kulturbransje. Dette engasjementet holdt på å koste ham livet fire år etter at Sataniske vers kom ut på norsk.

I disse dager da det kan virke som om noen utnytter retten til ytringsfriheten bare for å provosere, blir jeg nødt til å stille ham et spesielt spørsmål: Kan man gå for langt i kravet om å få utrykke seg?

Vi snakker en liten stund om balansen, om ordbruken og uttrykkene i mange sosiale medier. Men det er hovedsakelig forleggeri og journalistikk vi er innom.

“Man skal også trykke ting man er dypt uenig i. Som forlegger må man det”, sier han. Og den 7.januar i fjor, i en melding på twitter, viste Nygaard nettopp hvor sterkt han mener akkurat dette:

Hvordan kan en frisluppet Mullah Krekar etter en tvilsom dom og et isolat på to år være “en trussel mot rikets sikkerhet”? La ham i fred.

William Nygaard er helt tydelig på at ytringsfriheten forutsetter en gjensidig respekt og en tydelig vilje til å motarbeide ethvert forsøk på å innskrenke den. Han sier det med en overbevisning som ikke levner noen tvil. Engasjementet er sterkt.

De siste årene har jeg vært til stede ved en rekke arrangementer og appeller der William har snakket. Han gjør det med overbevisning enten det gjelder fengslede journalister fra Tyrkia, torturerte forfattere fra Jemen eller karikaturtegnere fra Syria. Både på seminarer, debattmøter og foran Stortinget og ambassader står Nygaard og andre aktivister og viser solidaritet.

Jeg må spørre ham: “Kan vi kalle deg aktivist?” Han ser utvilsomt ikke ut som det jeg umiddelbart assosierer med begrepet.

“Javisst”, svarer han. Han trekker på smilebåndet, men det ligger et alvor bak blikket. “Javisst vil jeg kalle meg en aktivist.”

Jeg lurer på hvor denne driven hans kommer fra. William forteller om en fin oppvekst. Han mistet både sin far og sin bestefar da han var ung gutt, men han hadde en sterk og flott mor og var aktiv både som skihopper og samfunnspolitisk.

“Driven?” sier han og ser ut gjennom vinduene mot Slottsparken. “Driven er der hele tiden. Dette er en verdibasering jeg tror på. Et lite demokratisk land som Norge må være en hjertepumpe. Men det begynte vel kanskje som en protest mot noe jeg ikke klarte å identifisere meg helt med.”

“Blir du aldri sint? Eller handlingslammet?” spør jeg.

“Jo, jeg blir sint”, svarer Nygaard. “Ikke handlingslammet, men sint. Jeg blir sint når et samfunn er mer opptatt av materiell egennytte enn kampen for menneskeverdet.”

Jeg ser aktivisten i ham. Dette er en mann som kjemper for det han tror på. En mann som setter retten til fri ytring høyere enn de fleste, som er villig til å stå i regn og snø for å markere sin avsky overfor dem som undertrykker, som står under paroler og ber om at journalister og forfattere må løslates. For det er deres rett til å utrykke seg Norsk PEN og William Nygaard jobber for. For forfulgte og fengslede skribenter i hele verden. Særlig har de jobbet med Tyrkia, Afghanistan, Tunisia, Etiopia og Hviterussland.

William Nygaard slår meg som en mann som har rukket å gjøre nesten alt. Det virker som om han har vært nesten like aktiv etter at han forlot sin sjefsstilling i Aschehoug forlag og kunne gått av med pensjon. Likevel må jeg spørre ham. “Er det noe du drømmer om, noe du ikke har gjort ennå? Har du et ønske på Bucketlisten din?” Her trenger ikke Nygaard å tenke seg om. Han svarer med det samme: “Hvis jeg kunne gjort bare én ting nå, en helt vill ting, så ville jeg reist i Marco Polos fotspor. På motorsykkel og sykkel, med tog og hest og kamel …”

Fotografen min, Kine, og jeg ser på hverandre med det samme, dette vil vi være med på.

“Hehe, vi får nå se”, humrer William vennlig. Jeg ser ham for meg, på kamel.

At William Nygaard er flink til å holde på hemmeligheter, er helt sikkert. Bare et par dager etter at William og jeg satt på Litteraturhuset og snakket om den livsviktige ytringsfriheten, kom følgende pressemelding på PENs hjemmesider.

Norsk PEN har tildelt Ossietzkyprisen for 2016 til Edward Snowden, for hans innsats for å forsvare ytringsfriheten. Norsk PEN har invitert Edward Snowden til Oslo for å motta prisen i Universitetets Aula fredag 18. november. Edward Snowden har et sterkt ønske om å komme til Norge for å motta prisen personlig.

Norsk PEN har gitt Advokatfirmaet Schjødt i oppdrag å tilrettelegge rettslig for at Snowden kan reise trygt til Norge for å motta prisen, uten å risikere utlevering til USA. Advokatfirmaet Schjødt har i denne forbindelse på vegne av Edward Snowden tatt ut stevning mot staten ved Justisdepartementet. Norsk PEN ved styreleder William Nygaard har trådt inn i saken som partshjelper.

Formålet er å få rettslig fastslått at Norge ikke har adgang til å utlevere Snowden til USA, dersom han kommer til Norge. Snowdens påståtte lovbrudd består i å ha varslet om masseovervåking i regi av det amerikanske etterretningsbyrået NSA. Hans handlinger er klart av politisk karakter, og det er da klart etter den norske utleveringsloven og internasjonal rett at han ikke kan utleveres til USA.

Vi har allerede avtalt at vi i neste nummer av 55pluss trykker et lengre intervju med generalsekretær Hege Newth Nouri om nettopp denne saken. For det er særlig én sak som har opptatt William Nygaard og de andre i Norsk PEN det siste året. Fokuset på varsleren Edward Snowden har vært stort, og Snowden, Norsk PEN og aktivisten William Nygaard er i ferd med å skape historie.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar