Et lite stykke Norge

Mange av oss drar ut av landet for å få de store opplevelsene, og kanskje har vi lett for å glemme at vi bor i et av verdens vakreste land. Derfor tar vi bilen fatt og setter kursen mot et lite stykke Norge.

Noen ganger sitter jeg helt stille og ser langsomt i veggen”, synger Odd Børretzen idet vi svinger inn på tunet på Valbjør gård i Vågå.

Det tar ikke lang tid før vi skjønner hva han synger om, og hvorfor han finner glede i å gjøre absolutt ingenting annet enn å la sinnet hvile. Veggen vi stirrer inn i her i Vetlestugu er oppført på 1700-tallet, og den eneste lyden vi hører er klangen fra en bjellesau. Geitene på gården har dratt til seters for sommeren, bare killingene er igjen – de hopper rundt på tunet utenfor. Det er fyr på peisen. Tømmerveggene får liv, mens skuldrene senker seg til toner fra bjellesauen. Det slår oss at alle burde prøve å se langsomt inn i en tømmervegg iblant.

Omkranset av tømmervegger fra 1700 tallet i Veslestugu på Valbjør gård i Vågå er det ikke vanskelig å la tankene hvile for en stakket stund.
Foto: Knut Røthe

BYGUTTEN OG ODELSJENTA

I 1943 kom en ung mann fra Bestum i Oslo til Valbjør gård for å studere gamle bygninger. Lite visste han at han skulle møte sin store kjærlighet på gården – odelsjenta på Valbjør. I dag er gården bebodd av tre generasjoner. To furuer står plantet tett sammen utenfor kårboligens kjøkkenvindu, plantet til ære for den livslange kjærligheten som oppsto den gangen i 1943.

Omkranset av seks nasjonalparker består gårdstunet av tretten hus, i tillegg til et loft fra middelalderen – visstnok det eneste i Norge som fremdeles er i bruk. Et skinnbrev funnet på Valbjør kan dateres tilbake til 1300-tallet.

En av stuene på Valbjør gård, som sies å ha røtter tilbake til 1300-tallet.
Foto: Knut Røthe

Det er som å være statist i et folkeeventyr. Vårt eventyr forteller om den siste som så det enorme Jutultrollet – en mann fra en gård rett i nærheten, som fikk skyss hjem i en farkost han aldri hadde sett maken til. Ved Jutulporten ba skyssmannen gårdskaren om å lukke øynene, og ikke under noen omstendigheter se opp. Men nysgjerrigheten tok overhånd. Bonden så et lysglimt idet porten gikk opp og trollet forsvant inn i fjellet. Nakken hans ble værende i den samme fastfrossede stillingen resten av livet.

Jutulporten ligger rett nedenfor Valbjør gård. Kanskje så vi et lite lysglimt derfra i går kveld etter at vi hadde slukket lyset i Vetlestugu, og det bare var glør igjen i peisen. Eventyrene får liv på Valbjør, men heldigvis slår de seg ikke lenger på nakken.

Sagnet forteller at Jutultrollet sist ble sett akkurat her, der Jutulporten danner inngangen til fjellet.
Foto: Knut Røthe

UT MOT HAVET

Vi spiser frokost i hovedhuset: Det er geitebrie, mild hvit geitost og geitepølse på bordet – alt laget på Valbjør. Uten-for vinduet leker geitekillingene. Vi får hilse på gårdens kattunger og egentlig vil vi bli lenger, men Valbjør er bare et stopp på veien mot målet denne gangen. Tre generasjoner vinker farvel på trammen.

– Det er som å leve i et postkort, sier mitt reisefølge idet vi passerer Jutulporten på vei mot Vågå.

Vi tar Trollstigen ned, gjennom lange tunneler der vi er like spente hver gang på hvilket landskap som åpenbarer seg når vi kommer ut av mørket. Til slutt når vi frem til havet. Vi spiser sveler på fergene som tar oss langs fjorder og fossefall. Turister knipser bilder og kan ikke få nok av dette. Ikke vi heller.

”Undrer meg på hva jeg får å se…” Det er like spennende hvilken utsikt du møter hver gang du kommer ut av en tunnel ned gjennom Trollstigen.
Foto: Knut Røthe

Den siste fergen vi tar, legger til havn i Sæbø. Her sjekker vi inn på det vakre Sagafjord hotell med en panoramautsikt mot Hjørundfjorden, den majestetiske Slogen og Aksla som kan ta pusten fra den mest blaserte turist.

Vannet endrer seg hvert minutt, og himmelen maler alle regnbuens farger – alt etter tiden på døgnet. Fjellene er grønnkledde og noen steder svarte. Igjen kommer Børretzens milde formaninger smygende, om dette med å stirre langsomt og la sinnet hvile.

Utsikten fra Sagafjord hotell mot Hjørundfjorden, den majestetiske Slogen og Aksla kan ta pusten fra den mest blaserte turist.
Foto: Knut Røthe

GRØNN LYKKE I EN HENGEKØYE

Men vi har ikke kommet til Sæbø for å stirre på vannet fra hotellrommet. Vi vil ut og oppleve naturen, se hva som skjuler seg i de grønnkledde fjellene som omkranser fjorden. Ryktene forteller om en hengekøye øverst oppe ved tregrensen, og vi er ikke vanskelige å be. På vei oppover i fjellsiden finner vi små norske flagg som vaier i vinden ved benker og utkikkspunkter. Furuskogen er trolsk, kanskje selveste Jutultrollet har vært innom her en gang? Skogbunnen er dekket av kløver, og vi leter en stund etter en kløver med fire blader før det slår oss at vi er lykkelige nok akkurat nå. Det lukter fuktig skogbunn og barnåler.

På vei oppover i fjellsiden fra Hjørungfjorden finner vi små norske flagg
som vaier i vinden ved benker og utkikkspunkter.
Foto: Knut Røthe

Furuskogen går brått over til løvskog, tett som en jungel. Gresset rundt stien er nyslått, og iblant ser vi glimt av fjorden der nede. Og så: Hengekøyen! Der kan man ligge og stirre så langsomt man vil. Drømmen må være å tilbringe natten her på Gunnarråsa, 350 meter over havet.
Under oss ligger den vakre Hjørundfjorden, velsignet fri for besøk av store cruiseskip. Her kjempes det for å holde området rundt Sæbø grønt: Ingen heliskiing om vinteren, ingen eksos fra skipene om sommeren. Bare stillhet og en skjønnhet du mister pusten av.

350 meter over Hjørungfjorden finner du en hengekøye med fantastisk utsikt. Her kan du ligge og stirre så langsomt du vil.
Foto: Knut Røthe

FOR EVENTYRERE, KONGER OG DRONNINGER

Vi blir anbefalt å padle tidlig på morgenen, og på et blikkstille vann er det vanskelig å beskrive naturopplevelsen uten at klisjeene tar overhånd. De dramatiske fjellene, skyene, den blikkstille fjorden, måkeskrik, bjellesau, gressende kyr. Det er nesten for mye. Kanskje skulle man padlet i hardangerbunad. Det hadde egentlig passet perfekt. Etter padleturen blir vi servert kaffe av butikkeieren på den lokale nærbutikken i Sæbø. Ved nabobordet sitter to eldre karer fra Øie, som forteller at de ofte tar fergen over til Sæbø for en kaffetår. De synes vi burde gjøre det samme, bare motsatt vei – og besøke Øie. Men ikke for å ta en kaffetår.

– Dere må spise lunsj på Hotell Union Øie, sier de to herrene og blunker lurt.

Hotellet skal være stedet for ”eventyrere, konger og dronninger”, og vi setter oss beskjedent i kategorien ”eventyrere” for anledningen. Helt siden 1891 har Union Øie vært et sted der gjester kommer for å nyte stillheten, roen og det gode liv i storslagne omgivelser. Rommene på hotellet er oppkalt etter kjente personer som har bodd her gjennom tidene. Og listen er imponerende: Keiser Wilhelm II, Kong Oscar II, Dronning Maud og Kong Haakon, forfatterne Karen Blixen, Knut Hamsun, Sir Arthur Conan Doyle og komponisten Edvard Grieg skal alle ha bodd her i sin tid.

Som om alle berømthetene ikke skulle være nok, kan Union Øie i tillegg skilte med sitt eget spøkelse. Tjenestepiken Linda skal ha druknet seg i fjorden da hun i fordums dager ikke fikk gifte seg med sin store kjærlighet, tyske grev Philip, som ferierte på hotellet. Hun går igjen i Det blå rommet – rommet de to turtelduene delte.

Et hotell for eventyrere, konger og dronninger – og selvsagt spøker det på Hotel Uion Øie.
Foto: Knut Røthe

Vi treffer verken berømtheter eller spøkelser, og kan konsentrere oss om lunsjen som alene er verd turen. Maten er kortreist, og pikene som serverer ser ut som de er tatt ut av en reklame for norsk melkesjokolade. Omgivelsene er en reise i tid. En klassereise. En kulturreise.

– Der døren står åpen kan dere bare gå inn og se på rommene, sier de blide damene i resepsjonen.

Biblioteket, peisestuen, kaffesalongen, trappen opp, trappen ned: Det er rett og slett storslagent. Ute i hagen, eller parken, drikker gjester kaffe fra små porselenskopper. Glade og mette drar eventyrerne tilbake med fergen over fjorden, tilbake til rommet med utsikten.

BLUES VED REISENS SLUTT

Om vi ikke treffer konger og dronninger på Union Øie, får vi til gjengjeld en smak av berømtheter tilbake på den andre siden av fjorden. Den første helgen i juli hvert år står den vesle bygda Trandal på hodet. Da arrangeres nemlig bluesfestivalen Trandalblues, og dette året er intet unntak. På hotellet vårt kommer det ene stjernebandet etter det andre inn av dørene. ”Blues Brothers”, fløyet inn fra Amerika, sitter ved bordet ved siden av oss og spiser middag. Båter frakter tilreisende fra nær og fjern over Hjørundfjorden til brygga utenfor rommet vårt. Vi blir med en av båtene når Knut Reiersrud band skal spille. Og det som blir kalt Norges vakreste bluesfestival innfrir til fulle, i likhet med vår fantastiske opplevelse av et lite stykke Norge.

Trandalsblues er en årlig festival som trekker til seg topp artister i fantastiske omgivelser.
Foto: Knut Røthe

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar