Inn i ryggraden

Magne Furuholmen har skrevet sin historie i over 30 år med ord til musikk, ord i keramikk, setninger på bilder og bokstaver i frie konstellasjoner. Så hvor skal man begynne historien om en av landets fremste artister og kunstnere? Kanskje der vi er sterkest og mest sårbare: Ryggraden. Det kan i grunnen ikke bli et bedre bilde på Furuholmens kunst.

– Etter å ha lempet 70 tonn leire til skulptur-parken på Fornebu i 2017 pådro jeg meg heldigvis en prolaps, forteller Magne Furuholmen spøkefullt.

Han setter seg med en bevegelse og trekk over ansiktet som alle med vondt i ryggen har, etterfulgt av et tappert smil når kroppen endelig kan beskytte ryggen i en låst positur. Jeg foreslår yoga, noe han raskt parerer med at kona er yogalærer.

Foto: Bjørn Wad

Det er lenge siden jeg hengte opp a-ha plakater over Stompa-sengen og Barbiehuset mitt og danset til Take on me under discolampen på Grender’n hver torsdag; et riff som ble skrevet av Magne allerede i 1977, da han var 15 år gammel. Et sted på veien fra skinnarmbånd til blå nystrøken skjorte endret Furuholmen seg fra kommersiell popartist til en kunstner som selv setter reglene. De fl este kjenner Magne Furuholmen fra musikken, som en av landets største internasjonale stjerner i a-ha. Men den visuelle kunstneren Magne har nok opptatt flest år av hans liv. Siden debuten i 1989 har han skapt seg en status som en av landets prominente samtidskunstnere, en posisjon som har ført til samarbeid med landets fremste kunstnere og Dronningen selv, og ikke minst en dyktighet og særegenhet som har satt avtrykk på offentlig rom over hele landet med hans typiske monumentale, ord- og bokstavdekorerte krukker.

VAREMERKE: Krukkene med ord har blitt Furuholmens varemerke. Hans kunstpark på Fornebu har vakt stor oppmerksomhet.
Foto: Bjørn Wad

FRA PROLAPS TIL DRODLING

Det er under en time til et hundretalls mennesker skal entre Bærum Kunstforenings lokaler for å mingle, bli sett og se. Kanskje helst i den rekkefølgen. En DJ tester musikk, og tre av Magnes assistenter løper rundt. Vi har fått låne hovedpersonen i en snau halv-time, og jeg er lett bekymret for om det er nok tid for å komme under huden, ja, inn til ryggraden hans. Heldigvis har vi møttes før, og kan droppe all bakgrunnsprat. Det private er heller ikke et tema. Vi er her og nå, mens Sandvikselven renner i stadig bevegelse utenfor og folk fl est løper rundt på Sandvika Storsenter uvitende om at en internasjonal kjendis har ryggsmerter på en gressslette et steinkast unna.

Foto: Bjørn Wad

Selv sitter han rolig som en bauta, uanfektet, med fullt fokus på oss og velartikulerte og gjennomtenkte setninger om bildene og det siste årets kunstprosjekter. Kanskje er det bare ryggen som nå tvinger ham til ro, men han virker faktisk lite beveget over at en utstilling skal åpne og at sirkuset rundt snart starter. Snarere ukomfortabel, som om han ikke har lyst til å være der. Jobben er allerede gjort, kanskje er hodet videre i neste prosjekt. På scenen som artist må han levere der og da til hundretusenvis av fans. Her inne, på galleriscenen, er prosessen avsluttet for lenge siden i atelieret på Trafo i Asker.

– Det er likevel veldig likt, forklarer han, – om det er i et lyd-studio eller i atelieret. Når det har forlatt meg, så er det der ute – uavhengig av om det er pop-musikk, underholdning eller stilt ut på et galleri. Utenfor min kontroll.
Og på veggene rundt ham henger så å si et direkte resultat av prolapsen og en påtvunget endring i kunstnerskapet; fra en kraftanstrengelse av en kunstproduksjon og den monu-mentale skulpturparken Imprints på Fornebu til der det hele startet på 1990-tallet i en serie med etsninger: Streken. Eller drodlingen. Magne ler.

– Jeg drodler som regel på alt jeg har for hånden – det er en evig kamp om papir på hjemmebane. Servietter, blader, ja, alt blir fylt opp. Ikke minst er det slik at når jeg sitter i telefonen avhenger mønstrene som oppstår av de jeg snakker med om det blir skarpe kanter eller myke former. Assistenten min la merke til dette, og sa kan du ikke tegne på kobber-plater i stedet? Det var et perfekt avbrekk i en periode med ødelagt rygg, og som en renselse mot min evige hang til å benytte bokstaver og språklige krumspring, forklarer Magne.

Forsiktig strekker han ut et ben og peker på den nyeste serien som ble født ut av drodle-oppdagelsen til assistenten: Spina, med følsomme, lekne, fargerike drodlinger med referanse til ryggsøyler og deler av skjelettet, knokler og organisk materiale. Jeg tenker at som i så mange av Magnes verk er det søylen, det bærende elementet i en konstruksjon (kroppen) han tegner – det sterke, som også kan knekke og være det sårbare og felle deg på et blunk. For midt i det grafiske, sterke og kraftfulle i Magnes verk er det en sårbarhet. Og en kommunikasjon. Eller mangel på, i de brutte tekstbildene. En stadig higen etter å sette sammen nye ord og meninger. Enten det er noter eller ord. For musikk er jo også et språk.

KORSFESTELSEN

På den andre veggen bak oss henger tresnittene i serien  Stigma fra 2018. Under ordet ICON er en fraværende Kristus-skikkelse kun representert ved sårene i hender og føtter, noe som gjør at øynene danner en slags menneskeskikkelse. Deler av et kors kan skimtes på et annet motiv. Det er sterke bilder. Hvem henger på korset? Hvem er stigmatisert? Vi får ikke noe svar, men tvetydigheten ligger der, rett under merkene.

– Det har gått ti år siden jeg jobbet med tresnitt, forteller Magne.

– Sånn sett kan man si at ringen er sluttet nå, med at tresnittene kommer tilbake med tresnittserien Stigma. Vi har brent og skåret i furuplater. Stigma betyr ”merke” og henviser i en viss grad til en lidelseshistorie. Mennesker har gjennom historien blitt brennmerket eller skåret i – for å ydmykes, utstøtes eller straffes, både som kulturelle og religiøs grupper: En stigmatisering. Jeg gjør det samme med treplatene. Motivene er røffe, og treets egenkarakter kommer tydelig frem. Vi har egentlig gjort det omvendte av måten man vanligvis lager tresnitt på, der fargen valses på overflaten. Disse tresnittene er derimot laget som dyptrykk, der fargen er slått inn for hånd og ligger i bunnen av platen.

For de som ikke kjenner Magnes side som kunstner, kan man si at det startet med maleri og grafikk i 1989 på en ut-stilling på Galleri Sølvberget i Stavanger – og i 20 år har han vært en eksperimentell grafiker: I 1989 kom de dagbokaktige seriene Vulnerability og Ikaros, og tresnitt-serien Kutt i 1995. I Kutt brukte Magne personlige minner fra farens flyulykke som utgangspunkt. Faren var jazzmusiker, og hvert verk i Kutt henspiller på jazztitler fra en håndskrevet liste Magne fant i farens ødelagte trompetkasse. Hver tittel er kuttet opp og gjort om til form og farge.

I 1995 fikk Furuholmen juryens prise for tresnittet Traveller på Høstutstillingen, og det samme året laget han  Flag for Burma. Året etter kom porteføljen Everything happens to me: Fem tresnitt, et dikt skrevet av Henning Kramer Dahl og fi re CD-er med musikk av jazzlegenden Chet Baker. Verkene ble laget mens Furuholmen konstant spilte Chet Baker for
å se om musikken ble overført til grafikken. Deretter kom prosjektet Payne’s Gray i 2004, der nettopp denne fargen var dogmet Magne hadde å forhold seg til, som en trassig protest til at kritikere hadde begynt å kalle ham en kolorist. Han utforsket den blå-grå fargen i alle dens nyanser, en farge funnet opp av 1800-tallsmaleren William Payne.

– Serien Payne’s Grey handlet om å disiplinere meg vekk fra koloritten, derfor valgte jeg meg denne gråtonen å jobbe ut fra. Dogmet var å utforske dette til mulighetene var utmattet. Jeg liker å lage regelverk for hva jeg kan tillate meg. Det frigjører kreativiteten. Du kan si at den type rammer gjør at små oppdagelser kan fører til store konsekvenser, forklarer han om valget som for mange kan virke nokså begrensende.

TRESNITT: Tresnittet som uttrykk har fulgt Furuholmen i mange år,
der treets sårbarhet og mønster står tydelig igjen som spor.
Foto: Bjørn Wad

I den neste grafikkserien hans Alpha-Beta tok trykkene utgangspunkt i enkeltbokstaver, og på en limited edition vinyl med tittelen ”Word Symphony” kuttet han opp vokalfi lene fra a-has album The Foot of the Mountain til enkeltord, organiserte dem alfabetisk med tilhørende toneverdi, og laget nye musikalske verk ved å sette sammen helt nye setninger der melodiene ble skapt gjennom denne metoden. Blue note Boulevards, en artist-book med originale tresnitt på hver bokside, var en slags reise gjennom jazzhistorien fra 1939 til 1969. Men hvorfor alle disse reglene? Begrensninger for at det ellers vil bli for mange valg – for utflytende? En ekstrem kontroll? Eller forsøk på å temme en galopperende
kreativitet?

– Jeg like å sette stramme rammer for meg selv. Jeg bruker en del tid i forkant av et prosjekt for å finne en vei inn, for så å la det utvide seg derfra. Resultatet blir det jeg finner underveis. Jeg lager dogmer, regler – det gjelder enten det er musikk eller visuelle prosjekter. I starten er alt fylt av tro og tvil, og troen må overvinne tvilen. Man må åpne seg og ha tillit til prosessen. Ta sjansen. Jeg leter alltid etter det jeg ikke kan. Jeg jobber nok mot en utmattelse, en kollaps – det dytter meg inn i noe nytt. Jeg må alltid ut av det vante og inn i noe nytt for å hente energi.

FRA DOGME TIL DOGME

Slik har Magne Furuholmens over 30 år lange karrière forløpt: Fra dogme til dogme, eller node til node som han kalte det sist vi møttes. For den som ikke kjenner Furuholmens kunstunivers kan det fort oppsummeres slik: Pengetre på Oslo S der han hengte opp 40 000 kroner i pengesedler, som naturligvis ble ribbet i løpet av natten. Altobygget i Asker sentrum pakket inn med anagrammer. Billedvev ved prestisjefylte Dovecot Studios i Skotland. En bok på 400 sider om hele hans kunstnerkarrière med tittelen IN TRANSIT. Fire menn i dresser med speilmosaikk, gevir på hodet og gassmasker som lager musikk de ikke liker og ikke kan, sammen under artistnavnet Apparatjik, som laget spiselige penger til åpningen av Deutsche Bank’s nye hovedkvarter i Frankfurt og oppfordret folk til å spise pengene fremfor å handle mat. Porselensserviset Love Hearts. En forseglet skulptur i resepsjonen på Riksarkivet fra 2012 – Tidskapselen – med tanker fra elever ved 20 videregående skoler skrevet på brev lagret i metallbokser, til fremtiden som en reaksjon på 22. juli. I 2031 åpnes skulpturen. Bokstaver og former malt på blodige laken med målene til en sykehusseng fra akuttmottaket på Rikshospitalet i serien ”Futura Plus” fra 2012 som refererer til livet innenfor sykehusets vegger, men også til dramaene som har utspilt seg på disse laknene. Et gigantisk seil på 1800 kvadratmeter til Kjell Inge Røkke. En korthus-skulptur på 5 x 5 meter laget i resirkulert aluminium til Nobels Fredssenter da de ønsket et verk i forbindelse med utdeling av Nobels Fredspris 2007 til Al Gore og FNs klimapanel. Utgangspunktet var internasjonale spillkort med likt forhold mellom bredde og høyde på cirka 1 x 0,5 meter. Til sammen skar han ut 52 kort fra skrap fra Alnabru og et kræsjet jagerfl y. Et helt gallerirom kledd med aluminiumsfolie og beskyttende alufolie rundt snø- og isskulpturer med tittelen ANTICLIMAX i forlengelse av dette.

– Med ”Climax” var poenget å finne et irriterende tydelig og enkelt symbol for vår sårbarhet. Korthuset står i et slags visuelt vippepunkt mellom noe skrøpelig og noe bastant – mellom det håpløse og det håpefulle. Jeg spurte ti tilfeldige mennesker om de mente korthuset vil falle sammen eller bli stående. Svarene sa mye om folks forskjellige holdninger til vår tid, sa Magne om prosjektet.

CLIMAX: Med skulpturen Climax skar Magne Furuholmen ut 52 kort fra skrap fra Alnabru og et kræsjet jagerfly.
Foto: Bjørn Wad

Og slik vi ofte ser ham: Bilder av bokstaver og fragmentert tekst. Dukkeversjoner av Magne Furuholmen, portretter av ham slik andre ser ham – eller vil se ham, i et rom med Furuholmens stemme på hundre lydspor i installasjonen Mange Furuholmen Discussing Art with Himselves. Og de mer all-ment kjente prosjektene: Som plateartist med to soloalbum og selvfølgelig popkarriere i a-ha.

– Uansett hva slags oppdrag jeg får, er jeg nøye på at jeg må ha full frihet. Jeg prøver å lage noe som har verdi uansett om jeg jobber med billedkunst eller kommersiell pop-musikk, sier Magne.

Men tilbake til nåtiden. For det er alltid en slags kamp med materialene før Magne og de blir venner og finner en ny løsning, en syntese. Furuplatene er brent og kuttet i. Rundt oss har leiren blitt slått med balltre og stemplet med bokstaver i skulptursøyler fra serien Literary constructs, vist på Oscar Niemeyers MAC Niteroi Museum i Brazil i 2016. Bokstavene i tittelen har etter sigende mulighet til å danne 5500 ord i det engelske språk.

– Disse skulpturene starter som nøytrale industrielt produserte søyler. Deretter skjæres de i, slås på, bygges ut, i prosesser som setter sine spesifikke spor. En prosess som ikke kan reverseres. Tekstene er ofte egen lyrikk eller tidvis ord-konstellasjoner fra litteraturen. Jeg kaller det en eksplosjon av språket – en brytningsøvelse der nye sammen-stillinger og nye konstellasjoner finner sted. Jeg forsøker å fornemme meg frem til en ny, uoppdaget historie i mulighetene som ligger der.

Men hvor kommer energien fra, den stadige higen fremover?

– Jeg er nok en som alltid tvinger meg selv fremover. Du kan ikke gå tilbake igjen etter å ha slått leiren med et balltre eller sluppet den i bakken. De første arbeidene i en serie starter fra null, mens det neste verket alltid er avledet av det første.

Dronningskulpturene på et sjakkbrett utenfor Bærum Kunstforening er klare til å angripe og trumfe inn en sjakk matt.  Queen VS Queen  fra 2018, med to sorte og to hvite skulpturer. Tittelen viser et av sjakkens siste trekk; dronning og konge mot dronning og konge. Men hvem er dronningene? Hvem har påført slagene i leiren eller brennmerke-ne i tresnittene? Samfunnets avtrykk og merker?

– Det er viktig for meg å ha en dialog med fortiden. Nylig laget jeg en utsmykning til kirketrappa i Middelfart i Danmark. Disse er nesten figurative og minner mest om sjakkbrikker, sannsynligvis fordi jeg så på sjakk-VM i perioden. Verket Queen VS Queen ble også laget da. Slik de står her danner de et slags sjakkbrett med 60 x 60 centimeter ruter over et område på 480 x 480 centimeter. Et slags dadaistisk sjakkbrett der det er uklart hvilke brikker som er hva. Det kan også muligens tolkes inn en mer alvorlig underliggende tone: To hvite og to sorte skulpturer – kommuniserer de i fellesskap, eller står de mot hverandre i konflikt?

ARBEID MOT ENSOMHET

Hvordan ser det egentlig ut i landskapet inne i Magnes hode

– disse nodene, som jeg ser for meg som tankekart og bobler i hundrevis av bind, der en boble utforskes og fører til et titalls nye emner og prosjekter. Kan det være stille i et slikt hode, der alle steiner skal snus, der hvert tema, bok eller minutt skal melkes til siste mening og mulighet? Kanskje når man sitter ved et hav og ser på en stille, vannrett horisont?

– I den situasjonen er jeg egentlig også på jobb. Å se på horisonten trigger noe. Det er sjelden jeg ikke finner noe å bruke i en gitt situasjon, men jeg får nok egentlig mest inspirasjon gjennom å jobbe. Det er lite jeg kan tenke på som ikke fanger min nysgjerrighet, som ikke kan brukes. Hver bok jeg leser fører til tusen nye tanker. Alt jeg opplever eller sanser peker videre mot en mulig formulering. Den eneste gangen det stilner er vel egentlig når jeg ser på TV – eksempelvis CNN og strømmen av nyheter som vasker over oss. Jeg er nok sånn sett skadet av et liv på hotell. Det blir mange netter med behov for selskap. Det første jeg gjør på en nytt hotell-rom er å skru på TV. Det blir som en slags tilstedeværelse i rommet – en kontakt med verden der ute, og jeg sover ofte med TV på. Men det blir aldri ensomt. Der er arbeidet mitt det mest effektive botemiddel.

“Å se på horisonten trigger noe. Det er sjelden jeg ikke finner noe å bruke i en gitt situasjon, men jeg får nok egentlig mest inspirasjon gjennom å jobbe.”
Foto: Bjørn Wad

Han stopper opp for første gang. Jeg har skjønt at det er best å la ham prate seg tom, like tom som nodene som utforskes til siste skanse, og at mitt neste spørsmål egentlig bør være hans eget.

– Det er litt som et sandslott, en prosess der man bygger slottet og så tramper på det for å være fri til å begynne på nytt. Jeg tenker ofte at kunsten min er en hyllest til noe allerede før det er gjort.

Så kommer den første setningen som står helt for seg selv, uten forankring i forrige utsagn:

– Jeg har stor tro på en positiv kraft i mennesket.

HAR TROEN: – Jeg har stor tro på en positiv kraft i menneske, sier Magne Furuholmen.
Foto: Bjørn Wad

Jeg velger å la den stå idet VIP-gjestene entrer den røde løperen og musikken skrues opp. La ryggraden hvile der. Alle ordene som venter på nye øyne og sinn å danne stemninger i. Dekonstruksjonene som kanskje igjen blir hele idet de møter en person som nettopp evner med sin er-faring å skape en ny helhet av Magnes oppkuttete bokstaver og ord. Merkene, sårene, stigmaene og den formete og istykkerslåtte leiren som er alles skam, sår og kamp for å la livets merker bli stående synlig. Tilbake til det innerste, den nære drodlingen uten sensur. Det som går rett i ryggmargen, og jakten på et ørlite ord som treff er deg tyngre enn 70 tonn leire.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar