Regnvær i Stormen

En kald høstkveld blir jeg uventet forelsket. Det som i utgangspunktet skulle være en dagstur på jobbreise til Bodø, ender opp med en utsatt flybillett, tre dager med omvisning og overnatting på et av de vakreste hotell jeg har sett. Men, det er ikke et menneske som har fanget min entusiasme og mitt hjerte denne gangen, det er en hel liten nordlandsby. En by som i 2016 kunne feire 200 år.

På Stormen Bibliotek står lokalbandet Regnvær og synger for full sal. På klingende bodødialekt synger de unge guttene sobert om livet og om motgang. I samme lokale er det bokaften, i etasjen over har Norsk faglitterær forfatterforening årsmøte og inne i en lun bok-krok sitter en liten lesesirkel og diskuterer virkelighetslitteratur. I et annet kulturhus like ved står komikerne fra Raske Menn på scenen til fullsatt sal, og en gruppe japanske turister står på taket til det vakre hotellet Scandic Havet og venter på nordlys. Byen yrer av liv, det er en onsdag kveld og jeg føler at jeg kunne vært i en hvilken som helst storby i Europa. Men etter å ha stått i den svarte natten og sett nordlyset danse vals over himmelen i lang blågrønn aftenkjole, er jeg helt overbevist. Bodø er ikke som alle andre europeiske storbyer, du må ha vært der for å forstå.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke var klar over at Bodø var en slik perle. Dessverre har denne lille kystbyen for meg vært et stopp langs Hurtigruten. Det endret seg i løpet av de første timene jeg gjestet byen.

Jeg ankommer Bodø en høstdag ved lunsjtider. Innflyvingen har vært spektakulær, og mellom steile Børvasstinder og skjærgården møter Bodø deg omringet av rå natur. Etter å ha sjekket inn på Scandic Havet, også kalt glasshotellet, tar jeg turen opp til 17 etasje for å spise lunsj. Med spektakulær utsikt over byen, ut mot Landegode og Lofoten, møter jeg Bodø i strålende solskinn og med klar isblå himmel. Jeg blir bergtatt av skjønnheten. Jeg har tidligere fått høre av bodøværinger selv at byen ikke er stort å se på, men at den har sin egen sjarm. Jeg sier meg herved uenig. I bitende kulde står jeg på toppen av Havet og ser Hurtigruten gli lydløst inn over speilblankt hav, i samme øyeblikk skjærer tre F16 fly gjennom lufta, og lyden av de store jernfuglene runger gjennom fjellheimen. Det er merkelig usjenerende, det er som om de utgjør en naturlig del av naturen. Og på mange måter gjør de også det, ettersom Norsk Luftfartsmuseum ligger nettopp her.

Saltstraumen

En av de fenomenene jeg derimot hadde bestemt meg for å legge inn i tidsskjemaet var en tur til verdensattraksjonen Saltstraumen. For nettopp her, rett nord for Polarsirkelen, finner vi verdens sterkeste malstrøm. Jeg er ublyg nok til at jeg rett og slett stikker innom kontoret til Visitbodø, og heldig er jeg som møter på en usedvanlig raus og tålmodig guide. Raymond sjekker i Saltstraumtabellen og sier at om vi skynder oss, får jeg faktisk oppleve straumen på sitt sterkeste den dagen. Vi hiver oss i bilen, og sammen setter vi kursen mot Saltstraumen. Fenomenet oppstår hver 6. time ved at vannmasser på nær 400 mill. m3 passerer i en hastighet på opp til 20 knop gjennom det 3 km lange og 150 m brede sundet mellom Saltenfjorden og Skjerstadfjorden. Den voldsomme straumen drønner gjennom luften, og man kan knapt høre hva sidemannen roper ut i luften. Men så er det da heller ikke nødvendig å si så mye, for her er det naturen som taler, og hvis man lytter nøye, hører man lyden av mytene og legendene som gjennom årtusener er spunnet rundt livet ved Saltstraumen. Kanskje aller mest kjent er den brutale historien om Raud hin Rame og vikingekongen Olav Tryggvasons kristningsferd. På begge sider av Saltstraumen er det funnet steinalderbosettinger og kulturminner fra jernalderen. Den eldste bosettingen er datert over ti tusen år tilbake i tid og regnes som Norges tredje eldste bosetting.

Saltstraumen
Foto: Kristina Quintano

Jeg blir sittende til jeg nærmeste er stiv av kulde og den vennlige guiden min smiler lurt og sier at han vet akkurat hvor han skal ta meg med nå.

En bit av sjokoladehimmel

Den kalde friske luften fra Saltstraumen river fortsatt i neseborene i det vi trer inn i et lite stykke himmel. For i Sjøgata, midt i Bodø sentrum, diskret omringet av innbydende glassvegger, ligger en bitteliten sjokoladefabrikk. Overgangen fra den friske uteluften og inn i varm sjokoladeduft er nærmest overveldende, og det er så jeg kan kjenne smaken av fersk sjokolade før jeg engang har fått den servert. Bak en kjøkkenbenk står fire unge mennesker, dypt konsentrert, og heller rennende sjokolade fra lune gryter over i former. De enser knapt at vi kommer inn i rommet, og fingrene jobber systematisk og raskt. Hver eneste del av sjokolademakerprosessen skjer for hånd, og Craig bruker bare lokale ferske råvarer blandet med den fineste Valrhona-sjokoladen. Det var viktig for ham at sjokoladebutikken og fabrikken kun var adskilt av en delikat glassvegg. “Vi vil at kundene våre skal kunne se på mens vi lager sjokoladen. At de skal få være med på prosessen”, forteller Craig.

Bortover på benken ligger sjokolader i halvmånefasonger i farger så glatte og klare at de ser ut som små glasskuler. Når gründer og eier Craig Alibone ønsker velkommen til det lille sjokoladehuset, avslører aksenten hans britiske bakgrunn.

Skokolademaker Craig Alibone
Foto: Kristina Quintano

Vi går raskt over til å snakke engelsk, og jeg må jo stille ham det selvfølgelige spørsmålet:
– Hvordan havner en engelskmann som har utdannelsen sin fra École Nationale Supérieure de Pâtisserie i Yssingeux, som er opplært av noen av verdens ledende konditorer som Bruno Moncudiol, Sébastien Serveau og Jean Marc Guillot på en skole eid av selveste Alain Ducasse, opp med å starte en liten sjokoladefabrikk i Bodø.

Han smiler bredt og svarer raskt: “Well, love of course!” Craig er forlovet og legger fort til at han også elsker byen som nå er hans hjemby. Sterkt inspirert av de nordnorske omgivelsene har Craig laget egne sjokoladekolleksjoner som sklir rett inn i landskapet rundt oss. Han har solgt de eksklusive sjokoladebitene siden han flyttet til Bodø for tre år siden, og de siste årene har han jobbet på kjøkkenet til restauranten Bjørk. Men i fjor vår var det på tide å starte eget. Han forteller at dette er en drøm han har hatt i mange år, og at i Bodø kunne han fylle et tomrom, samtidig som han brukte landskapet rundt seg som inspirasjon.

Craig rekker meg en liten fjøl og på den ligger en perfekt halvmåneformet blå og hvit sjokolade og venter på testsmakerens avgjørelse. Jeg tar en bit. Smaken av karamell og saltet fra Saltstraumen er en smaksopplevelse helt utenom det vanlige, og konsistensen er perfekt. Og sjokoladen, den har fått navnet Saltstraumen Salt Caramel. Én liten smak, og jeg er hekta. Men inspirasjonen fra Bodø stopper ikke der. Craig rekker meg en elfenbenshvit sjokolade med blå spetter, Kjerringøy Blue Cheese. Jeg får smake meg gjennom en hel fargepalett av smaksopplevelser, og Passion Fruit Toffee overgår så vidt Liquorice and Raspberry, men det er Bådin Stout Malt som får være med hjem i kofferten. Ren nytelse som et minne fra fantastiske dager i Bodø.

Foto: Kristina Quintano

 

Stormen

Kulturkvarteret Stormen, som ligger ved havna i Bodø sentrum, åpnet i november 2014  og består av Stormen teater og konserthus og Stormen bibliotek og litteraturhus. Med opplevelser som engasjerer har Stormen som mål å være et kraftsenter for produksjon og formidling, lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Deres overordnede visjon er å være landsdelens viktigste kulturelle kraftstasjon, til nytte og glede for hele befolkningen. Blant dem som holder til der, finner du klassiske, rytmiske, litterære, scenekunstneriske og visuelt produserende aktører.

Stormen ble i 2016 utpekt som en av de seks finalistene i den prestisjefulle internasjonale arkitekturkonkurransen Royal Institute of British Architects (RIBA) International Prize 2016. I bedømmelsen står det blant annet: Med stort fokus på detaljer, materiale og brukerens opplevelse av romlighet i både biblioteksbygget og den nye konserthallen, lever arkitektens design opp til de tekniske ambisjonene.

 

 

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar