Kittitian Hill – Et jordisk paradis i Karibien

Da den belgiske kartografen Abraham Ortelius i 1570 presenterte det første moderne atlas, inkluderte han like godt et kart over Edens hage. Denne freidighet skyldtes ikke et friskt utbrudd av kreativ overtenning, men kartet fungerte som ledd i et politisk storspill der kirken, i møte med et stadig mer skeptisk vitenskapsmiljø, følte seg presset til å stedfeste den eksakte posisjonen til Paradis. Blant flere av Ortelius’ kolleger rådet det en oppfatning om at Edens hage hadde befunnet seg et sted i Mesopotamia, i det nåværende Irak, men av uvisse årsaker har ikke denne lokasjonen kunnet verifiseres.

Jakten etter Paradis har ikke blitt noe enklere med tiden, og mange har antakelig resignert på linje med den engelske dikter John Milton, som allerede i 1667 proklamerte at Paradis er tapt. De afrikanske slavene, som på samme tid ankom de karibiske øyer i lenker for å kappe sukkerrør, var neppe uenige i Miltons konklusjon.

Dersom Den nye verden en gang hadde rommet en Edens hage, var den ikke lenger å finne her, tilintetgjort av europeernes grådighet, menneskeforakt og sykdommer. I århundrene som fulgte, har Karibia riktignok bydd de rike og privilegerte på en smak av paradis, en rominfusert palmedrøm, slurpet ned på inngjerdede privatstrender ˗ men hverken turisme eller utenlandske investeringer har innledet noen blomstrende gullalder for befolkningen generelt. Nå ryktes det likevel at smarte hoder på den lille øya Saint Kitts benytter seg av nettopp disse historiske gnisningene, og har skapt «det nærmeste man kommer himmelen». Eksisterer det fortsatt håp for et jordisk paradis?

Utsikten fra Kittitian Hill
Foto: Andreas Ihlebæk

Fortidens skygger

«Dette er et sted der man simpelthen våkner opp ˗ og lever», hverdagsfilosoferer den tilsynelatende fullstendig bekymringsfrie taxisjåføren som kjører meg nedover kysten av Saint Kitts. Vi passerer punktet der Det karibiske hav møter Atlanterhavet, hvor turkise bølger folder seg over hverandre i en rett skummende linje.

Blikket ledes videre fra palmekledde strender opp mot bratte fjellsider, fylt med tropisk regnskog, der naturen byr seg frem i en overflod av de estetiske egenskaper som gjerne tillegges et «paradis». Et sted der oppe i åsen ligger målet for reisen min, Kittitian Hill. Alt jeg ser langs veien, tyder på at Saint Kitts bør kunne være et godt sted å leve, men som jeg snart skal forstå, kaster forhistoriens piskeslag fortsatt lange skygger over et øysamfunn som hovedsaklig består av slavearbeidernes etterkommere.

Sukkerplantasjenes epoke på øya er riktignok for lengst forbi, men i motsetning til kolonitidens prangende villaer, som har funnet nyoppussede liv i form av pittoreske hoteller, ligger de omkringliggende åkrene fremdeles bemerkelsesverdig øde.

Det bugner av tropiske frukter, bær, nøtter, grønnsaker og planteliv, men tilsynelatende er naturens koldtbord til størst glede for de mange apekattene som stortrives på øya. Når jeg svinger innom bondens marked i hovedstaden Baseterre, er fruktene så rike på smak at man nærmest kan gjenoppleve det jomfruelige øyeblikket da man for første gang smakte på en mango ˗ men det er langt mer folkeliv i de nærliggende fast food-restaurantene. Det slår meg at øybeboerne i stor grad lar jorden ligge ubrukt; Karibias mest fruktbare øy importerer over nitti prosent av maten sin utenfra.

Bondens marked i hovedstaden Baseterre – ikke stappfullt akkurat
Foto: Andreas Ihlebæk

Fra kall til virkelighet

Det er i nettopp denne utfordringen entreprenørene bak prosjektet Kittitian Hill har funnet sitt kall. Langt oppe i åssiden er de i ferd med å bygge et av de mer ambisiøse hotell- og eiendomsprosjektene i verden ˗ med en økologisk bondegård som midtpunkt. «Dette er først og fremst en bondegård», sier grunnlegger Val Kempadoo mens vi trasker mellom villaer og luksuriøse hytter designet av arkitektstjernen Bill Bensley ˗ også kjent som «kongen av eksotiske luksusresorter».

Vak Kempadoo, grunnlegger av Kittitian Hill.
Foto: Andreas Ihlebæk

Uansett hva man måtte kalle dette stedet, er det ikke vanskelig å forstå at New York Times og de fremste reisemagasinene i verden har latt seg begeistre. Kittitian Hill er simpelthen spektakulært.

Val Kempadoo har av Forbes Magazine blitt omtalt som en «karibisk Steve Jobs», men mens Jobs hadde som mål å putte et Apple-produkt i enhver hånd, handler Kempadoos visjon altså om virkelige epler. Her råder filosofien om at teknologi riktignok kan føre menneskeheten nærmest hvor enn vi måtte ønske oss, men at veien til fremtiden først og fremst går via magesekken.

På Kittitian Hill vokser og spirer det på alle kanter ˗ og i alle former. Selv mens du svømmer i bassenget foran hytten din, er det bare å strekke armen i været og gripe tak i bananklasen som dingler ned over vannflaten. Her kalles det «room service». Kempadoo har selv tatt seg av den botaniske planleggingen. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Alt du ser, er her av en grunn ˗ fra frukttrær og ingefærplanter, til urtene som vokser utenfor resepsjonsinngangen og benyttes i oljene på hotellets spa. Alt skal brukes og være så miljøvennlig som mulig. Selv golfbanen er spiselig ˗ og golfbilene smetter omkring med solcellepaneler på takene.

Lokal stolthet
Midt i selve hjertet av den enorme resorten ligger jordene som forsyner kjøkkenet med råvarer. «Her på Kittitian Hill, er det bonden som er konge», forteller Yahsonn Tafari mens han viser meg rundt. Han leder gårdsarbeidet her og bestemmer hva som til enhver tid skal dyrkes. Restaurantens sjefskokk er på internasjonalt toppnivå, men må komponere sin meny ut fra hva Tafari måtte dukke opp med. I dette ligger både en respekt for naturens sykluser og forståelse for hvordan man skal fremdyrke de beste råvarene, og det underliggende formålet med hele Kittitian Hill-prosjektet: Å øke bondens status.

«Utfordringen vår på Saint Kitts er at jordbruk fortsatt forbindes med slavetiden. Det gir ingen status å drive gård eller spise lokal mat», sier Tafari. «For folk her er det gjevere å kjøpe importert amerikansk industrimat enn å handle på bondens marked.»

Han forklarer at det også er derfor øyas fruktbare potensiale har forblitt nærmest ubrukt, mens mesteparten av maten blir importert ˗ noe som igjen bidrar til økonomisk stagnasjon. «Turistene kommer hit og bruker penger, men så lenge vi må importere det vi selger, får vi penger i den ene hånda, og deler de rett ut igjen med den andre. Vi må bryte den onde sirkelen ved å forsyne både oss selv og turistene med egenprodusert mat. Da kan vi på sikt bidra til å skape en positiv endring på øya, i hele Karibia ˗ og resten av verden».

Tafari flirer litt når han ytrer ambisjonene om å forandre verden, men det er ingen her som legger skjul på at Kittitian Hill er et sted der slike store visjoner heies frem. I løpet av mine dager her møter jeg flere titalls ansatte. Hver enkelt av dem gir uttrykk for en dyp stolthet over å føle at de er med på noe viktig og stort. Dette er deres forsøk på å endelig få bygge sin egen versjon av Paradis.

Saftige ambisjoner
Når Kittitian Hill en dag står helt ferdig, vil det ikke lenger bare være en vakker gård med hotellrom, men et helt samfunn. Kempadoo viser meg rundt på området der de nå bygger en hel landsby, komplett med håndverksbutikker, landhandler, leiligheter, gallerier, atelierer, musikkstudioer, amfiteater og en egen filmskole. «Jeg vil at dette skal bli som et solfylt Davos; et karibisk senter som tiltrekker seg de beste hodene innen mat, musikk, kunst, litteratur, tenkning og innovasjon», sier han.

Hotellrom på Kittitian Hill
Foto: Kittitian Hill

I tillegg bygges nå en restaurant som skal markere seg blant de hundre beste i verden, og han har fått med seg toppfolk for å oppnå målet. Arkitekturen er planlagt slik at restaurantens gjester vil kunne få en perfekt utsikt til karibisk solnedgang mens maten inntas. Kempadoos drøm er simpelthen å gjøre Kittitian Hill til et utstillingsvindu for hvor vakker verden kan være.

Ikke bare vil han vise det frem til innbyggerne på øya for å gjenreise landbrukets og bondens status, men han vil at verdens finansielle, politiske og intellektuelle elite skal komme til Saint Kitts for å bli engasjert i økologisk landbruk og miljøvern ˗ og deretter reise inspirerte til sine hjemland for å spre budskapet videre.

Slike saftige ambisjoner gjør han åpenbart også lett utsatt som skyteskive. Det er ikke vanskelig å gjøre narr av et «miljøprosjekt» der eliten flyr til et karibisk luksushotell for å spise økologisk mat. Slikt passer helt utmerket med inntrykket mange har av «økofiffen» som jålete og elitistiske. Det er nettopp slike motsetninger som har tiltrukket Kempadoo. «Med en gang jeg satte luksus opp mot bærekraft, oppsto det en friksjon som interesserte meg.

Det tente kreativiteten min, for om skal man bidra til viktige forandringer i verden, må man være villig til å trå utenfor komfortsonen. Absolutt alle trodde jeg var gal da jeg satte i gang dette prosjektet, men man kan ikke bare ta de mest åpenbare og rasjonelle valgene. Noen av oss må ha mot nok til å tørre å gjøre det vi tror kan være mulig».

Så er spørsmålet: Hva kan egentlig være mulig? Hvordan kan fremtiden se ut? Er det viktig at vi har slike som Kempadoo til å inspirere oss, slik at vi kan strekke oss mot en høyere standard? Eller er hans versjon av paradis en urealistisk utopi, slik at vi simpelthen kan slå oss til ro med kjøttfrie mandager? Det aller viktigste spørsmålet på veien fremover bør vel muligens være dette: Hvordan ønsker vi at verden ideelt sett skal være?

Oppe i åssiden står sjefskokk Christophe Letard og plukker salatblader til dagens middag. Han stopper opp, skuer utover jordene og Det karibiske hav som glinser i bakgrunnen. I det fjerne kan man skimte flere av naboøyene. «Det er så mange steder i verden som er ødelagt fordi vi ikke har tatt vare på dem. Her har de derimot en mulighet til å faktisk leve av jorden, til å leve lykkelige og sunne liv», sier Letard smilende.

Hvorvidt Kittitian Hill vil kunne bidra til at denne tidligere slavekolonien reiser seg til å bli et skinnende og inspirerende eksempel for mennesker verden over, gjenstår å se. Det er en ting jeg likevel med sikkerhet kan konstatere: Paradis er fortsatt ikke tapt.

Relaterte innlegg

Legg igjen en kommentar